Engel i snøen
Det er vinter, og det snør, men ikkje alle er ute og leikar i snøen. Nokon orkar berre å stå ved vindauget og sjå ut på snøkrystalla. Nokon vil ikkje at pappa skal vite at ein har vondt, sjølv om Vis hele forlagsteksten
Det er vinter, og det snør, men ikkje alle er ute og leikar i snøen. Nokon orkar berre å stå ved vindauget og sjå ut på snøkrystalla. Nokon vil ikkje at pappa skal vite at ein har vondt, sjølv om Vis hele forlagsteksten
En fin vei å gå
Skrevet av 13. mars 2023 av Ole på veiavangen ungdomskole
Jeg har gått meg vill mye før men når jeg gikk inn i et bibliotek og fant denne boken, gikk jeg meg aldri vill igjen.
Litt av en bok!!!
Skrevet av 24. september 2021 av William Ramsland på Løten ungdomsskole
Som en dysletiker i denne verdennen, likte jeg bøken. Den var lettlest for en som meg me nøtteerallergi. Jeg likte boken. Kall meg Rammy. Jeg ser etter gutter
Flyktning fra Irak
Skrevet av 25. januar 2021 av Abdelmuhaimen Omar på Grim skole, 8. klasse
Jeg snaker litt bra norsk. Språken på boket var litt rar. Men det var en litt bra boken å lese. Hadebra!
Engel i Snøen
Skrevet av 16. november 2020 av Per på Hovedgården ungdomsskole
Den triste verkelegheita
Boka er av den typen som får meg til å fortsette å lese og lese. Og den får meg til å tenkje. Den er skriven slik at eg får meir lyst til å vite kva som skjer. I tillegg er boka lett å lese. Den er kort skriven, men har likevel så mykje viktig i seg.
Boka handlar om ein person som er sjuk. Ein skjønnar at denne personen er veldig sjuk. Eg trur det er kreft. Handlinga skjer på sjukehuset. Der har eg-personen nokon venner. Og ute er det fleire som leikar i snøen, mens eg-personen må vere inne.
Eg opplever boka som trist, men at det triste er skrive litt annleis. At ein sjølv må bruke tankar og opplevingar for å forstå handlinga. Boka hadde ein slutt som fekk meg til å tenkje på kva som skjedde, og lure på kva som skjedde etterpå. Noko av det som er med på å gjere boka trist er at ein veit at det er ekte. At handlinga i boka er slikt som skjer i verkelegheita.
Malene
Skrevet av 23. august 2019 av Malene på Luster ungdomsskule
Den triste verkelegheita
Boka er av den typen som får meg til å fortsette å lese og lese. Og den får meg til å tenkje. Den er skriven slik at eg får meir lyst til å vite kva som skjer. I tillegg er boka lett å lese. Den er kort skriven, men har likevel så mykje viktig i seg.
Boka handlar om ein person som er sjuk. Ein skjønnar at denne personen er veldig sjuk. Eg trur det er kreft. Handlinga skjer på sjukehuset. Der har eg-personen nokon venner. Og ute er det fleire som leikar i snøen, mens eg-personen må vere inne.
Eg opplever boka som trist, men at det triste er skrive litt annleis. At ein sjølv må bruke tankar og opplevingar for å forstå handlinga. Boka hadde ein slutt som fekk meg til å tenkje på kva som skjedde, og lure på kva som skjedde etterpå. Noko av det som er med på å gjere boka trist er at ein veit at det er ekte. At handlinga i boka er slikt som skjer i verkelegheita.
Vis flere anmeldelser
Stine Lindberg
Skrevet av 26. oktober 2016 av Stine Lindberg på Tromstun skole
Engel i snøen er ein av dei betre bøkene eg har lest
Terningkast: 6
Engel i snøen handlar om ein person som av en ukjend grunn liggjar på sjukehus. Hovudpersonen er omgjeven av andre "pasientar" som kommer og går, og faren hans/hennar er ein stor biperson. Hovudpersonen likar å reflektere og tenkje for seg sjølv, og nokon gongar med andre. Då blir det mykkje snakk om både snø, liv og død, og venskap.
Boka er skriven veldig åpent. Den gir rom for å stille spørsmål om kva som eigentleg skjedde, kordan slutten var. Boka er skriven på nynorsk. Det er fleire dialogar mellom både hovudperson og medpasienter, og hovudperson og pappa. Det er også en del tenkjing av hovedpersonen, beskriving av bipersoner, både utsjånad og personlegdom. Å skrive slik kan vere vanskeleg for noen, og for nokon lesera er det vanskeleg å lese slike bøker.
Eg synast at forfattaren skrivar veldig djupt, som kanskje tar fram kjenslar som eg eigentleg ikkje brukar å kjensla veldig ofte. For at ei bok skal vere bra, må den røre ved lesaren på ein eller anna måte, uavhengig om det får han til å le, gråte eller bli sint. Derfor klarar eg ikkje å leggje boka frå meg, eg elskar kjenslen boka gir meg.
Om boka var spennende, er litt vanskeleg å si, synast eg. Den var aldri høgt oppe på spenningskalaen, ting gikk sakte, men det skjedde heile tida ting som beveget deg litt, og som kanskje fikk deg til å reflektere litt og ville lese meir, som jo er den sanne meininga til spenning.
Eg va eigentleg aldri sikker på korleis boka ville ende. Eg tenkte fleire gongar at "han kjem til å dø til slutt", og så skjedde det noko og eg ombestemte meg og tenkte "det sluttar godt". Derfor måtte eg heile tida fortsette å lese. Når boka er over, sitjar ein jo igjen uten å vite om hovudpersonen faktisk døyde eller ikkje. Eg tenkte veldig mykje på endinga etter eg leste boka ferdig, både på hovudpersonen, de avdøyde, og de gjenlevande som satt igjen.
Dette er verkeleg noko som kunne ha skjedd i verkelegheita. Det skjer faktisk kver dag blant personar på sjukehus og sjukehjem. Kanskje boka åpna opp nokon augne for dette temaet, sjukdom, og inspirerer dei til å gjøre noe for de sjuke eller være ekstra grei mot dei de er glad i.
"Engel i snøen" fortener terningkast 6, fordi eg ikkje klarte å leggje boka fra meg. Den har ein meining til slutt, men siden slutten er så åpen så kan meininga oppleves forskjellig. Den liggjar på eit nivå som holder fast i deg gjennom hele boka. Du sitjar igjen med ein kjensel som også kan variere fra person til person. Forfatteren veljar ein skrivestil ikke alle meistrar, nemleg en veldig åpen bok, med mye plass til eigentenkjing og lesing mellom linene, og eg synast han klarer å gjennomføre veldig bra.