Kongen av U-prisen

 

Thomas Enger har blitt nominert til U-prisen hele tre ganger, og han har vunnet to av gangene, i 2014 og 2018. Enger debuterte med krimromanen Skinndød i 2010, og har skrevet en rekke spennende bøker både for voksne og ungdom.

 

Du vant U-prisen med boka Den onde arven i 2014. Kan du si litt om hva den handler om?
Den Onde Arven handler om 16 år gamle Julie, som ikke har hatt noen enkel oppvekst. Hun har aldri sett faren sin, moren er syk og ligger på et behandlingshjem, og Julie vokser rett og slett opp med sin gretne, gamle bestefar. Men etter at hun ser nordlyset på himmelen en kveld, forandrer livet hennes seg fullstendig. Hun finner en gjenstand i skogen som det er knyttet mange mørke hemmeligheter til. En gjenstand som har alt med farens forsvinning å gjøre 15 år tidligere. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i…

Les juryens begrunnelse her

Du har skrevet flere ungdomsromaner, men dette var din første. Hva vil du si temaet er, og hvorfor valgte du å skrive om dette temaet?
Jeg hadde lyst til å skrive om mobbing og utenforskap, men også om hvordan det finnes hemmeligheter, mørke som lyse, i alle familier og mennesker. Men kanskje aller mest er dette en roman om mot.

Hvordan henger ytre og indre handling sammen?
Julie, hovedpersonen, blir jo mobbet fordi hun er litt annerledes, og i hennes familie er det fryktelig mange hemmeligheter. Julie er ekstremt modig i de valgene hun tar for å komme til bunns i alt som skjer, og hun tar dem selv om hun selv er i stor fare.

Boka er ikke satt i Norge, den har engelsk-klingende steds- og personnavn. Hvor er den satt, og hvorfor?
Opprinnelig, da denne ideen dukket opp, så syntes jeg ikke det passet, på en måte, at handlingen var satt i et dalføre på Vestlandet, liksom. Men så var det også et poeng at nordlyset skulle lyse rødt (ja, det kan det, faktisk, noen ganger), og etter at jeg fant ut at det hadde hendt i noen få tilfeller på de britiske øyer, så passet det fint å plassere historien omtrent der. Jeg har bevisst latt være å stedfeste det spesifikt. Det er viktigst hva leseren klarer å se for seg.

Du har skrevet mange bøker, og både for ungdom og voksne. Hva synes du er de største forskjellene på å skrive for ungdom og å skrive for voksne?
Den største forskjellen, vil jeg si, er at det er vesentlig friere å skrive for ungdom. Man er mindre sjangerbunden, og man kan tillate seg å leke litt mer. Det høres jo egentlig litt trist ut, men det er på en måte mer innafor å ta sjanser når man skriver for ungdom. De er ikke så opptatt av realisme i den forstand at «dette kunne ha skjedd i virkeligheten». Det er nesten så det er bedre hvis det motsatte er tilfelle. En roman skal jo gjerne være en virkelighetsflukt. Voksenromanen er mer firkantet, for å si det på den måten. Man skal gjerne presse handling inn i en mal eller sørge for at form og stil stemmer overens med sjangerens forventninger. Selv om det alltid er et pluss hvis man klarer å bryte seg fri fra dem.

Vi fikk assosiasjoner til kjente bøker som Alice i eventyrland (å dette ned i et hull), Ringenes herre (å bli besatt av en gjenstand). Er dette en hyllest til disse bøkene, eller rett og slett en tilfeldighet som oppstår siden det skrives så mange bøker?
Egentlig er det et lite nikk til J.K Rowling og Harry Potter-universet, for det var sånn ideen oppsto. Jeg så en av filmene (sikkert for hundrede gang) sammen med ungene da jeg tenkte: Hva om det fantes en penn som var magisk, som man kunne skrive med, og så skjedde de tingene etterpå? Noen hyllest til Rowling er det kanskje ikke, men hun er i hvert fall en stor inspirasjon. Tenk å gjøre det hun har gjort og tjent så mye penger og så fortsatt sette seg ned hver dag for å skrive?

I 2018 vant du UPrisen for andre gang for romanen Killerinstinkt. Kan du si litt om hva denne boka handler om?
Killerinstinkt handler om hva som skjer i en liten norsk bygd når to av bygdas ungdommer blir funnet drept inne på skolen de gikk på. Jeg hadde lyst til å skrive en roman hvor en ung gutt havner i søkelyset for voldsomme beskyldninger, og hvordan han takler dem. Hvor lett det er at rykter sprer seg og blir til sannheter, og hvor vanskelig og nådeløst det er å stå i en sånn storm. Også denne romanen handler i stor grad om familiehemmeligheter. Det er et tema som virker å følge meg litt, tror jeg, i det jeg skriver.

Les juryens begrunnelse her

Killerinstinkt er en spenningsroman som er tett på krimsjangeren. Er det krim du liker aller best å skrive?
Det er vel det jeg er flinkest til, tror jeg. Det bare ble sånn da trangen til å skrive dukket opp for snart hundre år siden. Jeg likte krim som sjanger selv, og hadde lyst til å se om jeg kunne klare å få det til.

Hvor har du lært å skrive så spennende? Følger du en slags ‘oppskrift’ når du skriver?
Noen mal følger jeg aldri, men det er nok litt vanskelig å beskrive. Jeg følger stort sett magefølelsen, og lesefølelsen. Og så er det jo et resultat av en enorm mengde med trening. Det er med skriving som det er med alt man ønsker å bli god på: Man må trene. Og så har jeg selvfølgelig lest og studert de forfatterne jeg selv har likt og liker, for å se hvordan de gjør det. Man blir kanskje som en slags snekker til slutt, som alltid har et sett med verktøy med seg på jobb.

Tror du alle kan lære å skrive spennende, eller må man ha et medfødt talent?
Jeg tror det viktigste man trenger, er en helvetes stå-på-vilje og jerndisiplin. Vilje og evne til å lytte til gode råd og vink fra redaktører og beta-lesere. Jeg nevnte dette med trening. Jeg vil si at det kanskje er snakk om ti prosent talent og nitti prosent innsats. Det er sånn det føles for meg. Jeg føler meg overhodet ikke som noen mester i det jeg driver med. Men jeg er en jævel til å stå på. Jeg gir meg aldri.

Hovedpersonen i Den onde arven er ei jente. Er det likevel mange gutter som liker å lese boka?
Det vet jeg ikke så mye om, jeg har vel kanskje en følelse av at det er en viss overvekt av jenter som leser generelt.

Hva har det betydd for deg som forfatter å vinne U-prisen? Og var det like stas å vinne begge gangene?
Det har vært særdeles stas å vinne denne prisen. Det er jo den største anerkjennelsen man kan få, når det er ungdommene selv som stemmer fram den boken de mener er best. Og å få det til to ganger også … Jeg har begge de synlige bevisene på at jeg vant, hengende på veggen på kontoret mitt. Det gjør meg glad og stolt å se på dem, og de tjener som både klapp på skulderen og motivasjon til å skrive videre.

Skrevet av Marianne Kaurin og Ellen Fjestad

---

Flere forfatterintervju:

Uprisvinner 2007: Ingelin Røssland

Uprisvinner 2008: Endre Lund Eriksen

Uprisvinner 2009 og 2012: Terje Torkildsen

Uprisvinner 2010: Lars Mæhle

Uprisvinnere 2011: Axel Hellstenius og Morten Skårdal

Uprisvinner 2013: Ellen Fjestad

Uprisvinner 2013: Marianne Kaurin

Flere artikler om Uprisens historie:

Uprisen blir født (2007)

En voksen nominasjonsjury (2008)

Engasjerte voksne (2009 og 2012)

Storjurymedlem (2010)

Nominasjonsjuryen (2011)

Storjurymedlem (2013)