Aleksander den store

Aleksander den store er en kort roman skrevet av Peter Franziskus Strassegger og gitt ut av Det Norske samlaget. Boken handler om en gutt som, naturligvis, heter Aleksander eller Alexander (boken bruker de om hverandre). Aleksander Hadde sloss mot David, mobberen på skolen, det hadde gått for langt, David mistet venstre øye og Aleksander ble utvist fra skolen, moren foreslo at de skulle flytte til Norge, flytte vekk fra alt. Vil Aleksander havne i slåsskamp igjen eller kan han finne en annen løsning?

Jeg kan svare på det spørsmålet, han finner en annen løsning, en dårlig løsning, vi går gjennom boken først for å begrunne dette. Boken starter med Aleksander som er på et sykehus, han har rester av blod på hendene, en lege kommer inn og spør han noen spørsmål også går ut. Kort tid etter kommer moren hans og kjører han hjem, hjemme får de vite at han er utvist ut skoleåret og moren vil flytte vekk. Hun er gravid og vil ha et norsk barn, dermed vil alt fikse seg selv mener hun. Hele sommerferien pakker de for å flytte til moren sin hjembygd, de kjører nordover gjennom Tyskland og når de kommer fram finner de huset dårlig stelt, det vil ta lang tid å pusse opp som de begynner med raskt. Når Aleksander starter på skolen får han høre om, og møter, en gutt som heter Torve , Torve liker ikke utledinger og Aleksander står i fare om å bli hans neste mobbeoffer, vi møter noen andre slik som Aman som ser ut til å være i samme situasjon som Aleksander, men noe verre og Arne som er svak og blir mobbet av Torve ofte. Aleksander fortsetter å utfordre Torve og de, han prøver å vise at han ikke er svak slik at de vil la ham være i fred. Han blir også mer kjent med de andre på skolen helt til Aleksander og Aman organiserer seg og utfordrer Torve til slåsskamp. Hvis Aleksander vinner kan han stoppe mobbingen for alltid, men hvis han taper kan det hele bli mye verre, hvis Torve taper får han problemer med storebroren sin som vil sikkert se på han som svak.

For det første er slutten utrolig irriterende, hele boken bygger opp til dette punktet også ender det bare uten at noe løser seg. Resten av boken er ikke noe særlig bra heller, jeg kan leve meg inni handlingen, men spenningskurven er overalt, ting skjer bare ut av det blå og jeg føler ingen gjenkjennelse. Karakterene er alt for dårlig skildret bortsett fra Aleksander og Torve, som jeg nesten glemte hadde en storebror, alle andre føles endimensjonale. Miljøet også dårlig beskrevet (men der er det litt bedre) for eksempel, Faren kunne ikke eksistert og det ville ikke ha noen forskjell og moren er helt lik gjennom hele boken, hysterisk og gir ikke noe til handlingen selv om hun er moren til Hovedkarakteren. Miljøet var bare skildret bra når de 1. så huset til moren for første gang (s. 23 og 25) 2. kapittelet når han skulle slåss mot Trove (s. 115-122). Boken har også denne rare drømmen til Aleksander på side 94-95 som er helt unødvendig og hvis den er symbolsk så skjønner jeg det ikke. Det er også noe vanskelig å følge med i fortellingen som kan være fordi jeg ikke forstår nynorsk, men det er gjelder det samme problemet med at ting skjer ut av det blå noen ganger slik som de to jentene han møter på side 90 og kapittelet «kniven og Aman».

For å oppsummere putter denne boken handling og spenning framfor alt og feiler helt på det, «Aleksander den store» er kort, urealistisk og uinteressant med et patetisk forsøk på en plottwist og få spenningspunkter, det er nesten ingen karakterutvikling. Verket kommer over som lat og lærer meg ingenting om meg selv eller verden rundt meg, jeg skjønner ikke hvorfor dette ble nominert til U-prisen eller hvordan anmeldelsene jeg finner er generelt ganske positive over «Aleksander den store». Jeg ser ikke hvordan boken kunne være bedre, det var et dårlig konsept, kanskje boken kunne funket som en novelle siden den er allerede så kort. Jeg håper jeg aldri leser slik fantasiløs litteratur igjen. Jeg gir terningkast: 2, en kjedelig og frustrerende leseropplevelse.