Lydighetsprøven
Du vet Alvis. Han de kaller Alvis Piss. Han de sier det lukter av. Han som er 12 år og alltid leker med de små ungene. Han som er så lett å lure til å gjøre dumme ting. Han som Vis hele forlagsteksten
Du vet Alvis. Han de kaller Alvis Piss. Han de sier det lukter av. Han som er 12 år og alltid leker med de små ungene. Han som er så lett å lure til å gjøre dumme ting. Han som Vis hele forlagsteksten
Martine Johansen
Skrevet av 30. november 2018 av Martine Johansen på Stuenes skole
Lydighetsprøven –Bjørn Ingvaldsen
En tenkt fortelling om et barn.
Denne boken er en oppdiktet historie som handler om et barn ved navn Alvis som ikke er som alle de andre. Selv om denne boken er en roman så kunne dette skjedd i det virkelige liv. Forfatteren har skrevet boken fra Alvis perspektiv. Han har også lagt inn setninger som hinter til hva som kan ha skjedd, så man må lese «mellom linjene»
Alvis blir ikke akseptert av de kule guttene, og de utnytter han til å gjøre dumme ting. Mammaen til Alvis har nettopp fått seg en ny kjæreste, Duncan, og han behandler hverken moren eller Alvis på en veldig bra måte. Livet til Alvis er ikke lett.
Jeg oppfattet boken som litt kjedelig og ingen spenningstopper i starten, men jo mere jeg fikk satt meg inn i den, jo mere interessant ble den. På baksiden av boken slutter det med «Han er borte nå» dette gjør boken mere spennende. I boken avslører forfatteren ikke så mye, så forfatteren har nok tenkt at dette er en bok hvor du blir mere og mere spent på hva som kommer til å skje.
Dette er en bok jeg gjerne kunne lest igjen. Og jeg har ikke noe negativt å si om denne boken.
Boken anbefales for barn fra 12-15 år. Jeg gir boken terningkast: 5.
Marcus Mathisen
Skrevet av 25. oktober 2018 av Marcus Mathisen på Den norske skole i Costa Blanca
Lydighetsprøven
Forfatter: Bjørn Ingvaldsen
Boken handler om en gutt som heter Alvis som bor med moren sin. En dag så tar moren med seg Alvis til et museum. Der møter Alvis Duncan, som er den nye kjæresten til moren. Alvis skulle bare vite hva Duncan kunne gjøre mot han.
Jeg synes boka er veldig bra, men starten var veldig forvirrende. Jeg forsto ikke helt hva som skjedde. Ellers er boka veldig bra. Jeg likte at den viste åssen ting kan være hjemme hos noen unger. Jeg synes boka passer for de som tåler å høre triste historier.
Jeg gir boka terningkast 5.
Kristina Flatebø
Skrevet av 15. oktober 2018 av Kristina Flatebø på Stuenes skole
Lydighetsprøven
En tenkt fortelling om et barn
Denne boken er en roman. Boken er ikke basert på en sann historie, men det kunne ha skjedd på ekte.
Boken handler om en gutt som heter Alvis. Hen er ikke som andre vanlige gutter. Han leker ofte med de som er mindre enn han. Mammaen til Alvis har akkurat flyttet sammen med en ny mann, som ikke behandler han så godt. Og når i tillegg de eldre guttene tvinger Alvis til ting han ikke vil gjøre, blir ikke livet så lett.
Boken har ingen bilder og den har passe mye og litt stor tekst. Boken er spennende man kan til tider bli litt stillestående. Den har ganske korte setninger som jeg liker.
Boken er lærerik og får meg til å tenke litt mer på hvordan mange barn har det hjemme.
Den starter rett inn i en samtale, som får meg til å vil lese til neste side.
Forfatteren av boken heter Bjørg Ingvaldsen. Han har skrevet mange morsomme bøker, men også mange triste for både voksne og barn. Dette er en av de triste. Boken ble gitt ut i 2018 og forlaget til boken er Gyldendal.
Jeg likte denne boken veldig godt, og jeg anbefaler folk å lese den. Den passer best til barn mellom 12-16 år. Terningkast 5.
Eva Marie Abigail Isachsen
Skrevet av 20. september 2018 av Eva Marie Abigail Isachsen på Stuenes skole
En tenkt fortelling om et barn – Lydighetsprøven.
Bjørn ingvaldsen.
Boken er skrevet fra Alvis perspektiv. Forfatteren er veldig flink til å hjelpe leseren med å sette seg inn i hvordan Alvin har det.
Forfatteren skriver på en veldig spesiell måte, for eksempel når Duncan blir sint står det ikke at han slo Alvin, han hadde heller skrevet at Alvin lå på gulvet etter at Duncan hadde dratt og at armen verket.
Selv om boken er ganske kort og lettlest må leseren stoppe opp etter hvert kapittel og lese over en gang til for å tenke over hva man gikk glipp av.
Første gangen jeg leste den leste jeg den ut på en kveld, men så fant jeg ut at det var mange detaljer jeg hadde gått glipp av, så dagen etter leste jeg den en gang til. Når jeg allerede hadde lest den var det som å lese en helt annen bok. Første gangen jeg leste den var jeg for opptatt med å legge teorier for hva som skjer, til å legge merke til alle hemmelighetene som gjemte seg mellom linjene.
Boken var veldig spennende, og jeg kommer nok til å plukke den opp en gang om et par år, og ha en helt annen opplevelse.
Det er ikke mange bøker man får lyst til å lese en gang til med en gang man er ferdig.
Jeg likte at forsiden ikke røper så mye om boken, men heller lar det være litt stille og rolig.
Jeg har egentlig ikke noe særlig å si på den negative fronten bortsett fra at det kan være litt vanskelig å skjønne hva som sies fra teksten, siden det ikke er noen tegnsetting som skiller tekst og tale.
Bildet er hentet fra
http://bokslukerprisen.no/tekst/lydighetsproven-en-tenkt-fortelling-om-et-barn/
Mia Lysfjord
Skrevet av 7. mai 2018 av Mia Lysfjord på Bjørnevatn skole
En tenkt fortelling om et barn
Denne boka handler om en gutt som heter Alvis og mammaen hans som bor i en blokk. Mammaen finner seg en ny mann som heter Duncan. Han jobber med og grave opp nonner og ser på kjeven deres og på en måte så hvordan de hadde levd. Duncan er stefaren til Alvis og han har slått han et par ganger og han har slått mammaen hans.
Jeg likte boka fordi den var veldig i ett med virkeligheten at det faktisk skjer, det var også lett å sette seg inni den sitasjonen han befant seg i. Jeg likte også når forfatteren på en måte viste at han slo istedenfor å si at han slo dem. Boka fikk leseren til å føle at man var i hodet på Alvis.
Det jeg ikke likte så godt var at boka sa litt det samme på nytt men det var det som gjorde den så unik også fordi man føler at man er i hodet på Alvis.
Jeg likte språket i boka det var veldig lett å lese og den var passe lang og det kom ikke masse vanskelige ord som jeg ikke forsto.
Jeg har aldri lest en bok som denne men denne boka likte jeg veldig godt det var liksom ei veldig dyp bok og det var ikke veldig vanskelig å skjønne at Duncan ikke behandlet dem så bra.
Opplevelsen av boka var bra jeg likte hvordan forfatteren viste og ikke sa alt som skjedde. Jeg likte veldig godt at man kunne skjønne at han ikke var helt som de andre i klassen hans fordi han var bare med de små barna på lekeplassen. Når de andre gutta spurte om han ville være med dem sa han ja men da måtte han gjøre ting som egentlig ikke er lov, men vis han ikke gjorde det fikk han ikke være med dem.
Forfatteren av boka heter Bjørn Ingvaldsen. Jeg likte hvordan han forklart boka og hvordan han satt boka opp og det var ikke stappa på sidene det var litt luft også.
Min totalvurdering vil bli at jeg likte boka veldig godt forfatteren var veldig god til å vise og si istedenfor og bare si. For eksempel at han hadde sakt «han slo» så sier han «Jeg kjente blodsmaken i munnen da jeg lå på bakken» det er mye mere spennende. Enn å bare si hva som skjer
Jeg ville gitt denne boka terningkast 6 fordi jeg likte denne boken best av alle bøkene.
Vis flere anmeldelser
Selma Sofie Eikeland
Skrevet av 20. oktober 2017 av Selma Sofie Eikeland på Grim skole
Veldig trist, men ikke så mye mer enn det
Lydighetsprøven er en trist og alvorlig bok om en gutt på 12, ham de kaller Alvis piss. Han flytter sammen med moren sin til hennes nye kjæreste, Duncan. Alvis er en naiv gutt som blir lurt med på mye dumt og behandlet dårlig av alle rundt seg. Han leker med de som er mindre, og blir brukt av de som er eldre enn ham. Det er vondt å lese om Alvis tilværelse. Det er vondt å lese om denne snille gutten som gjør så godt han kan, men alltid ender opp med å være “ubrukelige Alvis piss”.
Boken starter rett på og du kommer raskt inn i handlingen, noe jeg liker. Språket flyter godt, men alle setningene er veldig korte og noen av dem kunne nok vært lenger, det ville gjort språket bedre. Likevel viser de korte setningene litt hvordan Alvis tenker. Han er et barn, og barn filosoferer ikke slik som voksne, de har mer konkrete tanker, og tenker ikke så mye over det de ser. Så jeg skjønner hvorfor forfatteren har valgt å skrive på denne måten, fordi det passer til det han skriver om. Noen ganger ble handlingen for forutsigbar, det var til tider veldig lett å skjønne hva som kom til å skje. I begynnelsen av boka får vi et par forord fra forfatteren. Det er en påminnelse om at boken ikke er en sann historie, og litt om budskapet. Dette kunne blitt spart til slutten, mener jeg. Da jeg hadde lest forordene følte jeg at jeg allerede visste hva som kom til å skje, og det ødela litt av leseropplevelsen.
Som setningene, var også boken veldig kort. Jeg pløyet meg gjennom den på to triste timer. Jeg hadde null glede av å lese denne boken, da den var så utrolig trist. Men den fikk meg til å tenke, noe en bok skal gjøre. Jeg synes ikke at alle bøker trenger å være morsomme å lese, men denne boken ble alt for trist for meg. Når du skal skrive en bok om et så alvorlig tema, så mener jeg at du trenger å ha noe ekstra for å gi leseren en bedre opplevelse. Det er ikke så interessant å lese en bok som bare er trist hele tiden og jeg fikk ikke noe ut av å lese denne boken. Den er rett og slett trist, men ikke så mye mer enn det. Jeg savner beskrivelser av karakterene og skildring av miljøet. Det var vanskelig å leve seg inn i handlingen og se for seg hva som skjedde når en visste såpass lite om omgivelsene og personene i dem. Skildringer kunne gjort historien mer levende. Det kan godt være at forfatteren har gjort historien litt tom og “naken” med vilje, men jeg synes historien ble for fargeløs.
Lydighetsprøven er en ganske upersonlig bok synes jeg, og det er noe av dette som gjør den så utrolig trist. En blir ikke helt kjent med de forskjellige karakterene. Jeg er usikker på om jeg egentlig liker denne boken eller ikke. Da jeg leste den tenkte jeg at den var for fargeløs og at jeg ikke likte Lydighetsprøven i det hele tatt, men så kan en tenke seg at forfatteren har skrevet den slik med vilje, og brukt tomheten som et virkemiddel. Da jeg leste den følte jeg at jeg ikke kom helt inn på personene, og fikk ikke tak i stemningen. Jeg tenker at det er kanskje slik Alvis føler det, at verden er litt lukket og uforståelig.
Til tross for at jeg ikke likte å lese denne boken i det hele tatt, fikk den meg til å tenke og lure på ting. Jeg likte bedre å reflektere rundt boken enn å lese den. Lydighetsprøven er ikke helt boken for meg, og jeg mener det er flere ting som kunne gjort den bedre. Derfor gir jeg den en svak firer og synes ikke den burde nomineres til uprisen.