Jeg har nettopp hatt en åpenbaring: Jeg er nederst. På planeten. Når det kommer til lykke. Jeg gjentar: Jeg er kloden Tellus' mest ulykkelige menneske. Banna bein. Vanessa Svartmo bor med moren sin i Oslo. Hun har nettopp innsett at Vis hele forlagsteksten
Jeg har nettopp hatt en åpenbaring: Jeg er nederst. På planeten. Når det kommer til lykke. Jeg gjentar: Jeg er kloden Tellus’ mest ulykkelige menneske. Banna bein.
Vanessa Svartmo bor med moren sin i Oslo. Hun har nettopp innsett at hun er helt nederst på planeten. Hva lykke angår. Moren hennes drikker og ligger på sofaen, faren er fraværende, og på vennefronten er det mildt sagt skralt. Grandios selverkjennelse, med andre ord. Men nå skal Vanessa Svartmo FAKTA FAEN bli ny!
Idet hun treffer rikmannsgutten Gabriel, går startskuddet for en ny epoke i Vanessas liv. Vi følger henne fra isolasjonen og inn i det fellesskapet som oppstår i gruppemøtene hos skolens batikk- og tova ull-kledde sosiallærer Brit Jørstad Moen, a.k.a. BJM.
Nora corneliussen
Skrevet av 10. november 2015 av Nora corneliussen på Jevnaker skole
Fengslende
Vanessa Svartmo er en ungdomsroman som man også kan plassere under kategorien dagbok. Vanessa mener hun er den dølleste personen i verden og forteller hvordan livet hennes er i kladdebøker, noe som etterhvert blir boken. Vanessa skriver alt i fra livet hennes mellom moren, som lider av depresjon til møtet med Gabriel, som hun muligens er forelsket i.
Boken begynner med opplysinger om Vanessa som gjør at man ordentlig blir satt inn i situasjonen hennes. Deretter møter hun Gabriel som også går i denne psykologiske gruppen på skolen.
Hovedpunktet i boken er ikke veldig stort og jeg kjenner jeg ble litt skuffet på hvordan høydepunktet var. Ellers sluttet boken med en uvented vri, som passet boken veldig bra.
Hele tiden når jeg leste denne boken kom det opp spørsmål angående Gabriel og Vanessa som gjorde at man bare ikke orket å legge fra seg boken. Boken var fengslende og falt godt i smak hos meg. Det var også lett å kjenne seg igjen i hendelsene og hva Vanessa følte.
Man merker godt at språket var veldig "ungdommelig". Mye banning og grovt språkbruk med korte kapitler der en dag i livet til Vanessa ble et kapittel. Samtidig gjorde det ikke noe at språket var som det var, man kjente seg igjen mye bedre enn hvis språket hadde vært annerledes. Jeg vil si at boken spilte mye på det å være ungdom, noe som gir den et stort pluss. Den lille svakheten i boken er hovedpunktet, selv om det passet sammen med boken. Uansett, alt i alt er dette en bok jeg vil anbefale at folk tar seg tid til å lese. En fin bok som burde bli nominert til Uprisen. En svak 5’er fra meg.