Lydighetsprøven

Boken Lydighetsprøven er en bok som jeg personlig synes er litt vanskelig å sette en sjanger på, det nærmeste jeg kommer er en ''Trist'' bok.
Boken handler om en gutt som heter Alvis, og om moren som flytter inn hos en mann som viser seg å være Alvis sin nye stefar.

Jeg personlig likte denne boken veldig godt, forfatterne skrev den på en slik måte at jeg ble dratt langt inn i boka fra første stund. Denne historien er heldigvis ikke en ekte historie, med det betyr ikke at andre barn har det sånn hver dag.
Jeg synes det er tøft av forfatteren å skrive om et såpass sterkt tema å likevel klare å treffe så bra.

Jeg må si at boken var litt treg til tider, men det var absolutt ikke noe som ødela boken på noen som helst måte.

Fevang

Alvis. Alvis piss. Det er det han blir kalt. Nettopp det. Han som blir misbrukt. Han som er for barnslig til å være 12 år. Han som ingen egentlig liker.

Allerede etter å ha lest de første 10 sidene av boken har tonen festet seg. Dette blir en dyster bok. Flere av hendelsene sitter ennå fast i hodet mitt. Det er ikke noe jeg glemmer. Jeg tror aldri at jeg noengang har følt et så stort hat mot mobbing og utenforskap. Dette er en fortelling som forteller om urettferdighetene og alt det vonde med dagens samfunn. Uansett hvordan et barn oppfører seg, eller hvilke dumme valg de tar, så rettferdiggjøres INGENTING av det som skjer mot Alvis i denne fortellingen.

Boken er skrevet som en "Jeg-fortelling", og dette formatet fungerer perfekt til denne typen bok. Selv om denne fortellingen ikke er sann, virker den troverdig og realistisk. Personene i boken er godt skrevet. Du føler et ordentlig hat de som gjør ham vondt, og du fatter ikke hvordan noen kan være så grusomme og feige som dem. Når du er ferdig med boka sitter du igjen med en skikkelig vond følelse.

Hvis du ikke allerede har skjønt det, synes jeg boka var fantastisk. Anbefales på det sterkeste, og fortjener definitivt å vinne uPrisen! Jeg gir boken en veldig sterk 9/10.

Lydighetsprøven er en bok skrevet i perspektivet til et barn. Alvis er 12 år. Han er ikke helt som alle de andre. Moren har fått ny kjæreste, og uansett hvor hardt han prøver å være som alle de andre barna, går det alltid galt.

Boka minner meg litt om en barnebok, men den er skrevet på en mer «voksen» måte, som gjør boka ganske spesiell. Forfatteren forteller aldri hva som skjer rett ut, men bruker beskrivelser som får leseren til å tenke. Det var en ganske stor rolle i boka som jeg først mente at var unødvendig, men når man fikk vite mer om personen, ga fortellingen mer og mer mening. Boka snakker ganske åpent ut om å være annerledes, og det virker som om Alvis ikke kan gjøre noe riktig. Boka er treig i starten, og det er ikke så mye spenning. Det mest overraskende med boka er slutten, som er ganske brå og brutal. Det er ingen spenningstopp i boka, men du blir revet med likevel. Mobbing er et stort tema i boka, men i motsetning til andre bøker, tror Alvis at de som er ekle mot han er hans beste venner, og han gjør alt for at de skal like han og ta han med i gjengen sin.

Jeg likte boka veldig godt, fordi den var annerledes enn andre bøker jeg har lest, men fortsatt veldig virkelig og sann. Så sann at det nesten er litt vondt å lese. Du føler for Alvis, selv om han gjør litt dumme ting og ikke er et perfekt barn. Jeg vet ikke hvorfor boka var så vanskelig legge fra seg, siden det ikke var så mye spenning eller spenningstopper, men du blir nesten litt redd for hva som skal skje videre.

Jeg ville gitt boka terningkast 5 og ikke 6, siden historien sluttet med mange løse tråder som kanskje kunne blitt oppklart i en oppfølger.

I denne boken møter vi gutten Alvis, som ofte blir kalt Alvis Piss. Han og moren har akkurat flyttet inn hos kjæresten til moren, Duncan.
Alvis er er en 12 år gammel gutt og er et totalt mobbeoffer blant elevene i klassen og resten av barna i nabolaget, selv om Alvis selv ikke er klar over det. Han prøver å bli en del av en eldre guttegjeng og gjør derfor en del dumme valg, og kommer i trøbbel med selveste politiet.
Jeg synes ikke denne boken var spesielt bra siden den var skrevet på en ganske spesiell måte. Jeg satt ikke akkurat og koste meg med boken og følte ikke at dette var noe som fengte meg, og gir derfor boken en svak 3'er

I denne boka møter vi Alvis, eller Alvis Piss som han ofte blir kalt.
Alvis sin far er død og han og moren har akkurat flyttet inn hos morens kjæreste, Duncan.
Alvis blir mobbet uten at han egentlig vet det selv, og i desperate forsøk på å komme inn i "gjengen" så gjør Alvis en rekke ulovlige ting, noe Duncan reagerer dårlig på som gjore at jeg syntes synn på han altså Alvis.

jeg syntes at boka er verdt å lese og den tar opp viktig temaer som stefedre og mobbing .
Boka gir virkelig inntrykk, jeg syntes at denne boka var trist, jeg syntes at du burde lese boka fordi den begynner ikke og bli sedelig den holder seg på samme nivå, syntes i vertfall jeg.

Lydighetsprøve får en 4-er og jeg anbefaler de som liker triste bøker og lese denne.