Et midtsommernatts-mareritt (Den gylne parykken 2)

Boken:
Den Gyldne Parykken handler om en mann som vil kjøpe et hus/rom for noen netter. Det forårsaker en krangel mellom to menn angående prisen for rommet. Boken handler om London på 1600- tallet. Boka er en del av en bokserie.

Opplevelsen av boka:
Jeg synes at boken ikke ga mening i det hele tatt. Den starter liksom rett inn og bytter tema så kjapt at du ikke rekker å få med deg hva som har skjedd. I en setning så handler det om en ting og i neste setning har den byttet tema helt. Den var veldig slitsom å lese i strekk. Det var enkelt å legge den fra seg og jeg gledet meg til lese timene var ferdig. Boken var ikke noe for meg.

Originalitet:
Boken ligner ikke på noen bøker jeg har lest før, grunnen for det kan være at jeg ikke leser så mange bøker. Men hadde definitivt ikke ville lest denne boken igjen. Boken følger ingen trend som jeg vet om. Nei, boka får meg ikke til å se på vanlige hendelser med nye øyne.

Troverdighet:
Ja, jeg vil si at boken er ganske realistisk fordi den har handling på 1600- tallet, og da var det veldig mye rasisme. Boken er veldig rasistisk fordi de svarte blir sett ned på. De telles som skitten og en gang i boken blir en stakkars jente kalt niggerhore. Boken er ikke magisk, den handler heller om ordentlige våpen som fantes for 400 år siden (sverd, kniver osv.).

Språket:
Boken var ganske vanskelig og lese fordi språket var veldig voksent, de sier eller dem, isteden for han eller hun. Setningene gir på en måte ingen mening? Det er ikke så mye banning, men veldig mye dialekt skifte og vanskelige ord. Jeg vil si at boken var generelt gledesløs.

Oppsummering:
Personlig så likte jeg ikke boken, den var veldig trasig og enkel å legge fra seg. Jeg har kanskje lest sånn 7-8 bøker i mitt liv og denne var den mest slitsomme. Boka passer heller til folk av litt alder, enn oss i 14- års alderen. Som sagt, språket i boken var veldig meningsløst og vanskelig og lese seg gjennom. Jeg vil ikke si at boka har en styrke, men jeg gledet meg mest til slutten hvis jeg skal være helt ærlig. Bokas svakhet er vel hele greia, spesielt den første tredjedelen. Jeg vil ikke oppfordre noen til og lese boken hvis de ikke liker sånn ordentlig høflig norsk og litt rasisme. De må i tillegg klare og forstå andre dialekter. Boka bør ikke nomineres til Uprisen.no ettersom hvor mislykket den var, det sier jeg bare etter mine egne meninger.

Bokrapport «Den gylne parykken»

Boka jeg nettopp har lest heter den gylne parykken. Denne boken er en oppdiktet historie om rasisme og levende døde og er dermed i fantasi sjangeren. Handlingen er lagt til London på 1600 tallet og hovedpersonen i boken heter Johna. Han har flyttet inn til storbyen London og har slått seg ned på et vertshus. Her setter han opp en forstilling der han inviterer med seg slaver, sin kjæreste og sine foreldre som går igjen som døde. Dette er bok nummer to i en serie.

Denne boken er dessverre den verste boka jeg har lest på lenge. Man får lyst til å legge den ifra seg straks man begynner å lese. Den er ikke spennende i det hele tatt, og det er svert lite handling som gjør at man får lyst til å lese videre. Språket i boka er alt for gammeldags og det er flere ord som er lite brukt i nåtidens språk, som for eksempel «fellen» og «lemmen». Samtidig kan man si at språket passer fordi handlingen er fra tidlig 1600 tallet. Boka har så mange ulike karakterer at det er vanskelig å holde styr på hvem som er hvem. I tillegg til Johna har vi både Medeia, Argo, August, Dionysos, Browne, Sylvian og Andonis. Boka er ikke lett å kjenne seg igjen i fordi handlingen er fra 1600 tallet.

Spenningskurven i boka er ikke bra fordi det skjer svært lite. Slutten er ikke overraskende og boka bruker mange kapitler på å beskrive lite handling. Boka oppleves derfor som treg. Historien er ikke troverdig. Handlingen har med levende døde, magisk sopp og mange overnaturlige vesener. Kanskje kan man ikke forvente at en fantasi bok skal være troverdig, men den er heller ikke morsom. Jeg synes derimot at boken er krenkende for folk med annen hudfarge. Det er flere rasistiske fraser i boka som for eksempel «Du får tilbake negrene dine, de er helt ubrukelige». Boken inneholder også noen ekle og voldsomme sener, som for eksempel når soldatene stormet vertshuset: «Browne hørte hvordan det knaste i bein og armer og ribbein og hofteskåler som ble tråkket i stykker og stumper».

Jeg tror forfatteren har skrevet denne boken for å lage underholdning for andre. Jeg tror ikke forfatteren har forsøkt å formidle noe budskap eller spesielle fakta. Boka forteller ikke noe viktig som man trenger i livet. Bokas styrke er at den har noen bra beskrivelser. Det kan imidlertid ikke veie opp for bokas svakheter så jeg vil ikke anbefale denne boken til noen. Jeg synes ikke denne boken burde nomineres til Uprisen fordi det er veldig mange andre gode ungdomsbøker der ute.

I denne boken er det hovedsakelig to hovedpersoner det er Jonah og Medeia, som spiller i et band med sine mørkhudede venner. Vi får inntrykk av at boka skal handle om en gyllen parykk, men sånn jeg forstår det handler den mest om slavehandel.

Boka starter med at bandet til Jonah og Medeia reiser til England. Da de ikke finner et sted og overnatte, blir dem nødt til å banke på en privat dør. Huseieren ønsker betalt og de blir enige om å dele inntektene fra konserten dem skal holde. I løpet av natten rømmer Medeia til et snakkende skip og Jonah blir nødt til å holde konserten alene med vennene sine.

I England var det forbudt og holde konserter på denne tiden, men en fransk slavehandler hadde fått nyss om konserten og varslet politiet. Band medlemmene ble tatt av politiet og sent videre til slavehandleren. Resten av boka handler om forviklinger rundt slaveri og handel samt leting etter den gylne parykken som forsvant under konserten.

Ord som kan beskrive boka: Rotete, noe usammenhengende, litt spennende og til tider interessant.

Språket og karakterene passer bra til handlingene, men handlingen skifter fra person til person og språket kan være noe variert, derfor blir det vanskelig å holde den røde tråden.
Boka har korte setninger og kan til tider være spennende, men som sagt kan den være vanskelig å følge med på.

I boka er det en del banning og forfatteren prøver seg på ungdomsspråk, men noen karakterer bruker gammeldags språk, dette gjør boka forvirrende. Jeg syntes boka burde ha et mer nøytralt og gammeldags språk og kuttet ut ungdomsspråket.

Det som irriterte meg med boka er at de bytter mellom de forskjellige personene i teksten veldig ofte og at den var bygd opp litt rotete.

Hvis du er glad i fantasy og bøker med litt utfordring vil jeg anbefale deg og lese den, men du bør nok være en god leser for å klare og henge med på historien og handlingen i boka.

Terningkast: 2 

Tittel: Den gylne parykken et midtsommernattsmareritt bind 2
Forfattar: Jan Chr. Næss

Et midtsommernattsmareritt er bok 2 av den gylne parykken. Boken tar for seg det meste sted i Londen på midten av 1600 – tallet. Boka tar opp tunge temaer på tunge sider. Boken har 327 lange sider og er veldig vanskelig å lese. Det er egentlig en spennende bok med den haler ut så mye at det blir kjedelig.

«Et midtsommernattsmareritt» følger vi personene Jonah og Medeia som har hvert slaveeier og slave, på en tobakksgård i Karibien. Nå er de i London og prøver å få et nytt og bedre liv. Her handler alt om undertrykkelse, rasisme og makt.

I boken er det noen setninger som blir gramatisk feil, eller merkelig og lese, som gjør at det tar enda lengre tid å lese boken fordi man må lese over setningen ett par ganger for å skjønne hva forfatteren mener. Det er også veldig mye uinteressant informasjon i boken som forfatteren kunne ha kuttet for å få boken enda mer interessant og spennede for leseren og lese.

Jeg tror at dette er en bok som ikke er for mange, men mer for enkelte individer og dette er ikke en bok jeg hadde anbefalt for mange. Jeg kan ikke akkurat si at koste meg med boken, og var ganske klar for å bli fort ferdig med den.

Jeg gir boken terningkast: 3.

Tittel: Den gylne parykken et midtsommernattsmareritt bind 2
Forfattar: Jan Chr. Næss
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-52436-1
Utgitt: 2020
Sider: 327
Den gylne parykken bind to foregår for det meste i London 1654. Det er mykje spenning, forvirring og fokus på afroamerikanar. Bokas handling var vanskeleg å oppfatte, men temaa i boka er slaveri, undertrykkelse, rasisme og makt.
Kort oppsummert handla boka om ein gjeng slavar frå Afrika som har reist til London for å få eit nytt å betre liv. Dette skjedde i bind 1. Dei opnar opp for underhaldning i eit vertshus, og har eit fantastisk show. Dessverre for dei har myndigheitene bestemt at det ikkje er lov å drive underhaldning. Ei av slavane, Medeia, stikk av og blir tatt til fange av ein som ved første augekast verkar snill. I mellomtida får resten av slavane besøk av politiet. Dei kjem midt i eit av showa, dei drep folk, og tek slavar til fange. Jonah, ein av dei som reiste frå Afrika til London, har møtt ein smart og belast mann, og saman stikk dei av i kaoset politiet har laga. Medeia finn ein av slavane som hadde lurt seg unna, og situasjonen utviklar seg. Medeia, Jonah og mannen, og slavane må kjempa for friheit, og for å kome saman igjen.
Til tross for at boka var full av spørsmål og spenning synast eg at boka var vanskeleg og lese, og vanskeleg å forstå. Den hoppa mykje att og fram mellom stader og personar. Det var vanskeleg å finne ei tydeleg konflikt, og vanskeleg å huske kven som var kven. I tillegg var boka ganske lang med sine 372 sider. Med andre ord var det ingen raud trå eller eit tydeleg bodskap.
Det var ein del banning og andre stygge ord, som eg personleg ikkje er så glad i å lese. Pluss at ein del av setningane var bygd opp på ein veldig spesiell måte som gjorde at eg ikkje forstod dei før eg hadde lese dei sakte fleire gonger. Eg begynte å lura på om det var grammatisk korrekt skrive.
Eg likte ikkje boka noko særleg, og var glad då eg var ferdig med ho. Terningkast 2.