Kamuflasje

Verden forsvinner

Kamuflasje er en bok skrevet av Janne Aasebø Johnsen
Renate er tretten år og tenåring. Hun går første året på ungdomsskolen og det nærmer seg sommer. Hun har en bestevenn, Zara. Hun er skolens «heteste» jente og flørter med nesten alle guttene i klassen. Det har begynt en ny gutt i klassen. Han heter Daniel, og Zara er allerede innpå ham som en klegg fra dag én. Zara er også avhengig av å legge ut bilder av seg selv.
Faren til Renate jobber i militæret og han har ofte blitt sendt på turer til land i krig. Et av dem er Afghanistan. Moren hennes er lærer, så hun må selv hele tiden prestere for at ikke moren hennes skal klage. Det er ikke så enkelt for Renate å prestere, når Zara ligger på sengen hennes og tekster til alle hun vet om, mens hun selv holder på med lekser. Zara og Renate har vært venner siden de var små, og de hjelper hverandre støtt. Zara gjør Renate mer populær og hindrer at hun står alene. I gjengjeld er Renate hennes «wingman». Siden faren hennes jobber i militæret er han ofte utplassert. Det er han igjen blitt nå, men ikke som før. Han er blitt utplassert, og han skal til Afghanistan, i seks måneder!
Jeg rett og slett elsket denne boken. Den fenget meg med en gang og jeg var helt lost. Måten forfatteren forteller historien på er bare perfekt. Denne boken har både romantikk, drama, spenning og frykt. Jeg synes at forfatteren har gjort en utrolig god jobb med denne boken og jeg ville elsket å ha en oppfølger fra Daniels perspektiv.
Den er satt i et realistisk miljø med karakterer man lett kan tro på. Man får lett god forbindelse med hovedpersonen og man blir glad i de ulike personene. Du blir lei deg når noe trist skjer med Renate og familien, du blir glad for Renate når hun og Daniel kysser og du får en hatsfølelse mot noen når de gjør henne urett.
Boken får deg til å ville bla om til neste side. Til å lese ti minutter til, bare for å vite hva som skjer. Du ønsker å følge hovedpersonen gjennom historien og ikke gå glipp av, eller glemme noe.
Alt som er i boken er der for en mening. Alt det positive og negative som hender i denne fortellingen er nødvendige for å sette den rette stemningen, og jeg mener at den traff den stemningen perfekt. Du har hele tiden en følelse i bakhodet om at noe tragisk kan skje, både ettersom faren hennes er i Afghanistan og det som skjer med moren.
Jeg vil gi denne boken terningkast 6. Jeg ville lest igjen!

Det å være redd

Kamuflasje av: Janne Aasebø Johnsen

Renate er redd. Redd for hva som vil skje med pappa i forsvaret i Afghanistan og om mamma vil blir sykere. Hun er redd for å trosse bestevenninnen Zara. Zara med Z. Hun som kan trollbinde guttene bare med blikket og som allerede har sagt at den nye gutten Daniel, han er hennes. Heldigvis har hun bestemor. Hun som lager varm sjokolade med krem.

I denne boken synes jeg forfatteren har vært flink til å tvinne to fortellinger sammen. Den ene handler om å alltid være redd når noen du er glad i er med i krig, og aldri er trygg. Denne fortellingen synes jeg passer for veldig mange aldersgrupper ettersom det er noe mange kan kjenne seg igjen i. Den andre historien er mer jentedrama. To bestevenninner som liker samme gutt. Denne historien føler jeg passer litt bedre for yngre jenter og jeg skulle ønske at boken handlet litt mer om kjærlighet i 16års alderen for eksempel.

Jeg gir boken terningkast fire. Historien er veldig bra og jeg mener det er fint at noen tar opp tema som disse. Jeg tror boken passer bra for jenter i 10-11års alderen. Ellers synes jeg fortellingen kunne vært litt kortere fordi det ble mye av det samme i lengden, og jeg håpet at slutten ikke hadde vært så åpen. Forfatteren kan gjerne komme med en oppfølger. I tillegg reagerte jeg litt på språket noen steder. Jeg syntes det var litt merkelig at Glenn gikk rundt å sa cool hele tiden. Noe jeg ikke synes er spesielt kult, som her for eksempel:
-Er du på besøk?
-Ja, hos bestemor.
-Cool!

Når du trenger makt, men er maktesløs

”Kamuflasje” er en realistisk spennings- og dramabok, hvor Renate på tretten år møter nye harde dilemmaer både hjemme, på skolen og i seg selv. Faren har dratt til Afghanistan, moren er på sykehus, bestevenninnen Zara behandler henne dårlig, hun får problemer med kjæresten, og for å få det bedre må Renate stå for det hun tror på. Gjennom boken former valgene hun tar henne som person, og da alt er som mørkest henter hun fram en indre styrke hun ikke visste at hun hadde.

Boken starter med at du hopper rett inn i en dramatisk liten spenningstopp fra mot slutten av boken. Da den er ferdig, starter resten av fortellingen med at du blir litt mer kjent med Renate, hennes hverdag, og personene i livet hennes. Det er interessant å høre om Renates småurettferdige verden, men det er ikke spesielt mye spenning etter de første sidene. Dette sett vekk ifra at du får veldig lyst til å vite hva som skjer videre i spenningstoppen, og hvordan Renate havner der, noe du bit for bit og gradvis får vite gjennom boken. Likevel fenger teksten, og sidene flyr. Når du har blitt kjent med karakteren, skal faren hennes ut i forsvaret, og det er fra dette punktet at Renates liv blir snudd på hodet.

Når faren er vekke, skjer det en god del rundt Renate som hun ikke har så mye kontroll over, og som hun er nødt å ta stilling til. Etter mange erfaringer og avgjørelser har Renate blitt sterkere, og mye sikrere på seg selv. Hun har også blitt mer kritisk til hvordan folk behandler henne, og har ikke lenger problemer med å stå opp for seg selv.

Etter du har lest boken sitter du igjen med litt mer innblikk i hvordan det kan være å ha noen du er glad i ute i krig, og om hvordan det kan påvirke en persons liv. Helhetlig utvikler boken seg naturlig, og både begynnelsen, midten og slutten fletter seg i hverandre på en naturlig måte.

”Kamuflasje” var etter min mening en passe god bok. Den var en pageturner, det skal den ha, men likevel var hendelsene og personene i hverdagslivet til Renate litt for klisjé for min smak sett vekk ifra hvordan det at faren er vekke og moren syk har påvirket livet hennes. Likevel kan jeg forstå at denne boken ble nominert til ”Uprisen”. Det var en god forfatter som skrev den, og det skjer hele tiden noe i boken en vil vite mer om. Den var både spennende, trist, og glad. Boken fenget meg ikke helt gjennom alle sidene, men til tider var den ganske bra, og den gikk aldri over til å være dårlig. Jeg foretrekker personlig litt andre bøker enn dette, men jeg kan se for meg at det er mange som vil like denne veldig godt.

En realistisk, men likevel en overraskende roman

Boken Slipp hold, av Heidi Sævareid, er en fortelling om en jente med navn Mari som går på college. Hun er i et forhold med Torger, men hun føler seg ikke fri og må oppføre seg på en spesiell måte til en hver tid. Når han er trøtt, må hun ikke være for pågående, og dermed følge ordrene hans nøye. Feilene hun gjør bruker han mot henne, og forteller henne hele tiden hva hun må gjøre, som om han er sjefen hennes. Plutselig en dag møter hun en gutt som heter August. Hun liker August, men han er rake motsetningen til Torger. På fritiden holder han på med noe kalt suspension. Dette er en form for meditasjon, der man henger seg selv i kroker etter huden. Mari får frysninger ned ryggen, men er det så ille som det ser ut? Vil hun tilslutt prøve det selv?

”Slipp hold” starter rolig som en vanlig dag, og slik holder det på de neste hundre sidene, før det virkelig skjer noe. Dette føler jeg trekker boken litt ned, fordi det er en del sider hvor det ikke skjer noe som fenger leseren. I denne fasen la jeg boken lett vekk, men da de virkelige gripende handlingene kom, leste jeg til langt på natt.

Når det kommer til hovedpersonen Mari, synes jeg forfatteren har gjort en god jobb med beskrivelsene. Det meste av det Mari tenker på er relevant hos en ungdom som lever i dag, og dette får forfatteren frem i teksten. Noen ganger er det litt mye beskrivelser og skildringer av ting som ikke har mening for teksten i det hele tatt, for eksempel så er det et helt avsnitt hvor forfatteren beskriver hvordan Mari synes puten til Torger er.

I løpet av tiden jeg brukte på å lese boken, forstod jeg ikke hvorfor den hadde fått navnet ”Slipp hold” før helt på slutten. Den aller siste setningen fikk meg til å forstå en god del av boken. Slutten er åpen og uventet, noe likte jeg godt med boken! Tommel opp. En annen ting jeg synes fanget oppmerksomheten min, er at boken hele tiden hold seg realistisk, og jeg tror en del ungdommer vil kunne kjenne seg igjen. Måten Mari både oppfører seg på og måten hun tenker på er noe som godt kunne hendt meg. På den andre siden så er jo ungdommer nysgjerrig og prøver stadig vekk noe nytt. Slik er det med Mari også. 

En negativ ting ved boken var at noen steder føler jeg forfatteren bommer litt på det ungdomsspråket vi bruker i dag, det er også en del dialoger som godt kunne vært kuttet ut i boken. Dette sier jeg fordi de ikke hadde noen menig for teksten, og det oppstod ofte en klein stillhet mellom to personer. For eksempel da hun møter August utenfor skolen. Da føler jeg de ikke har mye å snakke om, og på denne måten kan det fort bli uinteressant å lese boken.

Alt i alt så gir jeg boken terning kast fire, fordi det var noe som trakk den ned og noe som trakk den opp. Den sier en del om å være ung og uvitende, og passer godt for aldersgruppen ungdommer. Jeg har hørt at Heidi Sævareid sin forrige roman «Spranget» har vunnet en pris, og fått mange gode kommentarer. Jeg ser frem til å få lest den også. 

Lykke til!

Godt skrevet, men for barnslig for eldre lesere? Terningkast 3

Pappa har dratt til Afghanistan, og hjemme sitter Renate og mammaen igjen. Usikkerhet og frykt preger tilværelsen, og Renate savner pappaen sin noe så fryktelig. Bestevenninnen Zara er heller ikke mye til hjelp, og i tillegg blir Renate forelsket.

Jeg likte veldig godt plottet i denne boken for det er noe jeg ikke har sett mye av i den norske ungdomslitteraturen. Selve fortellingen var spennende og enkelte skildringer var veldig gode.

Det som trakk denne boka ned var dialogene. De er skrevet på en veldig enkel måte og jeg føler ikke at det er troverdig det de sier. Barnslig er vel det ordet jeg leter etter. Yngre lesere vil nok like denne bedre enn meg på 15.

Jeg som leser ble også veldig irritert over karakteren Renate. Hvordan hun virkelig ikke klarer å stå opp for seg selv og tenke tenke selv. Selve hovedpersonen er rett og slett en kjedelig type, og det trekker ikke akkurat leselysten min oppover. Jeg blir frustrert over karakteren Janne Aasebø Johnsen har laget.

Denne boken passer boken passer nok best til sjuende og åttendeklassinger og siden den ikke når ut til alle ungdommer synes jeg ikke at den fortjener å bli nominert til uprisen.

Gulskogen skole – LESDET!