Vi var løgnere

En vakker og rik familie. En privat øy. En nydelig, men ødelagt jente. En politisk engasjert gutt. Fire venner – Løgnerne. Et oppgjør. En ulykke. En forferdelig hemmelighet. Løgn på løgn. Sann kjærlighet. Sannheten.

Denne boka handler om 16 år gamle Candace som finner ekte kjærlighet den 15. sommeren. Hun kommer i en ulykke den sommeren og lider av en sterk migrene. Hun har problemer med å huske alt som skjedde, men jo mer du leser jo bedre forstår du.

Jeg digget denne boka veldig! Den var kjempespennende! Jeg likte veldig godt de små spenningstoppene som kom litt etter litt i boka. Jeg likte også at forfatteren (Emily Lockhart) ventet passe nok med spenningen. Boka er skrevet sånn at alle kan forstå den. Forfatteren har ikke tatt med masse ekstra beskrivelser av stedene en man trenger som jeg ble veldig glad for. Dessverre er det en ting som jeg ikke likte så godt. Det er ganske mange skrivefeil som gjør det litt mer vanskelig å forstå teksten.

Terningkast: 5

«Vi var løgnere» er en ungdomsroman om hvordan det er å bli født inn i en veldig rik familie. Den handler om Candence, som tilbringer hver sommer på en privat øy med sin storfamilie. Boka er et stort familiedrama som ender nokså tragisk.

Den første siden på boka er vanvittig godt skrevet og gir inntrykk av at dette kommer til å bli en intelligent og spennende bok. Men hele boka gir meg blandede følelser. Måten forfatteren beskriver Candence sine negative følelser kan til tider være virkningsfullt, men andre ganger bidrar det bare til forvirring. Flere ganger synes jeg at forfatteren i samme avsnitt har skrevet vanvittig godt og unødvendig grotesk. Hoveddelen holder seg på et jevnt spennende nivå, men jeg skulle ønske den gikk mer inn på de fire søstrenes krangel om øya, og mindre inn på Candence sine depressive tanker, ettersom at disse tankene ikke er spesielt interessante når de for det meste går i det samme.

Jeg begynte dessverre aldri å like noen av karakterene. Candence ble for depressiv og klagete. Det virker som om karakteren Gat er lagt opp til å være superskarp politisk, men i boka er det mest politiske han sier «Det finnes så mye urettferdighet i verden», noe som på ingen måte er skarpt, men egentlig ganske barnslig. Jeg ble også lei av å lese at han var «Ambisjoner og sterk kaffe», selv om dette er en meget god beskrivelse av en person er den bare nødvendig å nevne en, maks to ganger. De to andre «Løgnerne» var begge ganske ensformige.

Det boka fikk til var å sette meg inn i en situasjon som et «fasademenneske», noe jeg synes var interessant. Jeg synes også boka er ganske realistisk, men slutten kan bli litt «over the top»-tragisk.

Helhetsinntrykket av boka er at det er en bok som jobbet veldig for å skape et kunstnerisk uttrykk, og klarte det, men ikke hele boka ut. Det er mest derfor jeg har en så blandet følelse av den. Likevel tror jeg at mange på min alder ville likt den, selv om det kanskje ikke automatisk er min favorittbok.

Terningkast: 4