Lånekassa har satt ned foten. Kjæresten Tore har fått mer enn nok. Foreldrene er de eneste som fortsatt tror normaliteten er en standard hun kan oppfylle. Det butter i alle ender for jeg-personen i Liv Marit Webergs debutbok, "Jeg blir Vis hele forlagsteksten
Lånekassa har satt ned foten. Kjæresten Tore har fått mer enn nok. Foreldrene er de eneste som fortsatt tror normaliteten er en standard hun kan oppfylle.
Det butter i alle ender for jeg-personen i Liv Marit Webergs debutbok, «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til». Gjennom svart humor og nådeløs selvutlevering kommer vi under huden på en ung jente som, uten særlig hell, prøver å leve livet slik det blir ventet av henne.
johanne
Skrevet av 24. oktober 2018 av johanne på Skarbøvik ungdomsskole
dette er en bok som jeg synes selv var veldig bra, fordi det er ting hun tenker jeg kan relatere meg igjen i. jeg kan forstå at noen ikke ville likt denne boken fordi de ikke forstår så mye, men for meg er det det jeg liker best med boken.
jeg likte boken å den får terningkast 5
Mari Singstad
Skrevet av 22. februar 2016 av Mari Singstad på Rothaugen skole
Boken heter "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til" og er rett og slett genial.
Dette er ikke en tekst norsklæreren din ville satt pris på. Den mangler tydelige spenningstopper og alle de skriftlige virkemidlene. Men dette er en tekst utenom det vanlige. Den er en fortelling/realistisk type bok, som er første bok i serien til Liv Marit Weberg.
Jeg-personen er en asosial og innadvendt nitten år gammel jente som flytter til Oslo for å studere. Da hun kommer for sent første universitetsdag, dropper hun hele skolen. Etter det lever hun et lite spenningsfylt liv, med livet avhengig av lånekassen. Hun møter en gutt kalt Tore som er mye det motsatte av henne. Hun forelsker seg i han og de hvite rottene hans.
Boken starter tregt, men interessant. Språket er hverdagslig med mye banning og ord som "hehe" og "dessverre". Forfatterens triks er gjentagelser – kanskje for å understreke hvordan hovedkarakteren er som person. En jente uten variasjoner og ikke så alt for spennende tanker. Men en humor har hun, en mørk humor. Hun legger seg selv flat på bordet, og synes hun selv er grusom men skjønner ikke alltid helt hvorfor alt går galt hele tiden.
Boken er ikke lett å legge fra seg. ikke på grunn av spenningstopper, men fordi du lurer på hva i alle dager som skjer med denne jenten. Alt i boken er uventet og forvirrende, og du blir genuint nyskjerrig på hvordan det skal ende med den sinnsforvirrede jenten.
Jeg levde meg lett inn i hennes verden av pessimisme og kjedsomhet. Boken var litt sær, og ikke alt hang sammen med åpenbare kjennetegn, men når du var ferdig skjønte du mer hva som hadde foregått. Den minner meg ikke om noe annet jeg har lest, og jeg tror ikke mange forfattere for tiden ønsker å skrive sånn. Det er kanskje ikke såkalt "god" skriveteknikk men jeg fant den fengende og relevant.
Bokens styrke var at det var realistisk og ekte. Svakheten var vel kanskje at det var lett å bli provosert og sur av den irriterende jeg-personen. Jeg anbefaler den til 13åringer og oppover. Den kan være en rar opplevelse som kan få deg til å tenke! Gir den terningkast 5.
Vilde
Skrevet av 15. desember 2014 av Vilde på Verket skole
Boka heter "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til" og den er skrevet av Liv Marit Weberg.
Boka handler om en jente som flytter til Oslo for å gå på skole, noe som hun aldri starter med etter at hun kommer dit. Hun er en stille og veldig innadvendt jente, men likevel får hun seg en kjæreste som heter Tore. Han blir lei og etterhvert slutter hun å få penger fra lånekassa. Ting går ikke som de skal for henne.
Forfatteren har skrevet på en annerledes måte ved å bruke svart humor, ærlighet og realistiske hendelser som gjør at den skiller seg ut og gjør den ganske sær.
Jeg gir den terningskast 3 fordi jeg ikke er så glad i sære bøker og fordi den rett og slett var for rar. Jeg likte ikke hvordan kapitlene var delt opp,de var alt for korte og den var skrevet litt for rett frem. Det kan hende noen liker det, men det var ikke helt etter min smak.
Therese Bergum
Skrevet av 15. desember 2014 av Therese Bergum på Spydeberg ungdomsskole
Det er en ganske rar og morsom, men den er litt vanskelig å forstå siden den hopper fram og tilbake nesten hele tiden. Jeg har ikke vært noe glad i å lest bøker og denne boka har gjort sånn at jeg misliker det mer siden den er vanskelig å forstå.
Det handler om en jente som er rundt 20-29 år. I boken får vi ikke vite hva hun heter, men at det er en jeg person. Det handler om hvordan hun kan få seg jobb og penger. Det er litt romanse, men det er bare litt. Og hvordan hun har det i hverdagen.
Boken er e svart humor og nådeløs. Hovedpersonen prøver og leve livet som det er forventet av henne.
Forfatter: Liv Marit Weberg
Utgivelse: 26.Februar 2014
Khyzia
Skrevet av 15. desember 2014 av Khyzia på Åkra ungdomsskole
‘Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til’
Denne boka handlar om ei jenta som skal begynne å leve åleine og jobbe for seg sjølve. Ho flytter til Oslo i ei lita leilegheit eller hybel. Ho er ikkje glad å vere med folk og når ho finner ei kjæreste så går det ikkje så bra med dei.
Denne boka klarte eg å lesa raskast ut av adle bøkene i uprisen, ikkje fordi den var liten eller fordi den var kjekk, men fordi eg ville berre bli ferdig med den. Eg har aldri blitt så irritert på ein karakter eller bok. Begynnelsen på boka var treg og keisamt. Karakteren er dårleg og var ikkje så kjekk å lese om. Eg har aldri mislikt ein hovudkarakter eller ein karakter så mykje før. Gjennom heile boka så får du aldri vita kva hovudkarakteren heitare, det er berre ‘den jenta’.
Boka hadde ingen høgdepunkt og gjennom heile boka så er ingenting ‘spennande’ som skjer. Det einaste som skjer er hovudkarakteren som har det forferdelig, er lat og syns synd på seg sjølve. Nokon av kapitlane er veldig små, boka i seg sjølve er ganske liten. Det einaste positive med boka er at den er lettlest og liten. Kven som helst kan lese dette, men eg anbefaler ikkje det. Slutteen på boka var keisamt og forvirrande. Språket var ganske likt ut over boka og det var ein del ord som blei repetert.
Kort oppsummert så handlar denne boka om ei jente som synes ho har det vanskeleg og syns at alt er gale. Historia var keisamt. Eg anbefaler den ikkje til nokon, men den er helst til ungdommar mellom 14-16. Alt i alt så gir eg den terningkast 2.
Vis flere anmeldelser
Eira Solstad
Skrevet av 14. desember 2014 av Eira Solstad på Dokka ungdomsskole
«Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til» av Liv Marit Weberg
Slike bøker; de er ikke for noen
Terningkast: 2
Det er ikke lett å være ung. Ikke når pengene tar slutt, kjæresten har fått nok av deg og du ikke fokuserer på utdanninga. Livet kan være vanskelig for slike folk. De som ikke helt vet hva de vil.
Dette er nok den første boka jeg har lest hvor hovedpersonen faktisk irriterte meg skikkelig. Uansett hva det gjaldt virket det ikke som hun hadde noe smart å si eller gjøre. Det eneste hun sa var «he he» også noe uten sammenheng. I tillegg var hun frekk, nedlatende og tenkte aldri over hva hun gjorde eller sa. For eksempel; I løpet av de første 40 sidene hadde hovedkarakteren, som aldri får oppgitt noe navn, fått en kjæreste, vært sammen med han i et par måneder og slått opp. Etter bruddet var hovedpersonen tydeligvis ganske lei seg, men hvis han var så viktig for henne vil hun ikke latt han gå så lett. Slike episoder gjentar seg og hovedkarakteren virker like rolig hver gang, men plutselig gjør hun en stor sak ut av det i etterkant.
Noe annet som irriterte meg, ved siden av hovedpersonen, var kapitlene. Alle kapitlene hadde overskrifter, men de sa fint lite om hva som kom til å skje i dem. I stedet virket det som om hovedpersonen snakket med titlene og fortsatte handlingen ut av det som sto. Det ene kapitlet het; «Slike folk» og teksten under var; «Vi er ikke for alle.» Dette var altså et helt kapittel.
Boka hadde ingen mening eller handling. Jeg ventet forgjeves på det gjennom hele fortellingen. Men ingen av delene dukket opp. Selv om boka var veldig kort og lettlest føltes den uendelig lang. Den var kjedelig, irriterende og rett og slett dårlig. Denne boka bør absolutt ikke nomineres til Uprisen.