Lydighetsprøven

En trist fortelling om Alvis

Boken “en tenkt fortelling om et barn, lydighetprøven” handler om Alvis som flytter inn sammen med moren og hennes nye kjæreste. Alvis er ikke som de andre på sin alder og ting blir vanskelig.

Da jeg først begynte å lese den greide jeg ikke å stoppe å lese.

Personlig likte jeg måten den var skrevet på, det var som om jeg var Alvis på en poetisk og enkel måte. Det var lite detaljer og det gjorde boken veldig enkel, men likevel så følsom.

Andre bør lese denne boken fordi det viser hvordan noen barn faktisk har det i hverdagen, på skolen, men også hjemme. Jeg lærte mye og kanskje noen kan kjenne seg igjen i noe i boken.

Det står tydelig at dette ikke er en sann historie, men det er viktig å vite at noen faktisk har det sånn som dette og at ingen lever et perfekt liv, det fikk forfatteren frem på en spesiell måte.

Jeg gir denne terningkast 4.

«Bra, Alvis, veldig bra»
Boka handlar om 12 år gamle Alvis som blir kalla «Alvis piss». Alvis er med ungar som er eit par år yngre enn han. Han bur med mora si, men når mora skaffar seg ein kjæraste blir livet til Alvis heilt forandra. Mr. Duncan som blir stefaren til Alvis verkar som ein veldig hyggeleg fyr, men når han blir sint blir han ein heilt annar person. Alvis blir venn med Marcus, men Marcus får Alvis til å stele drikke for seg, noko som ikkje går heilt bra.
Eg tykkjer at boka var veldig spennande og litt trist. Då eg las denne boka fekk eg forskjellige bilete, forfattaren skildra veldig bra. Eg likte boka så godt at eg las den ut på ein dag, så eg vil anbefala denne boka til dei fleste ungdommar som liker triste og «sanne» bøker.
Eg gjev boka terningkast 5

«En gang klatret jeg opp i et høyt tre. Jeg satt oppe i toppen av treet og så ned. Jeg kunne se alt der oppe fra. Høyt, høyt der oppe kunne jeg se alt.»

Bokandmeldelse: Lydighetsprøven av Bjørn Ingvaldsen.

Lydighetsprøven er en trist og dramatisk bok som handler om 12 år gamle Alvis. Alvis bor alene med moren sin i et blokkhus. Veldig kjapt og plutselig flytter de inn til Duncan, morens nye kjæreste. Alvis har alltid vært et mobbeoffer for de andre guttene i klassen ettersom at han er lett å lure til å gjøre dumme ting.

Lydighetsprøven setter tankene dine på spill igjennom den dype historien om Alvis. Denne boken drar deg med inn i handlingen fra start til slutt. Alvis, hovedpersonen er helt fantastisk. Det er han du følger igjennom hele boken, og det føles ut som om du kjenner han når boken er slutt. Boken greide å få meg til å gråte et par ganger, som er bra, med tanke på at det er en trist bok. Alle de andre karakterene er flotte også, og hele boken i seg selv er fantastisk.

Lydighetsprøven er helt fantastisk. Jeg anbefaler alle til å lese denne boken. Bjørn Ingvaldsen, gi deg selv en klapp på skulderen.
Nominer til U-Prisen med en gang! Terningkast 6.

«Du vet Alvis. Han de kaller Alvis Piss. Han de sier det lukter av. Han som er 12 år og alltid leker med de små ungene. Han som er så lett å lure til å gjøre dumme ting. Han som alltid snakker om de døde. Du vet han? Han er borte nå.»

LES DET!

Lydighetsprøven er ei veldig trist og spennande bok. Den handla om kvardagen til ein gutt som heiter Alvis, Alvis piss.

Alvis er ein gutt på 12 år som ikkje har så mangen vennar. Han får etterkvart ein venn som heiter Marcus som er storebroren til Max som går i klassen til Alvis. Marcus er ein del av ein gjeng. Alvis måtte stjele øl og alkohol om han ville vere med i gjengen, som han uansett aldri hadde fått lov til. Han blei lurt, men det skjønte ikkje Alvis før etter han hadde stjelt ølet.

Når Alvis gjer noko dumt eller ting har ikkje får lov til får han kjeft av mora eller Duncan. Duncan er kjæresten til mora til Alvis. Han har sinneproblem og blir veldig lett sint på Alvis. Han slår og ropa når Alvis gjer noko han ikkje får lov til. Mora står ved siden av å ser på at Alvis blir slått, og så begynner ho å grine. Av og til blir det så voldsomt at Duncan fer å søve ein anna plass. Ein gong slo Duncan så hardt at Alvis braut handa. Mora ljug om kva som hadde skjedd. Ho sa at han hadde ramla av sykkelen, men det var ikkje sant.
'
Eg meiner at boka høyrer til gruppa drama for det skjer ting heile tida, og det blir drama, 'problemer' i kvar 'episode' om eg kan kalle de det. Eg trudde boka skulle vere kjedelig for den hadde så kjedelige farga på boka, men den var bra Eg likte boka fordi eg klarte ikkje å legge den frå meg. Eg blir dragd inn i boka og eg kan føle korleis han har det. Eg skal ikkje sei kva som skjer på slutten, men ein får ein følelse at ditta kan skje på ekte. Ikkje berre på slutten, men gjennom heile boka.
Eg syns boka slutta litt brått, og skjønte ikkje heilt ka som skjedde på slutten. Starten varte litt lengre enn eg hadde trudd og.
Eg gir boka terningkast 5 fordi eg syns boka var veldig spennande og trist. Eg likte ikkje at boka slutta så fort og brått og at starten varte så lenge. Alt i alt var boka sspennande og meir og meir trist. Eg anbefaler dinna boka for både jenter og gutter, men dei som ikkje lika triste bøker da ekje dinna boka for deg!

«En tenkt fortelling om et barn – Lydighetsprøven, boka som vil overraske deg!!

Når man leser bak på omslaget til boka, får man inntrykk av at denne boka tilhører sjangeren krim siden det her står noe om at hovedpersonen snakker om de døde. Jeg vil likevel si at denne boka tilhører sjangeren drama fordi det handler om en gutts liv som er så dramatisk at jeg håper ingen opplever dette.
Alvis er en veldig ensom gutt som blir kalt «Alvis piss». Ut ifra dette kan du kanskje allerede nå forstå at hovedpersonen blir mobba. Jeg kan også røpe at boka handler om en veldig ensom gutt, som prøver å få venner og omsorg fra de rundt seg, men som dessverre ikke får det. Lydighetsprøven for Alvis er at han må høre på mor og stefaren Duncan. Dette er viktig i boka, for ensomhetsfølelsen til Alvis gjør at han setter dette på prøve å bli akseptert av Marcus og de andre kule gutta.
Boka er skrevet av forfatter Bjørn Ingvaldsen, og han har skrevet en rekke bøker for både barn og voksne.
Første setning i boka er slik; «Tenk om jeg hadde visst hvordan han døde.» Boka starter rett i handlingen i en kjeller på et museum, hvor Alvis er med en mann som heter Duncan for å se på en død gutt, altså skjelettet og hodeskallen til en død gutt. Allerede her er det en mystisk og spennende stemning, hvor vi å får vite at hovedpersonen er veldig opptatt av de døde, og hva som skjer med dem som dør.
Man kan vel si at Alvis ikke klarer lydighetsprøven. Spenningen øker hver gang han ikke består lydighetsprøven. Duncan som er stefaren slår han når han gjør noe dumt, han slår moren også når det skjer noe med Alvis og han. Man merker spenningen i gjennom Alvis følelser. Han har et veldig hardt og trist liv som Bjørn Ingvaldsen forteller i forordet at dette er en veldig trist bok. Det skjer mer dramatiske ting, Alvis tror han får noen venner men de bruker han for å få for eksempel øl. Han blir slått og brekker armen. Mammaen lyver til både Alvis og legen og sier at han falt på den nye sykkelen. Høydepunktet vil jeg si er mot slutten. Jeg vil si at det er en overaskende slutt som gikk rett i hjertet mitt.
Boka var vanskelig å legge fra seg. Du blir revet inn i en dramatisk liv hvor man kjenner smertene i Alvis sitt liv. Jeg ville finne ut hvordan det gikk på slutten, og jeg vil ikke røpe noe men sier at du lever deg veldig inn på slutten. Dette er en bok med indre og ytre spenninger, fordi dette skjer i virkeligheten og du får en følelse om hvordan de har det. Jeg vil si det er en sirkelkomposisjon hvor det begynner og slutter på samme sted, museum. Det er gøy og spennende at han bruker korte setninger.
Denne boken er «one of a kind» fordi det skjer ikke noe bra med Alvis og jeg tenker at du blir hektet med en gang.
Jeg vil gi denne boken terningkast 5 og vil at denne boken skal vinne U-pris. Han tar opp et veldig viktig emne og jeg vil at ingen skal oppleve det Alvis gjør i denne boken.