Fluen

Fluen

Livvi og Villi er kjærester…
Lillian og Vivian,
Livvi og Villi…

Livvi er syk, hun har kreft… Villi vil ikke slippe taket på Livvi, hun kan ikke dø! Hun klarer ikke å takle det, hun vil ikke miste den eneste hun noensinne har elsket.
Livvi vil forberede seg på å dø, gå i begravelser, hun vil at Villi skal øve på å gråte, å sørge, å sørge over Livvi…

«De ville ha henne for seg selv.
Sorg er en familiesak.
Her blandes ingen inn, takk.
Alle viser barna sine fram etter at de er blitt født.
Ikke mens de blir født og ikke mens de dør.
Men så viste de Livvi i Livvis begravelse. Jeg var ikke forberedt på det.»

«Fluen» handler om hvordan Villi takler tapet av kjæresten, hun føler at hun ikke kan snakke med noen. Villi føler seg sveket, men har samtidig dårlig samvittighet ovenfor Livvi. Hun hadde ikke vært der for henne når hun trengte det, hun skulle jo være der, være den siste Livvi så før hun døde. Men sånn hadde det ikke blitt, DE hadde ikke ringt, familien.. De likte aldri at Livvi var sammen med Villi, de likte ikke Villi i det hele tatt.
De såre dagene før Livvis begravelse, var Villi ved hennes side hver dag. Hun satt ved kisten, snakket til henne, og prøvde å fortelle henne hvor mye Livvi faktisk var elsket. En av disse dagene plasserte en flue seg inni nesen til Livvi, den hadde ingen rett til det! Men hadde fluen fått se noe Villi ikke kunne se? Visste fluen noe om Livvi, noe Villi aldri kunne drømme om å vite?
Fluen blir en venn for Villi, den får bo i en liten fyrstikkeske, og når Villi er hjemme får den surre fritt rundt på rommet hennes.. Men fluen vil fortsatt ikke snakke, fortelle Villi hva den så, fortelle Livvis hemmelighet…

Denne boken har gitt meg et nytt syn på kjærlighet, og jeg er utrolig glad for at forfatteren valgte å skrive om to jenter, og ikke en gutt og en jente. Samtidig som jeg syns det styrker fortellingen, så viser forfatteren at det å være homofil, eller lesbisk er like normalt og fint som det å være heterofil, og det syns jeg er utrolig fint! For denne fortellingen er en av de bedre kjærlighetshistoriene jeg har lest, og en av de mest romantiske.

Martina Gaux skriver på en måte som lar deg komme nærmere både Villi og Livvi, og til og med Henrik, Villis bestevenn. Måten hun går både tilbake i tid og samtidig skriver i nåtid gjør at man deler tankene til Villi, vi forstår henne på en helt annen måte enn om fortellingen hadde blitt skrevet i kun nåtid.
Martina Gaux forteller en fantastisk kjærlighetshistorie, en jeg anbefaler både jenter og gutter å lese. Jeg mener at selv man bør være minst 13-14 år når man leser fortellingen, den det spørs helt på hvor moden leseren er, man må kunne klare å nyte en fortelling som ikke er helt som alle andre!

Av Emma

Fluen

Lillian og Vivian
kallenavn: Livvi og Villi

Livvi og Villi er kjærester men Livvi får kreft og den kan ikke kureres.
Villi takler dette veldig dårlig. ho vil jo ikke at kjæresten hennes skal dø. sammen takler de situasjonen på forskjellige måter. Livvi går i begravelser for å forbrede seg på å dø, hun ønsker også at Villi skal øve seg på å sørge over henne. De gjorde et løfte og det var at Livvi skulle dø i armene til Villi.

«Men Livvi hadde ikke ringt.
DE hadde ikke ringt meg heller.
De ville ha henne for seg selv.
Sorg er familiesak.
Her blandes ingen inn, takk.»

Fluen handler om Villi som mister kjæresten hennes Livvi.
Villi har utrolig dårlig samvittighet ovenfor Livvi siden ho ikke var hos henne når Livvi døde.
Villi skulle være den siste personen Livvi skulle se før ho døde, men familien til Livvi hadde ikke ringt Villi, så Villi viste ikke.
Villi savner kjæresten sin vær dag. Ho ringer til telefonen til Livvi for å høre stemmen hennes på telefonsvareren, ettervært blir ho, hva skal jeg si…. små gal? Villi begynner å snakke med en flue som hadde satt seg i nesa på Livvi mens ho var dø. Villi tror at flua vet noe om Livvi som ho ikke viste og så bli flua en «venn» av Villi. den bodde inni en fyrstikkeske på romme til Villi… men den vil fortsatt ikke si hva hemligheten til Livvi er….

Denne boken var en rørende og fantastisk bok. den fikk meg til å gråte flere ganger.
jeg er glad for at forfatteren skrev en bok om to jenter som var kjærester og ikke en jente og en gutt. fortellingen viste at homofile og lesbiske også skal ha like stor rett i kjærligheten som hetrofile, en helt fantastisk kjærlighets historie.

Marita Gaux skriver fortellingen tilbake i tid og fram i tid. hun lar oss se åssen livet til Villi og Livvi var før Livvi døde, se åssen de forbredet seg osv.
vi fikk høre i nåtiden åssen Villi taklet sorgen etter Livvis død.

Denne boka er en kjærlighets,drama,tragedie sjanger.
forfatteren forteller en fantasktisk rørende kjærlighets fortelling.
jeg anbefaller denne boka til jenter på 14+ og voksene.

Av Eva L

Fluen

”Hei, det er Lillian. Hyggelig at du ringer men jeg er ute og farter. Legg igjen en melding etter pipetonen, så ringer jeg tilbake.” (s. 124)

Livvi og Villi. Lillian og Vivian. Det skulle alltid være de to, ingen andre. Ingen. Men så fekk Livvi kreft, og alt forandra seg for Villi.

Vi får lese om korleis Vivian taklar Lillians bortgang. Boka er enkel å lesa, og det er eit greitt oppsett. Det er gode skildringar, og ein kjem i eit spesielt humør når man les. Slutten av boka vart skuffande, for ein veit ikkje om ein skal reagera på den eie eller den andre måten. Om ein skal le eller grine.

Forfattaren er Martina Gaux, og sjangarene for boka er kjærleik, drama og tragedie. Personleg meinar eg at boka passar best for ungdom pga innhaldet og temaet. Hovedpersonane vart lesbiske, dei øver seg til døden, og det ender med en tragedie.

Av Silly

Fluen

I boka får vi vite om Livvi og Villi som er kjærster, Livvi har kreft og de vet at hun kommer til å dø.
De har forskjellige måter å takle situasjonen på: livvi velger å øve på begravelser mens villi velger å håpe på magiske fetisjer.

Boka er lettlest, den har gode skildringer!
jeg anbefaler den for ungdom mellom 13-16 siden jeg tror det er ungdom i den alderen som får mest glede av boka.
Boka er kjempe trist, så hvis du vil lese en «lykkelig i alle sine dager» bok er dette ikke boka for deg.
jeg synes det eneste som ikke var så bra med boka var slutten, den var veldig brå, så jeg ble sittende med en mengde spørsmål når boka var ferdig, men resten av boka var kjempe bra!

Av A. A

«Fluen»

«Jeg skulle være den siste hun så.
Så skulle hun lukke øynene
og ta bildet av meg med seg.
Men Livvi hadde ikke ringt.
DE hadde ikke ringt meg heller.
De ville ha henne for seg selv.
Sorg er familiesak.
Her blandes ingen inn, takk.»

»Fluen» er en novelle som handler om Livvi og Villi, et lesbisk kjærestepar. Kjærligheten mellom disse to, er sterkere enn noen annen kraft i verden.
Men så dør Livvi, uten og si ifra til Villi. De som hadde planlagt det så mange ganger, at Livvi skulle dø i armene til Villi, men hun kom for sent. Livvi var allerede vekk.
Boken handler om Villis kamp i å komme seg over hennes knuste hjerte, hennes døde kjæreste og alt hatet til både foreldrene til Livvi og sykepleiere som ikke ringte til henne. Den handler om Henrik, hennes beste venn, som hun også hater. Hun hater alle, vil bare ha Livvi tilbake igjen.

Boken er kort og lett lest, men allikevel klarte jeg nærmest ikke å legge den fra meg et sekund. Jeg ble oppslukt av alle tankereferatene og skildringene, hvordan jeg så lekende lett kunne leve meg inn i teksten og skjønne Villi på alle hennes meninger. Med en sammensetning av korte, enkle setninger og mye avsnitt blir bokens innhold ikke fullt så «tungt», med det mener jeg et boken er depressiv, fra A til Å. Men jeg elsket den, uansett hvor lett lest folk påstår den er.

Språket er også rimelig enkelt, korte små ord som allikevel ut typer og forklarer situasjonene med god flyt.

Gaux er helt genial på å skjønne en depressiv person føler seg. Boken er «realiserende», den minner meg veldig om virkeligheten. For ofte får du ikke en lett utvei, hvor da bare kan danse deg gjennom dine depressive faser og plutselig være blid igjen. Nei, du sliter ofte med depresjoner om død og liknende i flere uker, ellet måneder. Dette får Gaux veldig fint fram.

Jeg har, for å være ærlig, aldri lest en liknende bok. Den virker så simpel når du skummer igjennom for å få et overblikk, men når du først setter deg ned med den, får du en herlig leseopplevelse.

Boken er en slags dagbok, vil jeg si. Den følger Villi hele veien, noe som gir den et personlig preg. Den bygger på spenning, gir deg noen små humoristiske dryss og hjelper deg å komme videre.

Jeg anbefaler boken, ja. Du bør ha opplevd sterk depresjon for å klare å leve deg inn i Villis situasjon, men selv om du ikke har det, er det fortsatt en god bok.

Av Edveri