Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Denne boka handlar om ei jente som flyttar til Oslo i ein vanleg student-leilegheit. Ho får seg kjærast men det viser seg at det ikkje går. Ho gøymer seg for alt og alle og vil ikkje bli lagt merke til. Ho får seg jobb, og ein dag møter ho på nokon ho ikkje vil møte.

Eg opplevde denne boka som irriterande og keisam. Den var irriterande fordi hovudpersonen synes alltid synd på seg sjølv. Boka starta slapt, og den blei bare meir keisam jo lenger ut i boka du kom. Boka hadde ikkje noko høgdepunkt, eigentleg så var det ikkje noko spenning i boka. Språket i denne boka er dårleg. Det blir alt for mykje brukt dei same orda i boka. Det var ingenting som gjorde at eg ville lese boka, eigentlig ville eg legge den frå meg. Det var nesten ikkje banning i denne boka, men språket og orda var det same nesten heile boka. Boka gav ikkje meinig og var ikkje kjekk eller spennande. Hovudpersonen hadde ikkje namn og det gjorde det vanskeligare og forstå. Ho var så negativ med pessimistiske tankar at boka blei negativ. Bokas styrke var at den var lettlest og realistisk. Bokas svakheit var mykje, alt frå handling til språket. Denne boka var rett og slett dårleg. Anbefaler ikkje denne boka.
Terningkast 2.

«Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til» av Liv Marit Weberg
Slike bøker; de er ikke for noen
Terningkast: 2

Det er ikke lett å være ung. Ikke når pengene tar slutt, kjæresten har fått nok av deg og du ikke fokuserer på utdanninga. Livet kan være vanskelig for slike folk. De som ikke helt vet hva de vil.

Dette er nok den første boka jeg har lest hvor hovedpersonen faktisk irriterte meg skikkelig. Uansett hva det gjaldt virket det ikke som hun hadde noe smart å si eller gjøre. Det eneste hun sa var «he he» også noe uten sammenheng. I tillegg var hun frekk, nedlatende og tenkte aldri over hva hun gjorde eller sa. For eksempel; I løpet av de første 40 sidene hadde hovedkarakteren, som aldri får oppgitt noe navn, fått en kjæreste, vært sammen med han i et par måneder og slått opp. Etter bruddet var hovedpersonen tydeligvis ganske lei seg, men hvis han var så viktig for henne vil hun ikke latt han gå så lett. Slike episoder gjentar seg og hovedkarakteren virker like rolig hver gang, men plutselig gjør hun en stor sak ut av det i etterkant.

Noe annet som irriterte meg, ved siden av hovedpersonen, var kapitlene. Alle kapitlene hadde overskrifter, men de sa fint lite om hva som kom til å skje i dem. I stedet virket det som om hovedpersonen snakket med titlene og fortsatte handlingen ut av det som sto. Det ene kapitlet het; «Slike folk» og teksten under var; «Vi er ikke for alle.» Dette var altså et helt kapittel.

Boka hadde ingen mening eller handling. Jeg ventet forgjeves på det gjennom hele fortellingen. Men ingen av delene dukket opp. Selv om boka var veldig kort og lettlest føltes den uendelig lang. Den var kjedelig, irriterende og rett og slett dårlig. Denne boka bør absolutt ikke nomineres til Uprisen.

‘Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til’ er ei veldig spesiell bok, om ei 19 år gammal jente, som flyttar til Oslo for å studere. Jenta finn fort ut at skule ikkje er noko for henne. Ho gir opp skule og det sosiale livet ho aldri har hatt og sitter inne i leilegheita. Etter som lånekassa nektar å gi henne pengar må ho finne seg ein jobb. Jobb er oppskrytt.
Denne boka er skrive av Liv Marit Weberg. Boka si sjanger er vanskelig å komme fram til, men eg vil seie at dette er eit forsøk på ei slags dramabok/forteljing. For å seie det mildt syns eg det har gått heilt på feil spor. Boka har nesten ingen handling, absolutt ingen spenning og er direkte kjedeleg å lese. Det einaste litt positive med boka er ein og annan morosam kommentar inne i mellom elles så blir det dødt.
‘Jeg blir heldigvis ikkje lagt merke til’, er sannsynlegvis den dårlegaste og den kjedeligaste boka eg har lest, men på grunn av eit snev av humor gir eg boka karakter 2-. Anbefalas ikkje for nokon aldersgrupper.

Har aldri lest en så dårlig bok i hele mitt liv!

Boka "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til" er skrevet av Liv Marit Weberg. Boka handler om ei 19 år gammel jente som akkurat har flyttet til Oslo for å studere. En liten stund etter at hun har flyttet til Oslo får hun seg en kjæreste som heter Tore, men de slo opp etter hvert.
I boka forklarer hun livet sitt som en rullende livsball som da ruller i alle mulige retninger og i forskjellig tempoer. Jeg kan si selv at jeg skjenner meg litt igjen i akkurat den delen, men ingen andre steder i boka ellers.
Det eneste denne jeg-personen gjør er å klage på alt og alle, og ikke gjøre en dritt for å si det rett ut.

Jeg synes denne boka var veldig dårlig. Den var rett og slett tragisk og meningsløs.
Grunnen til at jeg synes det er at det ikke skjer noe spennende, det er ord som blir gjentatt alt for mange ganger (sånn som for eksempel "desverrre" og "Hehe"), den gir som sagt ingen mening, noen av kapitlene er bare en kvart side lang og boka er egentlig bare dårlig i seg selv på alle måter.

Jeg-personen banner også veldig mye i boka (unødvendig mye), og hun har veldig lyst til å gjøre mye ut av livet sitt, men det får hun ikke gjort når hun ikke gjør noe med det og bare later seg dagen lang!

Jeg gir terningkast 2, fordi jeg synes den var kjedelig, og du har mest lyst til å gi opp med en gang du har lest første side i boka. Og derfor vil jeg ikke anbefale denne boka til noen andre.

Overraskande dårlig

«Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til» er ei bok i sjangeren drama. Boka handlar om ei jente som flytter frå foreldra for å gå på skule. Ho bestemmer seg for å ikkje møte opp på første skuledag, og slutter derfor på skulen. Ho har dårlig råd og ingen venner, så hun bestemmer seg for å finne seg ein jobb, etter å ha leitet ein god stund så finner hun seg ein jobb på ei vegkro, der det kommer veldig lite kundar. Detter er den einaste boka i serien.

Boka starter veldig normalt og dødt. Boka har ingen spenningstoppar, og den var ikkje vanskelig å legge ifrå seg. Boka slutta veldig greitt i forhold til kor kjedeleg boka var. Karakterane i boka var veldig spesielle.

Boka var veldig lett å lese, og kapitlene var som regel på 2 sider, men det var også kapittler som berre bestod av ein setning. Skrifta var stor, og setningane var originale å kjedelige. Det var ein del banning i boka, men ingen så veldig avanserte ord. Eg synest denne boka passer best til jenter og gutar mellom 13-16 år. Eg anbefaler ikkje denne boka. Terningkast: 2.