Jeg gir deg sola

Jeg hadde ganske store forventinger til Jeg gir deg sola ettersom jeg har lest «Himmelen begynner her». Og denne boka levde opp til disse forventingene.
Boka er spennende og annerledes. Måten personene i boka utvikler seg på, er spennende å lese. Det at det er fra både Judy og Noah sitt synspunkt fungerer veldig bra. Man lurer hele tiden på hvorfor og hva som skjer med den andre, og det faktumet at de begge har hemmeligheter er også interessant. Dette gjør at det er en konstant spenning i boka.
Et av bokens hovedtemaer, er homofili. Ved å lese boka får man et inntrykk i hvordan dette kan oppleves. Brian sin rolle er også viktig i dette, siden med han er det ikke like lett å forstå. Anger og sorg blir også skrevet om på en veldig bra måte.

Det at Judy og Noah er så forskjellige, gjør at det ikke blir kjedelig. Hadde de vært like, så hadde det vært kjedelig å lese fra begges ståsted. Det er en del overnaturlig i boka, og vanligvis liker jeg det ikke, med mindre det er veldig bra konsept og handling. Noe jeg synes er i denne boka. Det overnaturlige fungerte ganske bra i denne sammenhengen. I ettertid tenker jeg at boka ikke hadde vært like bra uten det overnaturlige, på grunn av Judes kontakt med bestemoren og moren.

Denne boken er jeg ikke helt sikker på hva jeg synes om. På den ene siden er den utrolig godt skrevet. Den beskriver forholdet og sjalusien mellom de to hovedpersonene, tvillingparet Jude og Noah, på en veldig god måte, og jeg liker beskrivelsene de bruker på andre personer, spesielt Noah sine. (For eksempel side 151: ”Å være sammen med henne er som å sitte i en tom kirke.”).

Boken er også fint bygget opp; jeg hadde alltid lyst til å lese videre. Det er den boken jeg har lest på lenge som har vært vanskeligst å legge fra seg. Forfatteren er flink til å holde på spenningen, det meste skjer i et høyt tempo uten at det er vanskelig å følge med, og karakterene har flere sider. I altfor mange ungdomsbøker blir hovedpersonene beskrevet som noen slags perfekte skapninger som alltid gjør de riktige tingene, og hvis de gjør noe galt, er det ikke deres feil. Derfor liker jeg Noah og Jude så godt; de er bestevenner og fiender på samme tid, og når sjalusien mellom dem får dem til å gjøre det de gjør, forstår du dem, på en måte. Det gjør at det er lett å leve seg inn i handlingen.

Dessverre har boken med noen av de vanlig klisje-karakterene; for eksempel Judes mentor, en voldsom, genial, men godhjertet og klok billedhugger med kjærlighetssorg, som lærer henne om livet. Og både Jude og Noah møter hver sin perfekte gutt, eller halvdel, som Jude kaller det. (som i Mygglandet: en person som dukker opp akkurat når hovedpersonene trenger dem mest, sier alle de rette tingene og har gått gjennom lignende problemer som hovedpersonene selv.)

Jeg gir deg solen er en sånn bok hvor personene og hendelsene henger sammen. Det pleier å gjøre en historie spennende, for alt nøstes sakte opp, og du skjønner ikke alle sammenhengene før helt til slutt. I Jeg gir deg solen likte jeg hvordan ting hang sammen nesten helt til slutten. Så ble det litt for mye av det gode. Det var rett og slett for mange ting som var vevd sammen til at det var troverdig. Da jeg var ferdig å lese, tenkte jeg bare dette hadde ikke skjedd i virkeligheten, for verden er ikke så liten. Det tror jeg var bokas største svakhet.

Ellers likte jeg boken. Jeg tror mange andre hadde likt den og, fordi den er en spennende og godt skrevet fortelling som man kan kjenne seg igjen i.

Hemmeligheter som dreper?
Jude og Noah er to tvillinger på 13 år. Noah tegner og driver med kunst hele tida, og Jude er ute med venner og fester. 3 år senere er det helt motsatt. Noah er ute med venner hele tida, og Jude er ofte alene og driver med kunst. Alt de opplever har en sammenheng med hverandre, men de vet ikke om hverandres opplevelser.

Jeg gir deg sola er skrevet av Jandy Nelson som tidligere har skrevet
Himmelen begynner her. Jeg gir deg sola har blitt nominert til California Book Awards i kategorien beste ungdomslitteratur.

Boka er delt inn i to forskjellige historier. I den ene historien er tvillingene 13 år og man leser fra Noah sitt perspektiv. I den andre historien er de 16 år og du hører fra Jude sitt perspektiv. Det var mange språklige bilder og metaforer i teksten. Noen ganger var det vanskelig å skille tanker fra handling, men det var for det meste morsomme metaforer som for eksempel at Noah ser på folk og prøver å finne ut hvilket dyr de ville ha vært. Det gjorde boka mer interessant og morsommere å lese. Mange steder i boka refererer Noah/Jude til metaforer som er brukt tidligere i boka. Et annet aspekt som gjorde boka litt vanskelig å lese var kapittelinndelingen. Jeg synes det burde ha vært delt inn i flere kapitler sånn at jeg ikke alltid måtte stoppe midt i handlingen. Noen ganger var det nesten 100 sider før det ble nytt kapittel.

Jeg synes at det er en ganske original bok som handler om hvor lidenskapelig kunst og kunstnere kan være. Guillermo er en karakter som viser dette veldig mye. Jeg likte hvordan det etter hvert viste seg at både historien til Noah, og historien til Jude henger sammen. Ved starten av boka tenkte jeg at det var to helt forskjellige historier, men når jeg kom lengere inn i boka, så jeg flere møtepunkt mellom de to historiene. Et tidlig eksempel på dette er engelskmannen. Jeg likte hvor sprøtt noen ting i boka kunne være som Bibelen til Jude. Det var veldig interessant hvordan de forskjellige personene takler sorg. Boka handler om at familien burde holde sammen og at man burde kommunisere seg imellom. En veldig stor del av boka handler om kjærlighet.

Jeg likte boka veldig godt. Det eneste som var litt utfordrende var at det noen ganger var for mange språkbilder og metaforer og for få kapitler som gjorde det vanskelig å lese. Resten var veldig spennende og trist og morsomt. Boka er original og den er veldig lidenskapelig.

Jeg ville ha gitt denne boka terningkast 5.