Svartedalen

Mørk grøss

Svarte-dalen er en veldig lettlest grøsser. Forfatteren Atle Hansen vet hvordan å holde spenningen i boken på rett nivå. Det at boken er skrevet i jeg-form gjør, for meg, at den blir lettere å leve seg inn i. Boken var også skrevet på nynorsk og var slett ikke noe hinder å lese.

Boken handler om sønnen i familien som mot hans vilje må reise på sommerferie til et gammelt sommerhus med resten av familien. Da de kommer frem begynner mystiske ting å skje, og sønnen merker at faren ikke har vært helt ærlig med han. Sønnen får raskt høre historier om huset og en dag begynner han å utforske øyen. Han drar til den mørke siden av øyen som heter Svarte-dalen hvor det skjer uforklarlige ting.

Selv om avslutningen kom brått på synes jeg at boken var kjekk å lese og det var stor skrift med greie avsnitt. Den gav gode spenningskurver og derfor synes jeg boken burde få terningkast 5!

En brå slutt
Sjangeren er nok en fantasy, grøss.

Eg skal til og gå endå eit steg ned, da eg høyrer noko som meg til å stoppa. Ei kviskring stig opp frå den svarte kjellaren.
Kviskringa er først som vind i lauv. Litt etter litt skaper ho seg til ord og setningar. Dei veks og blir tydelegare.
Snart breier dei seg ut i mørket rundt meg. To stemmer. Den eine er mørk og læt som tunge sukk. Den andre er som ei smiskande jente.
-Gå herifrå. Ikkje kom hit! seier den eine.
-Gi meg att det som er mitt! kviskrar den andre.

Boka begynner litt beskrivende også begynner den nesten rett på så den blir fengende. Boka er verken sånn at du må legge den fra deg eller at du må bare lese videre.
Det er mange spennings kurver i boka og det er en bra ting, det er også et par høydepunkter. Også var det et vendepunkt. Noen av dem var forutsigbare og andre kom overraskende på.
Jeg syns slutten kom veldig brått på, det føltes litt som om forfatteren bare la til en slutt selv om han kunne skrevet mye mer. Handlingen kunne fortsatt på slutten og da mener jeg den kunne blitt bedre.
Terningkast 4. Jeg syns den skal nomineresi.

Kapteinen og katten

Denne boka handlar om ein gut som må vere i det gamle huset der faren hans budde da han var liten, men det er noko mystisk med huset. Det knakar i golvet og det kjem rare lydar frå loftet. Kva kan det vere? Ein dag forvillar han seg ut i Svartedalen der han finn ei mystisk gammal hytte. I hytta hører han ei mystisk stemme som får han til å springe heim. Neste dag får han vite grunnen til det heile. Huset han bur i tilhøyrde den gamle Kapteinen som no skal vandre rundt som eit spøkelse, men kven trur på det?

Eg synest at boka er ganske barnsleg, og passar perfekt til yngre, fordi det hadde mykje med spøkelse å gjer. Og ho var heller ikkje noko spennande eller noko spesielt skummel. Avsnitta var veldig korte, og i begynnelsen trur du det er eit dikt du les fordi det er so enkelt skrive. Eg synest at kapitla var veldig korte og røpte nesten alt som skjedde, men det blei litt bedre på slutten.

Svarte-dalen
Denne boka, skrevet av Atle Hansen er en grøsser som tar leseren med på en mystisk ferie i Svarte-dalen. Boka handler om en familie som mot sønnens vilje må dra på sommerferie til et gammelt sommerhus når resten av vennegjengen hans drar på fancye ferier. Da de kommer fram til sommerhuset oppdager sønnen at faren ikke har fortalt alt om huset de skal bo i. Mystiske ting begynner å skje.
Når jeg begynte å lese boken var det enkelt å fortsette da det var mange spenningstopper gjennom hele boka. At den er skrevet i jeg-form gjorde at jeg levde meg mere inn i boken.
Boken var veldig lett å lese, selv om den er skrevet på nynorsk. Skriften er stor, det er korte og enkle setninger og mange avsnitt. Det beste med boka var at den var spennende og lett å lese.
Jeg vil si at boka passer for ungdom i alderen 12-15 år. For de som ønsker en spennende og lettlest bok, og kanskje lære seg litt nynorsk, så vil absolutt anbefale denne boken.

Lettlest grøsser
Svartedalen av Atle Hansen er en fengende, lettlest grøsser. Historien fortelles av sønnen i familien, men vi får ikke vite hva han heter.
Boken handler om en familie som har arvet et sommerhus på en øy. De skal tilbringe sommerferien i huset, og sønnen begynner raskt å oppdage mystiske ting som lyder og historier om huset. En dag utforsker jeg-personen øyen og drar til en side av øyen som kalles Svartedalen, hvor det skjer mystiske ting.
Boken starter raskt ved at jeg-personen forteller kort om hvor de skal være i sommeren, og at han ikke var glad for at de skulle dit. Jeg synes at det var en grei måte å starte boken på, ettersom leseren får den viktigste informasjonen uten at den er veldig «pakket inn».
Jeg synes at alt skjer veldig raskt i boken ved at en går fra å beskrive sommerhuset, til at hovedpersonen begynner å utforske øyen. Det tar ikke lang tid før boken er på sitt mest spennende, noe som gir et fint driv i boken, men dessverre varer ikke spenningen så lenge.
Slutten var veldig brå, og jeg savner mer informasjon om denne underjordiske verdenen og hva som er historien bak den. Jeg skulle også ønske at vi fikk vite mer om hvordan sammenhengen mellom mannen som bodde i Vågen og Kapteinen som spøkte i sommerhuset var.
Jeg likte boken fordi den var lett å lese, og den var skrevet på veldig enkel nynorsk. Boken var spennende og har et originalt konsept som kan fenge mange.
De mange og lange skildringene, som for eksempel da jeg-personen går opp på loftet, synes jeg trekker ned det positive inntrykket. Boken var kanskje litt for lettlest, faktisk så lettlest at jeg leste den på en dag.
Alt i alt så synes jeg at boken var overraskende interessant, den hadde et godt konsept og fint driv, men jeg føler at den kanskje passer bedre til barn enn ungdom, så jeg vil anbefale denne boken til barn som liker lettleste bøker.