Uprisens stolte tenåringsforeldre

Når årets 9.klassinger deler ut Uprisen 2021 er prisen og ungdommene like gamle. Møt den 15-årige prisens to «foreldre»: Monica Helvig og Widar Aspeli.

Mor Monica åpner med å skryte av anmelderne på uprisen.no: – De anmeldelsene ungdommene skriver er av høy kvalitet. Noen ganger tenker jeg at elevtekstene er bedre enn tekstene anmelderkorpset får frem. Det er både slakt og skryt, gjort på finurlige måter. Jeg er imponert over tankerekkene og skriveegenskapene til mange elever!

Far Widar er enig og peker på hvilket spenn anmeldelsene viser: – Samme bok treffer jo ikke alle likt!

En bråmoden tenåring
Widar og Monica unnfanget Uprisen over et kafébord i 2006. – Vi ville ha en pris med fokus på ungdomsboka, delt ut av ungdom, sier Widar. De skulle egentlig diskutere idrett og lesing. På det tidspunktet jobbet Monica i Foreningen !les og Widar hadde ansvaret for å utvikle tilbudet til barne og unge under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Sammen planla de en leseløype med ulike lesehindre gjennom Lillehammer sentrum. Diskusjonen tok en ny retning og et par uker etterpå var Uprisen født. – I løpet av noen måneder var vi i gang, husker Widar. Prisen hadde riktignok ikke fått navnet sitt ennå. – Vi hadde en navnekonkurranse etter den første utdelingen, forteller Monica. I 2007 het prisen bare ungdomsbokprisen.

De to er som tenåringsforeldre flest: Stolte av barnet sitt. Monica husker ungdomsbokprisen som et overskuddsprosjekt. – Det var kreativt og gøy, vi spilte ball fram og tilbake, og jeg gledet meg til jobben! Min opplevelse var udelt positiv, mimrer hun. Da prisen startet skoleåret 2006/2007 var den en lokal pris, med fem juryklasser fra Innlandet (den gangen Hedemark og Oppland), og prisen ble delt ut på Lillehammer Kino, nærmest i hemmelighet, som del av arrangementet Ungtekst.

– I de første årene hadde ikke prisen alle de elementene som den har nå, men bøkene var der jo, de skulle leses og formidles, sier Widar. I 2007 var det ingen storjury, i stedet var det stemmegiving i alle juryklassene. Praksisen med anmelderklasser var ny i 2011, og siden da har ungdommer avgjort prisen på alle nivåer. Nå er Uprisen helt og fullt ungdommens egen pris. – Uprisen er en reflektert og moden tenåring, som har vokst til fort, slår Monica fast.

Fra gul lapp til proft sceneshow
— Da prisen ble delt ut første gang i 2007, skrev vi en liten gul lapp sammen, ti minutter før vi gikk på scenen, med det lille vi skulle si, husker Widar. – Det var ingen programleder, og knapt noen andre enn vi som visste hva som foregikk. Nå derimot, nå er det vanskelig å komme inn i festsalen i Kulturhuset Banken for å få plass!

Monica nikker. – Det er gjevt å se hvor profesjonelt sceneshowet har blitt. Selv om det var morsomt med den gule lappen også!

De to foreldrene feirer gjerne barnet sitt og er enige om at prisen har vokst i riktig retning. Uprisen har blitt viktig for mange. – Som Cathrine Grøndal skriver: «Det skal en hel landsby til for å oppdra et barn», siterer Widar. Prisen har vokst opp og utviklet seg ved hjelp av mange aktører. Hvert år aktiviserer Uprisen lærere, elever, kritikere og bibliotekarer, mens forlag og forfattere følger med. – Måten Foreningen !les har bygd opp prisen på: med et løp som følger skoleåret, over tusen elever involvert, kritikerbesøk og diskusjoner – alt dette er imponerende og flott, skryter Widar.

– Og det er umulig å forutse hvilke typer tekster og fortellinger som slår igjennom, tilføyer han.

Alenepappa i mange roller
Monica var prosjektleder for Uprisen i Foreningen !les det første året, men har etterpå fulgt prisens utvikling og oppvekst fra sidelinja. Widar derimot har opplevd Uprisen i mange roller. Han har først og fremst vært med på å etablere Norsk Litteraturfestivals barne- og ungdomsprogram Pegasus, der Uprisen har vært sentral i alle år. Widar mener de to prosjektene har hatt gjensidig nytte av hverandre. Fjorårets Uprisen-vinner står for mange av programpostene på festivalen hvert år, og sånn var det tenkt fra begynnelsen. Allerede i 2008 hadde Uprisvinneren fra 2007, Ingelin Røssland, hele ni arrangementer på det som senere fikk navnet Pegasus.

Widar har også har vært litteraturansvarlig for Den kulturelle skolesekken i Hedemark i mange år, og fulgt opp de ulike juryklassene i fylket. Ikke minst har han vært en av ungdomsbokforfatterne 9. klassingene har vurdert. Det siste har ikke bare vært positivt. I 2014 skrev en av anmelderne om Widar sin spenningsbok Rottereir: «Forfatteren overdrev med rottestørrelse, men det er forståelig; forfatteren begynner å bli litt gammel» – Jeg ga meg egentlig der, ler Widar.

Overrasket allerede som nyfødt
Begge husker de overraskelsen det første året da Ingelin Røsslands Handgranateple slo ut Harald Rosenløw Eegs Alt annet enn pensum. De forteller hvilket inntrykk det gjorde å se Ingelin Røsslands udelte glede over prisen. – Vi hadde henne med oss rundt på Lillehammer etterpå, og hun var bare «Yes!» hele veien, smiler Monica. Begge tror at prisen har betydd mye for Røssland også i ettertid. I forkant hadde alle vært sikre på at Rosenløw Eeg skulle vinne, men det ble altså en nynorsk ungdomsroman som gikk av med seieren. Det til tross for at ingen av juryklassene hadde nynorsk som hovedmål.

– Når man som nyfødt begynner med Handgranateple, da har man tidlig vist hvilket potensiale man har! ler de to.

– Prisen har i grunnen vært en applaudert og opplevd rett satsing hele veien, sier Widar. – Jeg fikk full støtte fra de folka jeg jobbet sammen med i litteraturfestivalen og gode rammer til gjennomføring. Monica stemmer i: – Det er sånn jeg også husker det. Folk i bransjen var glade for initiativet!

De mener begge at forfatterne har vært den sterkeste heiagjengen. – Prisen gir et fokus på ungdomsboka som forlag og forfattere ikke kan få til selv. Når ei bok blir nominert er nominasjonen alltid en del av markedsføringen, påpeker Monica. Widar avslutter: – Poenget er ikke å bli best, poenget er å bli lest! Prisen skal gi oppmerksomhet rundt forfatterskap og rundt ungdomsboka som sjanger, og det har Uprisen bevist gang på gang at den får til.

I arkivet kan du lese mer om Uprisens historie.

Skrevet av Petra J. Helgesen / Foreningen !les