Lydighetsprøven

Eg synst boka var god fordi den var spennande. eg synst andre bør lese boka fordi man kan lære av feila dei gjer i boka. Boka var lett og lese fordi teksten var ikkje for liten og det var ikkje så mange sider. boka handlar om en gutt som heiter Alvis (12år), mora og stefaren Duncan. og at alvis vil vere en av dei kule guttane så han gjer alt dei ber han om å gjere. og Duncan blir veldig lett sur. slutten av boka irriterte meg for eg ville ikkje at det skulle ende sann. Eg synst dinna boka børr nominerast til uprisen 2017 fordi det var ei veldig god bok med godt tema.

Lydighetsprøven
En tenkt fortelling om et barn

Tolv år gamle Alvis bodde med moren sin, og hennes nye kjæreste, Duncan. Det vistes fort at Duncan ikke er snill. Etter en uheldig hendelse hvor Alvis ødela noe på Duncans rom, ble ubrukelig et ord han ofte hørte. Alvis lekte flere ganger med en yngre gutt i sandkassen, og det er et av leddene som ledet til at han ble omtalt som barnslig. Han utførte tjenester han egentlig ikke ville utføre, men han utførte de likevel, fordi han ønsket seg venner å betro seg til, og han måtte være lydig.

Da jeg først startet å lese boken var jeg ikke fult så interessert i lese videre, men jo lenger inn i boka jeg kom, jo mer fikk jeg lys til å fortsette. Det var nok min empati for Alvis som lokket meg til å faktisk lese videre. Det er et smart trekk av forfatteren å spille på menneskers empati, men likevel få fram et viktig budskap.

Det var ikke mye i boken som overrasket meg, men jeg følte at oppbygningen av boken likevel var god. Slutten var heller ikke overraskende. Jeg forstod hvordan slutten ville bli allerede før jeg åpnet boken, men forfatteren var nok bevisst på å gjøre slutten åpenbar.

Fortellingen blir fortalt gjennom Alvis’ synsvinkel. Alvis virker naiv, men selv om ikke alle følelsene, skygget av naiviteten, blir like direkte fremhevet, får man en indirekte tanke om hvordan han egentlig føler seg. På det, og flere felt, var forfatteren var veldig flink til å få meg til å leve meg inn i historien, og å få meg til å tenke.

Selv om forfatteren opplyser dette på bokomslaget: «… husk at dette ikke er en historie fra virkeligheten», var det vanskelig å ta til seg. Historien virket så troverdig og utrolig realistisk.

Jeg vil anbefale «Lydighetsprøven» til både barn og voksne. Det at boken er lettlest har ingenting å si, det gjør bare at den kan treffe flere målgrupper. Grunnen til at jeg anbefaler den for barn og voksne er fordi boken inneholder viktige, aktuelle temaer som mobbing, vold og menneskerettigheter. Det er viktig at alle er klar over at historier som dette ikke alltid er fiksjon.

Lydighetsprøven, en tenkt fortelling om et barn.

Fortellingen er spennende, den gjør meg mer interessert for hver side. Alvis drar meg inn i fortellingen, jeg får mange meninger og følelser for og om karakterene. Det er lett å bli glad i Alvis. Jeg synes at det er lett og kjenne seg igjen i presset Alvis blir utasatt for. Situasjonen å være redd, og alene. Dette er en bok som helt klart bør leses og ihvertfall nomineres.

Lydihetsprøven.
Da jeg startet å lese syntes jeg ikke boka var noe spennende. Men etter kun 7 sider begynte jeg å knytte et bånd til Alvis. Jeg begynte å føle med han og få lyst til å hjelpe han. Det var steder i boka jeg måtte stoppe å lese fordi jeg ikke ville at disse tingene skulle skje med han.
Jeg ble ofte sur på Alvis og på de andre karakterende på grunn av valgene de gjorde, men det er bare et tegn på at boka virkelig klarte å dra meg inn i handlingen.

Hendelsene boka skriver om er ting som skjer med barn i hele verden. Kanskje ikke alt skjer med en person, men det er noen ting som Alvis opplever som mange kan kjenne seg igjen i. Om man føler seg som Alvis eller ungene som plaget han kommer helt ann på personen, men jeg er sikker på at når unge leser denne vil de tenke seg om før de er frekke eller slemme mot noen.

Måten boka er skrevet på gjør alt mye mer ekte. Det virker ikke som at en forfatter brukte lang tid på å forklare omgivelsene rundt og bruke mange ord. Det virket som at en gutt skrev en historie om seg selv, og det at forfatteren fikk det til så bra var veldig imponerende.
Jeg syntes også at forfatteren klarte å lage en bra og brå slutt. Når det kun var tre sider igjen trodde jeg det skulle bli en dårlig og brå slutt som ville ødelegge hele boka. Men forfatteren klarte å avslutte boka med en slutt som fikk meg til å sitte å stirre på siden og tenke over alt jeg hadde lest.

For meg var dette en god og tanke vekkende bok som jeg syntes burde bli nominert til uprisen.

Jeg gir boka terning kast 5.
Grunnen til at jeg ikke gir 6 er fordi at boka var veldig bra, men jeg følte at det var noe som manglet. Jeg vet ikke hva det var, men den trengte noe mer.

En tenkt fortelling om Alvis Piss.

Hva skjedde med Alvis? Hvorfor gjorde han det han gjorde? Hva er det med Duncan?
Hvorfor gjorde han det?

Med en gang jeg begynte og lese denne boka ble jeg opphengt. Den starter rett på sak, og den har en utrolig viktig melding.
Den har liksom ikke noe spenningstopp, men den er like spennende hele tiden. Man blir overasket over hvor ekte den føles ut. Man ville liksom legge fra seg boken når man virkelig begynte og forstå handlingen.
Slutten var utrolig. Det var så gripende og trist. Hvorfor ville de gjort det?

Jeg ble så irritert på boka ofte, men skjønte at det var på en bra måte. For det gjorde bare at jeg ville lese mer. Det ble veldig provoserende ofte. Men jeg kunne ikke ønsket noe annet.

Denne boka er bare utrolig bra! Jeg mener alle burde lese den, for da skjønner de hvor viktig denne handlinger er i verden nå. Den var veldig bra, men det var noe som ikke gikk helt opp før slutten. Derfor gir jeg den en 5+. Bra jobba Bjørn! Fantastisk bok.