Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til.. og godt er det

Boka handler om jeg-personen som flytter til Oslo for å gå på skole og få en utdanning, men ingenting går etter planen. Hun skulker skolen og bruker pengene hun får fra lånekassa på alt og ingenting, men når hun ikke lenger får penger fra skolen, må hun få seg en jobb.

Allerede fra første kapittel ble jeg irritert over boka. Den var skrevet på en måte som om den var hentet rett ut av tankene til hovedpersonen. Hun var veldig selvopptatt og forventet at alle skulle vite hva hun ville og hvorfor. Det var nesten ingen beskrivelser av personer, og bare litt beskrivelser av miljø. Hun fortalte engang ikke hva hun het. Boka var så utrolig kjedelig at jeg fikk lyst til å legge den fra meg med en gang. Det eneste jeg faktisk likte med boka, var selve handlinga, og jeg skulle ønske at den kunne bli skrevet på en bedre, litt mer forklarende og engasjerende måte.
Boka var veldig lettlest, kanskje fordi den var så utrolig kjedelig, så jeg anbefaler boka for jenter og gutter i alderen 11-13 år. Jeg synes ikke at boka burde nomineres til Uprisen.

Terningkast: 2

I begynneslen handler det om at jeg personen har en kjæreste som heter Tore. De ha et veldig på/av forhold. Men etter hvert så har Tore fått nok. Jeg-persone flytter inn i egen leilighet fordi at hun skal begynne på skolen. Etter skole-dagene går hun til byen for å finne panteflasker og mat i søppeldonken, fordi hun ikke har penger. På skolen blir hun alltid valgt sist og det er ingen som vil gi henne en sjanse.

Mine meninger om boka:
Jeg syntes at boka er veldig kjedelig fordi det er ingen spenning og den handler bare om hverdagen hennes. Jeg syntes også at jeg-personen burde ha et navn fordi at det er veldig forvirrende når det hele tiden står jeg eller vi så tror jeg at det er jeg personen det handler om, men så er det ikke det. Jeg skjønner egentlig ikke hva som er vitsen med denne boka, boka gir ingen mening i det hele tatt. Det er også veldig forvirrende at jeg personen slår opp og blir sammen meg Tore hele tiden. Det som var bra med boken var at den var lett å lese, de var ikke sånn at jeg strevde meg å komme gjennom boka.

Terning kast:3

IKKE DEN BESTE DEBUTBOKA

I "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til" møter vi ei ung, uerfaren jente som for første gang må klare seg alene i livet. Det går dessverre ikke slik hun håper på, men etterhvert som puslebrikkene faller på plass, viser det seg at livet kanskje ikke er like ille som hun trodde.

Boken var skuffende nok platt. Det var lite handling i boken, og det som skjedde var rett og slett ikke spennende. Jeg-personen hadde lite livsglede, noe som gjorde at det meste var kjedelig for henne, som vil si at det uten tvil blir like kjedelig for leseren. Det er absolutt ikke en vanskelig-å-legge-fra-seg bok, for det skjer er som sagt svært lite interessant.

I motsetning til dette er boka realistisk og mye av det jeg-personen tenker, sier og gjør kan mange kjenne seg igjen i. "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til" er en usminket bok som viser hvordan hverdagen og livet faktisk er og oppleves for mange mennesker. Den er skrevet på en original måte som utvilsomt øker leseopplevelsen et par hakk, og gjør at den skiller seg litt ut fra andre bøker i samme kategori.

Liv Marit Weberg har i denne boka klart å formidle at selv om ting kanskje ikke går på skinner, skal det ikke mye til før livet tar en annen retning. Boken er flat og banal, men klarer å formidle budskapet på en nokså god måte. Leseopplevelsen var kanskje ikke på topp, men det betyr ikke at boka ikke har noe viktig å formidle.

Jeg anbefaler ikke boka videre og syns ikke boka burde nomineres til Uprisen.

Terningkast: 3

Eg blir heldigvis ikke lagt merke til

Hovedpersonen i «eg blir heldigvis ikke lagt merke til» er ei ung kvinne som flytter til Oslo for å studere. Uheldigvis rota ho seg bort i byen på veg til skulen første skuledag. Ho kjem for seint til første oppmøte, feiga ut og reise sporenstreks tilbake til hybelen sin, der ho blir værande heilt til utbetalinga frå lånekassa stopper opp. Motvillig ser ho seg nødt til å finne ein jobb…

eg-personen i «eg blir heldigvis ikke lagt merke til» har eit ekstremt unnvikande forhold til livet, og ho forsøke vel egentlig å innbille seg sjølv at det er greit å sitta aleina på hybelen og sjå livet passere forbi. Temaet i denna humoristiske lille boki er faktisk ganske alvorlig, hovedpersonen kan vel strengt tatt seiast å lide av sosial fobi, sjølv om ho i boki ikkje har fått noke diagnose. Ho tar imidlertid ikkje problemi sine så veldig seriøst, ho skyver dei heile tiden framfor seg og prøver ikkje så veldig hardt å passe inn.

Boka handla om ei ung jente som har flytta til Oslo for å gå på skule. Ho flytta inn i ei lita leiligheit som ho kalla for "skoesken", nettopp fordi den liknar ein skoeske. Dagane gjekk, og fyrste skuledag på den nye høgskulen hadde kome. Heile sommaren hadde ho øvd på spørsmål ho skulle spørje dei andre elevane. Men når dagen kom, bestemte ho seg for å droppe fyrste denne dagen. Heilt frå fyrst i boka, blir det klart at dette er ei jente som ikkje likar og forholde seg til menneske og andre ting. Men ikkje lenge etter, fann ho seg ein kjæreste, med navnet Tore. Tore hadde bra forhold til foreldra sine. Virka som ein bra fyr. Ting skjer, og mykje forandrar seg utover i boka.

Eg syns boka er lett å lese. Ho hadde både dårleg og interessante delar. Eg syns forfattaren Liv Marit Weberg har skreve ei god bok. Ho virkar dyktig. "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til" er ei tenåringsbok med mykje familieinnhald, kjærleik og sure blikk.

Eg vil anbefale denne boka for dei som er rundt 13-14 år gamle. Denne boka får terningkast 4 frå meg.