Samlingen

Jeg kan starte med å si at jeg ikke likte denne boken i det hele tatt. Den kan forsvares med at jeg ikke er fan av sjangeren, men selv om jeg hadde likt denne typen fantasy, tror jeg ikke jeg hadde syntes boken var bra.

Den handler om Ruben, Miranda og Skyggen, som i en tidligere bok har drevet med voodoo. Nå er Skyggen på vei tilbake til landsbyen sin, for hun ble født til å redde folket sitt fra onde voodookrefter. Helt alene, selvfølgelig. Skyggen er en sånn mystisk karakter som ikke kan stole på noen, men gjør det likevel, og når hun setter følelsene foran sitt redde-verden-instinkt blir plutselig alt veldig komplisert. Bortsett fra at det ikke er noe som er komplisert med denne boken. Eller spennende, egentlig. Faktisk er det en bok på nesten seks hundre sider, hvor de bruker omtrent fire hundre av dem for å komme til poenget. Bortsett fra noen seanser, Mirandas eksperimentering for å trylle vekk tatoveringen til sin venninne Caroline og hele sin skadde tå, og ett drap der man vet hvem morderen er, skjer det ikke noe ordentlig voodoo før side 500.

Jeg tror den største grunnen til at boken blir så treg, er at man får historien fortalt fra forskjellige personer. Det hadde vært greit hvis Miranda, Skyggen og Ruben var hovedpersonene, for de er på samme siden under voodookrigen. Men Joseph, den onde svikeren i boken, får også sine egne kapitler. Det gjør at leseren hele tiden vet akkurat hva som kommer til å skje, hvem som er til å stole på og hvem som er morderen. Men når de snille hovedpersonene ikke finner ut av det leseren vet før helt i slutten, blir det kjedelig.

Boken er heller ikke så veldig bra satt opp. Den starter tregt. Det blir rart å lese nesten fem hundre siders oppbygning som ender i en ti siders lang kamp som avslutning. Det introduseres noen få andre karakterer; Fabien, den franske kelneren Ruben blir kjent med, og to ensomme, gamle damer som bor hver for seg i mørke, mystiske hus, og en spåkone-aktig dame, Mariame, som er Josephs katteelskende søster. Bortsett fra noen besøk hos spåkonedamen og de to gamle damene, skjer veldig lite. Ruben får seg jobb på en fransk restaurant, og Miranda shopper klær. Skyggen flyr rundt og kjefter på alle. Joseph er bare gjennomført, endimensjonalt ond. Ingenting med handlingen, karakterene eller språket er nytt og spennende.

Boken er skrevet enkelt. Det er lett å lese og følge med. Men fordi karakterene er fra forskjellige land, snakker de også forskjellige språk. Skyggen sliter med grammatikk i både fransk og svensk, og sier setninger som «Jeg lett etter deg mye». Jeg skjønner at poenget er å vise at det er vanskelig for henne å snakke mange forskjellige språk, men det blir bare irriterende.

Så, hva handler egentlig denne boken om? Det har faktisk forfatterne skrevet på side 560. Miranda snakker om boken Solgudinnen, favorittserien sin, og sier «Evelyn (hovedpersonen i Solgudinnen) var en vanlig jente med feil og mangler, og det var jo det Miranda likte med bøkene om Solgudinnen, at det ikke bare var brå død, jakt på gamle støvete pergamentruller, forbannelser og mumier». Det er det de har gjort med Samlingen; prøvd å skrive om vanlige personer med feil og mangler. Det har de kanskje greid, men ingen av karakterene er interessante nok til å gjøre oppvask på en fransk kafé og søylediagrammer på Frelsesarmeen spennende.

Jeg tror mange andre kan like boken. Det handler om hva slags sjangere man syns er bra. Men jeg likte ikke denne boken i det hele tatt.