Fangarmer

Fangarmer av Tore Aurstad: Cthulhus vrede?

Boka «Fangarmer» som er gitt ut av Cappelen Damm er en grøsser-mysterie bok med hint av Fantasy. Den handler om en ung gutt som heter Amund Nordfjord som blir utsatt for hans livs eventyr når han på grunn av en mann som heter Gustaf Johansen kommer i besettelse av en krystall obelisk. Krystall obelisken er en nøkkel til en port som holder ett forferdelig beist gjemt under jordskorpa. Det blir Amunds oppgave å reise med et skips-følge på hvalbåten Ravn til øya R’lyeh for å forhindre at den mektige Cthulhu unnslipper portalen med et ønske om å legge verden i mørke.

Boken starter ganske treigt med beskrivelser av Amund og søsteren hans Elise daglig liv i Oslo. Rare hendelser med at folk roper ord på et fremmed språk og ser for seg illusjoner av et forferdelig beist med tentakler og vinger går rundt i mysterium. Dette gjør også søstera til Amund. Boka utdyper seg veldig på dette i starten med at folk blir gale som gjør at det tar veldig lang tid før selve plottet begynner.

Starten på boka var både rett på sak og langsom med stresset som bygde seg rundt Cthulhu saken og mysterietåken som hang seg på Amund og Elise som var med på å bygge videre forventinger mot spenningskurvene senere i fortellingen.
Jeg følte at det ble et tomrom mot midten av boka og nærmere slutten for det ble mye gjentagelser av hendelser som skjedde som gjorde boka veldig forutsigbar å lese, noe som stjal mye av spenningen.

Spenningskurvene i boka er veldig varierende. Når jeg leste boka følte jeg at forfatteren ikke helt greide å få fram spenningen som skulle være med på å gjøre boka bra. Spenningskurvene på slutten var i mye høyere grad medrivende enn de andre kurvene som når for eksempel at Amund ble tatt til fange av Aleister Marsh.
Men jeg følte samtidig at forfatteren datt ut med å gjøre boka spennende på grunn av flere grunner. En av grunnene var at han inkluderte karakterer i plottet som ikke hadde noe i historien å gjøre eller som jeg følte at ikke hadde ordentlig sjel og karaktertrekk som en leser skal kunne skjenne seg igjen i. Jeg følte at han bare brukte karakterene når de trengtes i plottet i stedet for å flette de inn i historien slik at leseren kunne knytte seg mer til dem.

Jeg følte også at forfatteren inkluderte mye unødvendige detaljer om båt relaterte saker, som jeg som nesten aldri har vært borte i en båt har ingen peiling om og brukte en del avanserte ord innenfor skipsfartøy. Det gjorde spesielt båtreise delene av boka for meg ekstra tunge og uinteressante å lese. Og det har mye å si siden meste parten av boka handlet om båtreise som gjorde det veldig anstrengende for meg å leve meg inn i historien.

En annen sak som jeg la merke til var at forfatteren brukte veldig lite følelser når han skrev som gjorde viktige hendelser i plottet til å virke uviktige og betydningsløse. Det gjorde at boken skuffet meg på spenningskurvene fordi de punktene jeg har nevnt betyr veldig mye for meg når jeg leser slike typer bøker som denne.

Koveret på boka gjorde at jeg fikk lyst til å lese den med en gang for den så veldig spennende ut, men innholdet skuffet meg i høy grad fordi spenningen som er med på å utgjøre boken til å fange leseren kom ikke fram i denne boka.
Men spenningskurven som kom mot slutten var ikke dårlig i det hele tatt. Slutten var ganske overraskende for min del og det var den delen som jeg garantert likte best med boka. Slutten greide å fange meg og jeg likte veldig godt plot twistene som ble brukt fordi de var veldig uventet og ikke slik som jeg hadde sett for meg.

Boka har en måte å bli forutsigbar på men samtidig ikke, helt fra begynnelsen. Dette var noe jeg likte for man vet helt fra starten av om uhyret som blir nevnt flere ganger i boka, og man kan komme opp med mange forskjellige teorier om hvordan boka kommer til å ende mens man leser. Og det er en positivt for det bygger opp en interesse for å lese videre mot slutten. Slutten var veldig god men jeg hadde høyere forventninger siden boka bygde opp fra starten av at slutten skulle være essensiell, selv om slutten var veldig spennende følte jeg at det som kom etter spenningen ble litt banalt.

Fangarmer har et veldig unikt plott og jeg likte veldig godt ideen om en historie som omfatter et forferdelig monster og menneskehetens uvitenhet om en så mektig skapnings eksistens. Men hendelsene i historien ble litt klisje for min del ved at jeg har opplevd å ha lest lignende hendelser i annen litteratur.

Selv om boka ikke traff meg helt med forventet spenning og en ragende leseopplevelse var den ganske tanke vekkende. Tanken på at sovende monster ligger rett under jordskorpa og er klar for å ta over verden og hvor lite vi mennesker kan vite er akkurat dette som gjør boken til en grøsser.

Jeg synes at ideen som boka er basert på er veldig bra fordi den er veldig tankevekkende og jeg likte veldig godt at man kunne skape en egen teori om hvordan boka skulle ende og ta så feil, for slutten var ganske overraskende.
Men boka var rett og slett ikke spennende nok for meg og ikke til underholdning fordi forfatteren manglet viktige detaljer som hadde vært med på å fange leseren.
Jeg anbefaler ikke denne boka for personer som er obs på det samme som jeg har anmeldt om men ellers så var det en helt grei bok å lese.

Jeg synes ikke at boka burde bli nominert til U-prisen.

Jeg vil også gi boka et terningkast: 2.