Etter at familien hennes plutselig går i oppløsning, blir Mim Malone slept fra hjemmet sitt nord i Ohio til "ødemarka" Mississippi, hvor hun bor i et medisinert miljø med faren og den nye stemoren. Før støvet rekker å legge seg, Vis hele forlagsteksten
Etter at familien hennes plutselig går i oppløsning, blir Mim Malone slept fra hjemmet sitt nord i Ohio til «ødemarka» Mississippi, hvor hun bor i et medisinert miljø med faren og den nye stemoren. Før støvet rekker å legge seg, får hun vite at moren er syk hjemme i Cleveland.
Så da dumper hun det nye livet sitt og kommer seg med en Greyhound-buss nordover til det egentlige hjemmet og den egentlige moren sin, og treffer en pussig forsamling medreisende underveis. Men da den over hundre og femti mil lange ferden hennes fører til opplevelser hun aldri kunne forestilt seg på forhånd, må Mim ta et oppgjør med sine egne indre demoner, omdefinere sine egne forestillinger om kjærlighet, lojalitet og hva det betyr å være tilregnelig.
B-spor til Panser | tXt Aksjonen
Skrevet av 15. desember 2019 av B-spor til Panser | tXt Aksjonen
[…] Anmeld boka på Uprisen oversatt […]
Ingeborg Frey Frøslie
Skrevet av 2. mars 2016 av Ingeborg Frey Frøslie på Nesoddtangen skole
Boken starter rett på sak, med setningen ”Jeg heter Mary Iris Malone, og jeg har det ikke bra.” Etter det kommer den fort i gang med historien.
Alt går ut på at Mary Iris Malone, eller Mim, som hun kaller seg, drar på en lang bussreise. Etter å ha flyttet til Mississippi med faren og stemoren, finner hun ut at moren er alvorlig syk, og bestemmer seg for å stikke av. Hun kjøper en billett til Cleveland og drar for å redde moren. Historien handler om alle menneskene hun møter på veien.
Boken har en jevn spenningskurve, og vendepunktene er spredt utover. Jeg liker at den kommer så fort i gang. Mim er ombord i bussen allerede på side nitten, og det tar ikke så lang tid å ”bli kjent” med henne. De andre viktige karakterene blir introdusert etter hvert, og det syns jeg er bra, fordi det gjør at boken fortsetter å være spennende.
Jeg liker slutten også. Man kan halvveis gjette hva som kommer til å skje, men den greier å overraske litt likevel. For eksempel trodde jeg gjennom nesten hele boken at brevene Mim skriver var til tanten hennes, men det viste seg at de var til lillesøsteren, som ikke var født ennå.
Boken fungerer godt som en helhet, språket, karakterene og handlingen passer sammen, og slutten runder av på en fin måte.
Boken virket ganske original med en gang jeg var ferdig, en etter hvert som jeg fikk tenkt litt på det, syns jeg den lignet mer og mer på ting jeg har lest før. Det finnes en god del ungdomsbøker som går ut på en slags lang reise hvor hovedpersonen blir kjent med nye folk og ”finner seg selv”. (For eksempel An Abundance of Katherines og Paper Towns av John Green, og Miss Peregrine-serien av Ransom Riggs). Det som skal skille Mygglandet fra disse bøkene, er at Mim er veldig original. Det blir i hvert fall gjort et stort poeng av gjennom hele boken. Men Mim er ikke så original som hun tror. Hun samler på vinyl. Hun klipper håret sitt kort i løpet av boken, som alle andre ”originale” jenter i finn-deg-selv-bøker. Som om man er nødt til å klippe seg for å finne ut hvem man er.
De andre karakterene er heller ikke nye. Mim møter en gammel, klok dame, en voldtektsforbryter og en gutt med Downs syndrom som hun tar seg av. Og selvfølgelig en gutt som er perfekt for henne på alle måter, alltid sier de rette tingene og har en like vanskelig fortid som henne.
Det er det jeg ikke liker med denne historien. Den gjør et stort nummer ut av at Mim er annerledes, men egentlig er boken akkurat som alle andre finn-deg-selv-bøker for ungdommer. Da jeg nettopp hadde lest den ut, likte jeg den ganske godt. Så, jo mer jeg tenkte på den, jo mindre likte jeg den.
Ingeborg Frey Frøslie
Skrevet av 2. mars 2016 av Ingeborg Frey Frøslie på Nesoddtangen skole
Boken starter rett på sak, med setningen ”Jeg heter Mary Iris Malone, og jeg har det ikke bra.” Etter det kommer den fort i gang med historien.
Alt går ut på at Mary Iris Malone, eller Mim, som hun kaller seg, drar på en lang bussreise. Etter å ha flyttet til Mississippi med faren og stemoren, finner hun ut at moren er alvorlig syk, og bestemmer seg for å stikke av. Hun kjøper en billett til Cleveland og drar for å redde moren. Historien handler om alle menneskene hun møter på veien.
Boken har en jevn spenningskurve, og vendepunktene er spredt utover. Jeg liker at den kommer så fort i gang. Mim er ombord i bussen allerede på side nitten, og det tar ikke så lang tid å ”bli kjent” med henne. De andre viktige karakterene blir introdusert etter hvert, og det syns jeg er bra, fordi det gjør at boken fortsetter å være spennende.
Jeg liker slutten også. Man kan halvveis gjette hva som kommer til å skje, men den greier å overraske litt likevel. For eksempel trodde jeg gjennom nesten hele boken at brevene Mim skriver var til tanten hennes, men det viste seg at de var til lillesøsteren, som ikke var født ennå.
Boken fungerer godt som en helhet, språket, karakterene og handlingen passer sammen, og slutten runder av på en fin måte.
Boken virket ganske original med en gang jeg var ferdig, en etter hvert som jeg fikk tenkt litt på det, syns jeg den lignet mer og mer på ting jeg har lest før. Det finnes en god del ungdomsbøker som går ut på en slags lang reise hvor hovedpersonen blir kjent med nye folk og ”finner seg selv”. (For eksempel An Abundance of Katherines og Paper Towns av John Green, og Miss Peregrine-serien av Ransom Riggs). Det som skal skille Mygglandet fra disse bøkene, er at Mim er veldig original. Det blir i hvert fall gjort et stort poeng av gjennom hele boken. Men Mim er ikke så original som hun tror. Hun samler på vinyl. Hun klipper håret sitt kort i løpet av boken, som alle andre ”originale” jenter i finn-deg-selv-bøker. Som om man er nødt til å klippe seg for å finne ut hvem man er.
De andre karakterene er heller ikke nye. Mim møter en gammel, klok dame, en voldtektsforbryter og en gutt med Downs syndrom som hun tar seg av. Og selvfølgelig en gutt som er perfekt for henne på alle måter, alltid sier de rette tingene og har en like vanskelig fortid som henne.
Det er det jeg ikke liker med denne historien. Den gjør et stort nummer ut av at Mim er annerledes, men egentlig er boken akkurat som alle andre finn-deg-selv-bøker for ungdommer. Da jeg nettopp hadde lest den ut, likte jeg den ganske godt. Så, jo mer jeg tenkte på den, jo mindre likte jeg den.