Rød dronning

[…] Anmeld boka på Uprisen oversatt […]

Rød dronning minner meg veldig om The hunger games. Det er selvfølgelig ikke helt likt, men konseptet er ganske likt. Forskjellene i samfunnet, opprørere, til og med Mare er veldig lik Katniss Everdeen. At boka minner så mye om The hunger games, som utrolig mange har lest og/eller sett, er ikke akkurat bra. Mange vil nok oppleve den som uoriginal. Men så er det også det med at den er en bestselger, som gjør meg usikker på om jeg bare er for kritisk.

Til tross for alle likhetene, fungerer jo boka. Den har spenning og et par uventede twister. Det er også lett å få med seg hvordan samfunnet fungerer, og egenskaper. Forfatteren har forklart forholdene godt, uten at det nødvendigvis blir ramset opp på en gang. Man får også veldig lyst til å vite hvordan det skal gå med Mare og planen hennes underveis i boka, dermed er den ikke akkurat lett å legge fra seg. Med tanke på slutten, får man også lyst til å lese neste bok. At den er ”så” uoriginal derimot gjør at jeg ikke ville ha anbefalt den videre.

Alle kan forråde alle
Rød dronning av Victoria Aveyard handler om Mare som er en vanlig rødblods, altså et vanlig menneske. Plutselig viser det seg at hun har noen spesielle egenskaper. Derfor blir hun tatt med til slottet hvor det kommer mange utfordringer og intriger. Rød dronning er debutboka til Victoria Aveyard. Utenom å ha skrevet Rød dronning, er hun også manusforfatter.
Språket i boka har mange litterære virkemidler. Spesielt gjentakelser blir brukt.

Det er ofte i boka at det er en bestemt setning som blir repetert flere ganger gjennom boken. Det funket også litt som frampek. Det er også mange metaforer og beskrivelser. Dette likte jeg veldig godt. Jeg synes boka var en interessant type fantasy som tok sted i en framtidsverden. Boka stikker seg litt ut fra andre typer fantasy siden fantasy ofte tar sted i en verden som ligner på middelalderen. Boka ligner på andre «ungdom redder verden»-bøker som jeg har lest. Mare er misfornøyd med regjeringen og prøver å starte en revolusjon.

Jeg synes at boken generelt har lite action og mer drama og intriger. Det blir mye mer snakk om tillit enn evnene som Mare får. Det skjer mye formelle ting som ball og taler for folket. Det blir nesten viktigere å kunne lyve og holde på en hemmelighet enn å slåss. Hver gang det var et problem, ble det snakket om som om det var verdens undergang. Det var det ganske langt ifra. Hver gang det var et sånt problem, bare dro folka i boka og fikset det.

Slutten på boka snudde veldig på boka. Den kom veldig brått og overraskende. Jeg synes det ble litt for mye vendinger på alt som hadde skjedd før i boken. Jeg synes at den effekten funker bra når det er en fortsettelse. Da får man litt perspektiv på hvordan det egentlig er der på slottet og hvem som har kontrollen. Jeg har veldig lyst til å lese fortsettelsen. Boka gikk generelt tregt, men når det er en fortsettelse, skjønner jeg at det var sånn.

Jeg synes boka er en bra start på en serie, men funker dårlig selvstendig. Boka har mange fine virkemidler og slutten er sjokkerende og vrir om på synet ditt på hoffet i den verdenen. Jeg anbefaler den for folk som liker bøker hvor det er ungdommer som er heltene.

Jeg gir boka terningkast 4.

Boken handler om et kastesamfunn som består hovedsakelig av to blodslinjer: rødblods og sølvblods. Utenfor ser de helt like ut, men på innsiden har de med sølvblod gudelignende krefter. Disse kreftene hever dem opp over andre. Mare, som er rødblods skal snart begynne å jobbe. Hun får jobb i slottet som servitør. Når kreftene hennes kommer frem, på tross av at hun er rødblods, blir hun en prinsesse. Nå skal hun prøve å hjelpe opprøret.

Boken var veldig god. Den var spennende, men kunne vært bedre. Teksten hadde ikke denne spenningen som er viktig for å holde på en leser. Jeg leste ut boken den første uka. Det sier litt om hvor treg spenningen er.

Jeg mener at boken blir litt for klisjé når det kommer til konseptet. Ideen er oppbrukt, ingen vits i å åpne den samme kisten tre ganger.