Dager med blå himmel

[…] Anmeld boka på Uprisen oversatt […]

"Dager med blå himmel" handler om tenåringene Violet og Finch. De møtes en dag på toppen av skolens klokketårn og det er uklart hvem som redder hvem. Men sammen redder de hverandre.

Violet har siden hennes søsters død ikke hatt det så enkelt. Finch er en gutt som er besatt av døden og hver dag tenker han ut nye måter å dø på.

"Sammen oppdager de at det selv i stummende mørke, finnes lyspunkter. Men er det nok for Finch?"

Måten boken er satt sammen på og skrevet, gjør at man får et unikt innblikk i livet til ungdommer som ikke har det så enkelt i sorg og andre problemer som mange ungdommer må takle, ofte alene. Jeg er en av de leserne som foretrekker fantasi og liknende, og ikke så mye ungdomsbøker. Men denne boken har blitt min nye favoritt.

Måten karakterene i boken var koblet sammen, hvordan vi ser hvordan historien utløper seg gjennom både Violet og Finch sine øyne, gjør denne boken til et mesterverk. Opplevelsen med å få innblikk i tankene og følelsene til begge hovedpersonene, gjorde boken bare betre.

Etter å ha lest denne boken fire ganger griper den meg like mye hver gang. Forfatteren tar for seg alvorlige temaer som selvmord og psykiske lidelser, men ikke på en måte som gjør at det er dette som står i fokus. Vi har fått en bok som handler kjærlighet, livet, å finne håp i de mørkeste tider og savn. Jennifer Niven flettet inn desse temaene på en perfekt måte.

Selv om jeg ikke var 100 prosent fornøyd med hvordan boken endte, skjønner jeg veldig, veldig godt hvorfor Jennifer valgte denne slutten. Etter å ha lest den flere ganger tror jeg faktisk ikke jeg ville ha valgt en annen slutt.

Er du på utkikk etter en rørende bok, som du vil både le og gråte av er dette boken for deg.

Finch står på toppen av et klokketårn i skolen. Han gjør dette ofte, for han har store tanker om døden. Plutselig kommer Violet Markey. En av de mest populære jentene på skolen. Lite vet de begge om at denne hendelsen kommer til å binde dem. Til døden skiller dem ad.

Boken startet med en såkalt pangstart, som jeg var veldig fornøyd med. Den fortsatte på en god måte, og gikk over annenhver gang på fortelleren. Det som var mest spennende var nok slutten. De var det som overrasket meg mest også.

Jeg elsket slutten. Jeg vet at i for eksempel «Faen ta skjebnen» eller «The Fault In Our Stars» hadde en litt annen ending, men med et dødsfall i bildet, så var det ikke noe trist her. Det var som om det var budskapet fra begynnelsen, på en måte.

Boken er en av de beste jeg har lest, garantert verdig å lese ti ganger om igjen. Jeg tror det sier sitt. Boken er en perfekt blanding av alt sammen. Den er kjempegod!

Boken starter med setningen: «Er dette en passende dag å dø på?». Det sier mye om den ene hovedkarakteren, Finch, som i den første scenen står på toppen av skolens klokketårn og vurderer om han skal hoppe. Så møter han Violet, og historien er i gang.

Måten den begynner på gjør at man fort blir kjent med hovedkarakterene. Det er en bra ting. Forfatteren bruker et skoleprosjekt for å få Finch og Violet til å bli bedre kjent. Den vrien har blitt brukt mange ganger før, og kan ofte virke som en litt lettvint løsning, men her er det fint gjennomført. Spenningskurven er jevn, og selv om det er lett å gjette hva som kommer til å skje til slutt, fortsetter man å lese.

Karakterene er også fine, jeg likte spesielt Finch. Han er rett på sak, utadvendt og kommer med sære ideer. Likevel er han nesten overdrevent besatt av døden, som om livet bare er en stor vits du kan balansere på kanten av et stup. Det får det til å virke som han aldri mener alvor med noe. Violet er en mer rolig karakter, som sliter med å komme seg etter søsterens død. Selv om jeg liker karakterene, er de ikke spesielt originale. «Flink pike møter ustyrlig gutt». Den vanlige historien om en rastløs og trøblete tenåring som møter en skoleflink og populær tenåring med en stor sorg, og hvordan de blir kjent og gjør hverandre roligere og modigere, har blitt skrevet og filmatisert før, så mange ganger.

Det finnes også utallige Romeo og Julie-fortellinger der hovedpersonen dør på slutten, og det blir noen ganger litt for dramatisk, og, på samme måte som skoleprosjektløsningen, litt lettvint. En sånn følelse fikk jeg av denne boken, som om forfatteren valgte den mest tragiske slutten fordi det alltid funker. Når boken i tillegg avsluttes med at Violet løper rundt og leter etter skjulte beskjeder og spor som Finch har etterlatt seg, fikk jeg følelsen av å ha lest akkurat det samme før.

Bortsett fra dette, er boken god, og fint skrevet. Jeg tror mange kommer til å like den, ikke minst fordi den handler om viktige temaer, som selvmord og sorg. Den funket bare ikke for meg, siden historien er for oppbrukt, og det ble litt i overkant dramatisk.