Picassokvinnen

Anbefaler!

Anmeldelse
#Picasso kvinnen

Denne boka handler om en jente med navn Angelika. Hun er en jente på 18 år som sliter både psykisk og fysisk. Hun er en ensom jente og har gjemt seg i leiligheten med moren.
Hun sitter mye på nettet og snakker med folk hun ikke kjenner. Folk som ikke har sett henne.
Hun føler seg ikke annerledes der, hun føler seg vakker. Like vakker som alle andre.
Hun kan være seg selv, hun kan utgi seg for å være noen andre. Hun kan være hvem hun vil.
Angelika har en venn, han bor i samme blokk som henne. Simen blir borte og det eneste hun har igjen er løfte hun ga han. Klarer hun det?

Boken startet veldig tregt. Jeg var også veldig forvirret i starten og jeg måtte lese et par kapitler før jeg skjønte noe. I starten av boka holdte jeg på å sovne, men etter hvert klarte jeg ikke legge den fra meg fordi det skjedde så mye, og jeg gledet meg alltid til det neste som skulle skje. Jeg ville vite mer, jeg ville vite hva som hendte, jeg ville vite alt.
Men jeg syntes denne boka var veldig bra i helhet, fordi den fikk meg til å tenke veldig mye, og jeg ble veldig opptatt av at Angelika skulle klare målene sine og løftet hun ga til Simen. Jeg ble også veldig revet med og jeg levde meg inn i boka.
Denne boka syntes jeg passer til Jenter mellom 14-17 år.
For de føler det kansje slik, de fleste sliter med noe psykisk eller fysisk, å denne boka gidde meg noen svar. De fikk meg til å tenke litt annerledes på ting.
Så denne boken anbefaler jeg!

Nei

Boken handler om en 18 år gammel jente som heter Angelika, hun bruker nesten hele dagen på PC-en, og har dårlig selvtillit fordig hun er «Annerledes». Boken er ganske treg i starten, og man får vite veldig lite om Angelika, og hvorfor, eller hvordan hun er forskjellig. Boken klarte ikke gi meg lyst til å lese, og den var ganske kjedelig. Bokens handlinger er trege og jeg synes at fortelleren kunne gjort en bedre jobb med å forklare hva som skjer. Jeg anbefaler ikke denne boken.

Momento Mori, Husk at du skal dø

Picassokvinnen er skrevet av Taran L. Bjørnstad. Bjørnstad har skrevet flere suksessfulle bøkker og har vunnet en rekke priser, blant annet riksmålsprisen for romanen «DBY.» Bokas sjanger er for meg litt vanskelig å ta tak i, men den passer kanskje best under sjangeren drama.
I starten av boka vil forfatteren tilsynelatende ikke gi leseren mye info, ikke en gang en beskrivelse av hovedpersonen, Amalie. Dette gjorde for meg at boka ble mere interessant og jeg følte nysgjerrighet og lyst til å finne ut hva som var galt med henne. Man får en kvikk introduksjon av hva hun gjør og hva hun liker, for så å bli brakt inn i en detaljert beskrivelse av samtalene hennes med ukjente menn på nettet. Boka handler mye om Amalies tilknytning til Simen, en narkoman som bor i kjelleren i blokka hennes, som dør senere i boka. Men mest av alt handler boka om Amalies frykt for sitt eget utseende og hva verdenen der utenfor rommet sitt vil synes om henne. Hun bestemmer seg for å reise med faren sin, som hun aldri har møtt men bare snakket med på små korte e-mailer, til Marrakech i Marokko. I Marrakech møter hun en kunstner hun blir forelsket i og tilbringer kvelden hos han. Han forteller henne om at skjønnheten på innsiden er viktigere enn den på utsiden, som er det jeg føler hele boka handler om.
Når jeg leste boka følte jeg at det jeg leser er utrolig bra. Alt er skrevet på et grundig og nøye vis, som ikke får ting til å virke kjedelig, men vakkert og ekte. I mitt hode kan jeg se for meg dette som en ekte historie, fra et ekte liv. Det er veldig få logiske brister i boka, jeg klarte kun å finne én som ikke var veldig omfattende eller hadde noen betydning for handlingen. Boka beskriver følelsene til Amalie ekstremt godt, og forfatteren lykkes virkelig i forsøket på å engasjere leseren i dem. Selv om boka ikke er veldig actionfylt, føler man spenningen bygge seg sakte men sikkert opp i boka, og hver gang jeg trodde jeg viste hva som kommer til å skje, skjedde det noe annet som var bedre enn min forventning.
Budskapet i boka er ganske klart for meg, jeg tror budskapet er at skjønnhet bare er så dyp som huden, og at et menneske kan være vakker på tross av et syndrom, og at man må leve etter beste evne uansett hvor mye oddsen er imot det, vil du nesten uansett finne lykke.
Når det kommer til om jeg likte boka eller ikke, er jeg ganske splittet. Boka er nok ikke beregnet til meg, som 15 år gammel gutt, men mere til en 13 – 17 år gammel jente. Men innholdet i boka er så ufattelig godt skrevet at hvem som helst kan lese den og synes den er bra, selv om de ikke er midt i målgruppa. Boka er definitivt den best skrevne norske boka jeg har lest i år.
Terningkast 5