Uprisens minste juryklasse

– Er det i orden med bare fire elever? spurte Anne Gerd Lehn skoleåret 2014/2015. Hun hadde lyst til å melde niende trinn ved Andørja Montessoriskole på Uprisen. Foreningen !les ga klarsignal og dermed ble Bjørn-Magne Aspdal og de tre klassevenninnene hans tidenes minste juryklasse.

Anne Gerd Lehn er et eksempel på en av Uprisens mange aktive støttespillere rundt om i landet. Hun driver Bok- og kulturbussen i Sør-Troms og er en del av fagteamet til Den kulturelle skolesekken i Troms og Finnmark. I 2012 hadde hun ansvaret for en anmelderklasse. Ved hjelp av sitt rullende bibliotek og kulturtilbud driver hun aktivt formidlingsarbeid i fem distriktskommuner. I 2013 ble hun, sammen med lærer Hege Fjeld, tildelt Gullboken for det arbeidet de to hadde gjort i forbindelse med Uprisen året før, gjennom kampanjen «La ungdommen bestemme».

Leseklima
– Det var Foreningen !les som kontaktet meg om juryklassen, men klart jeg ville være med en gang til! forteller hun. Og læreren og elevene på Andørja, like utenfor Harstad, var like ivrige. – Med en gang vi fikk høre det, ble vi engasjert og så lyst på hele greia, sier Bjørn-Magne Aspdal. Han husker Uprisen som en øyeåpner. – Noen av de bøkene vi leste, ville jeg ikke valgt selv, på grunn av omslaget og baksideteksten, men jeg endte opp med å bli glad i flere av dem.

Aspdal forteller at de fire elevene hadde vidt forskjellig forhold til bøker før prosjektet startet. – Hun ene i klassen hadde ikke lest en hel bok i hele sitt liv. Mens en av de andre leste bøker på flere hundre sider hver eneste uke. Jeg var midt på treet. Jeg leste en del, men ikke mye, sier tjueåringen. Som femtenåring var det kanskje først og fremst samfunnsengasjementet som ble vekket av Uprisen, for flere av bøkene det året hadde samfunnsaktuelle tema. Nå leser han mest essay og annen sakprosa. – Jeg vil lese noe som utfordrer meg som person. For eksempel Amal Adens bøker om å være en skeiv minoritetsperson. Sånt engasjerer meg.

Andørja Montessoriskole var en skole Anne Gerd Lehn hadde merket seg. – Det var en skole med leseklima. Både lærere og elever var veldig aktive når det gjaldt å låne bøker, så hele skolen var i grunnen med på Uprisen. Og når Harstad Tidende skrev reportasje, var det stort for hele Andørja at klassen var med, ler Lehn. Det var selvsagt skolen som drev prosjektet, men Lehn fikk hyret inn ressurspersoner utenfra som ga klassen drahjelp og de hadde oppstart i Bok- og kulturbussen. – Jeg har noe jeg kaller bokpratere. Ungdommer som presenterer bøker for andre ungdommer. To av disse, som kom fra en annen skole, var med til Andørja og snakket med de fire i juryklassen. De satt framme i bussen og utvekslet erfaringer og snakket om bøker. Jeg tror det var en god start.

Alle mot en
De fire elevene var en dedikert juryklasse. De hadde forberedt argumentasjonen godt når de skulle reise til Norsk Litteraturfestival i mai, og Aspdal var én av to elever som representerte den lille juryklassen i Storjuryen det året. Diskusjonen åpnet med en runde der de sju klassene sa hvilken bok som var deres favoritt. En etter en sa representantene at de ønsket at Sigbjørn Mostues I morgen blir alt mørkt skulle vinne. Andørja-elevene var de siste som fikk ordet. – Vi var de eneste som var uenige! ler Aspdal. – Gjennom hele møtet var det bare vi to som satt og argumenterte mot de andre. Vi innså jo at kampen var tapt fra vi kom, siden vi var i sånt hardt mindretall, men møtet varte jo i godt over en time, så vi holdt på. Hun jeg var sammen med er ett av de staeste menneskene jeg kjenner. Hun ville ikke gi seg!

Aspdal trekker ellers fram hva Uprisen gjorde for klassemiljøet og hvordan han fikk venner fra hele landet når han kom ned til Lillehammer. – Hun jeg kjente minst i klassen før Uprisen, er hun jeg har mest kontakt med nå. Og jeg har fortsatt kontakt med noen fra de andre juryklassene. Vi hadde jo lest de samme bøkene og var opptatt av noen av de samme temaene. Det var lett å starte en samtale når vi visste at de vi hadde noe til felles, forteller han. – Dessuten var jo vi den minste klassen, så vi jobbet hardt for å bli kjent med de andre.

Anne Gerd Lehn hadde flere oppgaver på Norsk Litteraturfestival det året, så selv om hun fulgte med klassen og en assistent ned til Lillehammer, var hun sjelden på samme sted som dem. Likevel fikk hun raskt følelsen av at Andørja-elevene koste seg. – Nesten uansett hvor jeg kom, så møtte jeg en eller annen som sa at de hadde vært på et eller annet arrangement, i en gymsal eller i et telt, eller et eller annet, og alle sa det samme: «Der traff vi noen ungdommer, og de stilte så gode spørsmål og de var så aktive. Du, si meg, er det dine?» Og det kunne jeg jo bare svare ja på! Jeg var så stolt av dem! Selv etter at de var reist hjem, så var det folk som snakket om dem: «Åh, de der ungdommene dine! Det merkes at de har dratt!»

– Det var fullt kjør hver dag, husker Aspdal. – Det var forfattersamtaler, høytlesning, foredrag og presentasjoner fra vi sto opp om morgenen. Det var en god variasjon og mye vi fikk være med på, og folk svarte ærlig og tydelig på spørsmålene våre. Selv når vi rakk opp handa og stilte spørsmål under foredrag der det egentlig ikke var meningen, smiler han.  – Jeg husker jeg ble litt irritert på Tor-Arve Røssland, han som hadde skrevet Soledad, fordi han ikke ville svare på hva som skjedde etterpå. Men når jeg tenker på det etterpå er jeg glad for at jeg fikk lov til å bestemme det selv. Åpne slutter er bra.

Ungdommen bestemmer
På spørsmål om hva som er det beste med Uprisen, framholder Aspdal at prisen gir ungdom en egen stemme. – Det var spesielt at mine meninger skulle bety noe. Det var vi som skulle lage fasiten. I et skolesystem der du aldri får bestemme noen ting, men bare skal lære og ta til deg det de voksne sier, var Uprisen herlig å være med på, slår han fast. Aspdal merket også at Uprisen hadde gjort ham til en bedre leser. Han var blitt flinkere til å analysere og forstå både bøker og andre kunstformer. – Jeg har skrevet en del anmeldelser av teater senere, og da fikk jeg mye skryt for observasjonsevnen min. Den kompetansen henger sammen med Uprisen og erfaringene derfra.

Anne Gerd Lehn stemmer i: – Et viktig poeng med Uprisen er at det er ungdommene selv som velger! Alt skal ikke bedømmes utfra et voksenperspektiv. Jeg husker godt det året Helene Uri og Arne Svingen var nominert med Din vakre jævel! De voksne mente at den boka var søppel, men ungdommene leste den i filler, konstaterer Lehn. Hun bruker både tXt-antologien til Foreningen !les og uprisen.no aktivt, når hun skal orientere seg i ungdomslitteraturen og presentere den videre til unge lesere. – Aksjonene forteller meg noe om hva ungdommen er opptatt av til enhver tid. Trendene skifter. I mange år var det fantasy som gjaldt, nå er det ut og realisme er inn.

Skrevet av Petra J. Helgesen, Foreningen !les

 

---

 

Flere artikler om Uprisens historie:

Uprisen blir født (2007)

En voksen nominasjonsjury (2008)

Engasjerte voksne (2009 og 2012)

Storjurymedlem (2010)

Nominasjonsjuryen (2011)

Storjurymedlem (2013)

I kulissene siden 2014

Forfatterintervjuer:

Uprisvinner 2007: Ingelin Røssland

Uprisvinner 2008: Endre Lund Eriksen

Uprisvinner 2009 og 2012: Terje Torkildsen

Uprisvinner 2010: Lars Mæhle

Uprisvinnere 2011: Axel Hellstenius og Morten Skårdal

Uprisvinner 2013: Ellen Fjestad

Uprisvinner 2013: Marianne Kaurin

Uprisvinner 2014 og 2018: Thomas Enger

Uprisvinner 2015: Sigbjørn Mostue

Uprisvinner 2016: Jan Tore Nordeng 

Uprisvinner 2017: Asbjørn Rydland