Nesten Saman

Jeg skal anmelde «Nesten saman» av Harald Nortun.
Jeg hadde den kjedligste halvtimen i mitt liv når jeg leste denne boken. Jeg klarte ikke lese hele og måtte legge den fra meg. Den var skrevet enkelt og lett på nynorsk, men historien/diktene i seg selv var det kjedeligste jeg noen gang har lest Jeg tror ikke at mange liker denne boken. Den er veldig kort men det hjelper ikke når handlingen er som den er.

Dette er den første diktsamlingen jeg har lest, så jeg hadde egentlig ingen forventinger om hvordan boken skulle være. Boken var svært kort og kun på 78 sider, som var fylt med både lange og korte dikt som sammen lagde en kjærlighetshistorie. Boken handler om en gutt som er svært forelsket i en veldig upopulær og sur jente og han er veldig usikker på hva han skal gjøre for å få henne til å like han. Diktene er svært ulike, men når du har lest alle diktene forstår du sammenhengen og boken blir da svært mye bedre. Det var mange fine dikt i boken som virkelig fikk meg til å lese mellom linjene, men samtidig var det mange som jeg følte var litt barnslige og som ikke gjorde boken noe bedre. Alt i alt tror jeg ikke jeg hadde anbefalt noen venner av meg denne diktsamlingen ettersom jeg tviler på at det er nok spenning eller handling til å få dem til å lese boken. Men hvis det er en ungdom som liker å lese dikt kan Nesten Saman være et bra alternativ!

Historien i seg selv var veldig kjedelig, men kreativiteten i å fortelle en historie gjennom dikt likte jeg veldig godt.
Det var egentlig litt ’skummel’ skrivemåte fordi forfatteren fikk det til å virke som om hovedpersonen var veldig forfølgeraktig og besatt om en person som ikke aner at han eksisterer en gang.
Det var også fortalt på en veldig barnslig og umoden måte som om de var åtte år og ikke tok noe modent og at det å være sammen med noen var helt forferdelig. Det er jo en veldig liten bok så det er jo ikke akkurat så mye å skrive om heller; jeg vet egentlig ikke hva mer det er å si om den boken, jeg likte ikke boken noe særlig og at den ble skrevet på nynorsk hjalp virkelig ikke for bokens tjeneste;
det eneste jeg likte med boken var hvor kreativt det å fortelle denne historien gjennom dikt, det er noe jeg aldri har sett før.
Man ble veldig lett lei av boken og det var ikke noe spesielle klimakser i boken som fikk deg til å bli mer interessert.
I bunn og grunn var det en veldig kjedelig bok uten høydepunkter som grep interessen min.

Jeg kan ærlig si at jeg ikke er en så stor fan av verken nynorsk eller den skrivemåten som er brukt i denne boka. Da jeg bladde gjennom den for første gang trodde jeg det var en slags samling av nynorske dikt med samme tema eller noe sånt. Men da jeg hadde kommet nesten halvveis i boka skjønte jeg at dikta 'hørte sammen'. Jeg ble ganske forvirra av boka pga at forfatteren (Harald Nortun) har ikke skrevet om mange forskjellig personer. Personene er bare eg, du, Maria og gangsteren. Noe som var ganske forvirrende siden jeg aldri skjønte hvem som snakka pga de få personene og den rare skrivemåten. Og dessuten vet jeg fremdeles ikke om det er dikt eller bare en merkelig måte å skrive fortelling på. Boka var ganske enkel og lese, og det tok virkelig ikke lang tid å lese den. Liker du bøker som man ikke trenger å bruke så lang tid på å lese, og du bryr deg fint lite om hva boka handler om eller hvordan den er skrevt, så passer denne for deg 🙂 Men jeg anbefaler den ikke. Unnskyld, Harald! Terningkast: 3 x