Engel i snøen
Det er vinter, og det snør, men ikkje alle er ute og leikar i snøen. Nokon orkar berre å stå ved vindauget og sjå ut på snøkrystalla. Nokon vil ikkje at pappa skal vite at ein har vondt, sjølv om Vis hele forlagsteksten
Det er vinter, og det snør, men ikkje alle er ute og leikar i snøen. Nokon orkar berre å stå ved vindauget og sjå ut på snøkrystalla. Nokon vil ikkje at pappa skal vite at ein har vondt, sjølv om Vis hele forlagsteksten
En fin vei å gå
Skrevet av 13. mars 2023 av Ole på veiavangen ungdomskole
Jeg har gått meg vill mye før men når jeg gikk inn i et bibliotek og fant denne boken, gikk jeg meg aldri vill igjen.
Litt av en bok!!!
Skrevet av 24. september 2021 av William Ramsland på Løten ungdomsskole
Som en dysletiker i denne verdennen, likte jeg bøken. Den var lettlest for en som meg me nøtteerallergi. Jeg likte boken. Kall meg Rammy. Jeg ser etter gutter
Flyktning fra Irak
Skrevet av 25. januar 2021 av Abdelmuhaimen Omar på Grim skole, 8. klasse
Jeg snaker litt bra norsk. Språken på boket var litt rar. Men det var en litt bra boken å lese. Hadebra!
Engel i Snøen
Skrevet av 16. november 2020 av Per på Hovedgården ungdomsskole
Den triste verkelegheita
Boka er av den typen som får meg til å fortsette å lese og lese. Og den får meg til å tenkje. Den er skriven slik at eg får meir lyst til å vite kva som skjer. I tillegg er boka lett å lese. Den er kort skriven, men har likevel så mykje viktig i seg.
Boka handlar om ein person som er sjuk. Ein skjønnar at denne personen er veldig sjuk. Eg trur det er kreft. Handlinga skjer på sjukehuset. Der har eg-personen nokon venner. Og ute er det fleire som leikar i snøen, mens eg-personen må vere inne.
Eg opplever boka som trist, men at det triste er skrive litt annleis. At ein sjølv må bruke tankar og opplevingar for å forstå handlinga. Boka hadde ein slutt som fekk meg til å tenkje på kva som skjedde, og lure på kva som skjedde etterpå. Noko av det som er med på å gjere boka trist er at ein veit at det er ekte. At handlinga i boka er slikt som skjer i verkelegheita.
Malene
Skrevet av 23. august 2019 av Malene på Luster ungdomsskule
Den triste verkelegheita
Boka er av den typen som får meg til å fortsette å lese og lese. Og den får meg til å tenkje. Den er skriven slik at eg får meir lyst til å vite kva som skjer. I tillegg er boka lett å lese. Den er kort skriven, men har likevel så mykje viktig i seg.
Boka handlar om ein person som er sjuk. Ein skjønnar at denne personen er veldig sjuk. Eg trur det er kreft. Handlinga skjer på sjukehuset. Der har eg-personen nokon venner. Og ute er det fleire som leikar i snøen, mens eg-personen må vere inne.
Eg opplever boka som trist, men at det triste er skrive litt annleis. At ein sjølv må bruke tankar og opplevingar for å forstå handlinga. Boka hadde ein slutt som fekk meg til å tenkje på kva som skjedde, og lure på kva som skjedde etterpå. Noko av det som er med på å gjere boka trist er at ein veit at det er ekte. At handlinga i boka er slikt som skjer i verkelegheita.
Vis flere anmeldelser
Celine Johansen
Skrevet av 1. desember 2016 av Celine Johansen på Gulskogen skole
Hjerteknusende historie om håp.
«Det står eit piano i daglegstova. Før var det ei jente her som spelte heile tida. Silje heitte ho. Ho var veldig flink til å spela piano. Og syngja. Det blei heilt stille i daglegstova kvar gong Silje sette seg ved pianoet.»
Denne historien var en tankevekker og jeg slukte den. Forfatteren skildret alt på en unik måte. Han brukte så få ord, men fikk formidlet så mye. Da jeg hadde lagt fra meg denne boken, satt jeg igjen med en følelse jeg aldri har hatt etter å ha lest en bok før.
Ideen med denne boken tror jeg er at forfatteren ønsker at leseren selv skal tenke og reflektere rundt den. Det blir hverken avslørt hvor hovedpersonen er eller hvem han/hun er.
Jeg synes denne boken skiller seg ut fra andre ungdomsbøker. Denne fortellingen fokuserer ikke på spenning eller typisk ungdomskjærlighet, den fokuserer på håpet en person trenger å holde fast ved under vanskelige situasjoner.
Kapitlene er korte og forteller ikke mye. Jeg måtte hele tiden lese mellom linjene og tenke over hva jeg nettopp leste. Ordene er små og enkle, men jeg har aldri opplevd å lese en bok, hvor så enkle ord, har en så enorm betydning.
Jeg satt flere ganger med tårer i øynene og en klump i halsen av å lese denne. Historien lokket frem følelser i meg, som jeg aldri har følt tidligere. Forfatteren har en egen måte å skildre boken på.
Fortellingen var skrevet på nynorsk, noe jeg følte funket veldig bra. Nynorsken gjorde at historien ble ekte og nær. Boken er lettlest, men ikke så lett å forstå. Man må bruke en del tid på å forstå små detaljer rundt handlingen og hva forfatteren forsøker å si.
Originaliteten var dessverre ikke så sentral. Måten historien ble fortalt på, var nydelig, men det finnes mange bøker om dette temaet. Når det er sagt føler jeg så absolutt at dette er en av de bedre bøkene som har fortalt denne type historie.
Hovedkarakteren visste man aldri hvem var. Jeg fikk min egen tolkning av denne personen, for meg virket han/hun som en reflektert person. Bi – karakterene var naturlig flettet inn i historien og hver av personene fikk sin plass. Jeg skulle ønske jeg fikk vite litt mer om dem, men det lille jeg fikk vite gjorde at jeg fikk utviklet et forhold til dem. Jeg følte sympati med dem og ønsket at de skulle klare seg.
Terningkast 5: En hjerteskjærende fortelling, men den manglet originalitet.