Bikkjefaen

I “Bikkjefaen” av den dansk-norske forfatteren Susanne Agerholm, møter leseren de to tvillingene Pelle og Pernille, deres dysfunksjonelle familie, den alkoholiserte naboen deres Freddy, og hans hund. Handlingen er lagt til Oslo i en ikke nærmere angitt samtid, og teksten kan sjangermessig plasseres et sted mellom spenningsroman og samtidfortelling.
Intrigen i boken er bygget rundt de to tvillingene Pelle og Pernilles oppdagelse av at naboen Freddy mishandler hunden sin, Skvetten. Søsknene prøver å ta kontroll over hunden, men før de kan gjøre det, må de overtale og overliste foreldrene sine, og ikke minst den voldelige og alkoholiserte naboen sin.

Innledningsvis introduseres leseren for et nokså vanlig, men kanskje en smule dysfunksjonelt familieliv. Pelle er den første skikkelsen vi møter i teksten. Han er den kronisk late og ganske så usosiale broren til Pernille. Sistnevnte er det stikk motsatte, og er dessuten en ivrig SV-følger. Hun er lysten på å endre verden, en fair-trade kaffe om gangen.

Etter innledningen der hovedpersoner og miljø er presentert, går spenningsnivået betydelig opp. Fokuset skifter raskt fra den sedvanlige hverdagen til kjernefamilien, til en ensom alkoholiker som tar ut frustrasjonene sine på hunden sin.
Men etter den brå vendingen flater spenningskurven ut, og plottet føles strukket ut. Det er bemerkelsesverdig for en bok på knappe 150 sider. Plottet og karakteren utvikler seg lite i denne delen av boken. Siden karakterene Agerholm har skapt er både troverdige og interessante, er det en skuffelse at hun ikke klarer å skape noe mer meningsfullt med dem i dette partiet.

Når boken først når sitt klimaks, skjer det på en nokså forvirrende måte. Uten å røpe detaljene vil jeg si at de siste ~15 sidene er alt for fyldige innholdsmessig, i en bok som føles utvannet i lengre partier tidligere i teksten. Selve slutten er i midlertid en positiv overraskelse, enn så forvirrende skrevet den er. Det som skjer er uten tvil uventet, og jeg ble tatt på sengen da jeg leste den.

Boken som helhet synes jeg er nokså ujevn. Synspunkt-endringene og de sideslange kapitlene bryter opp flyten. Bikkjefaen er en bok jeg skulle ønske jeg likte, i og med at det er godt skapte karakterer, og en ganske morsom historie med mange interessante fortellergrep. Men dessverre ligger det et tykt lag av dårlige metaforer, retningsløs progresjon og skrivefeil og skjemmer over denne boken, noe som gjør den vanskelig å anbefale.

Hovedpersonene i boken, tvillingene, er ikke tvers gjennom moralske og klisjefylte som protagonister i ungdomsromaner ofte kan være. De holder heller en hårfin balanse mellom klysete og hjelpsomme, og både de og historien framstår ganske realistiske.
Språkmessig er ikke boken akkurat en bauta innenfor gripende fortellerkunst, og den er relativt lettlest. Repetisjon som virkemiddel blir ofte brukt av forfatteren, men i likhet med perspektiv-endringene blir det gradvis oppbrukt, og mister mye av sin slagkraft.
Karakter- og miljøbeskrivelsene i boken tar like mye plass som dialogen, men tilfører sjelden mye dybde og innlevelse, og virker forstyrrende da det ofte er skrevet midt i viktige dialoger.

For å konkludere vil jeg si at Bikkjefaen er en ganske varm, og tidvis morsom roman. Paradoksalt nok handler den om hva som kan få mennesker til å mishandle dyr. Styrken til boken ligger i karakterene, som langt på vei beskrives interessante og troverdige. Men det som ikke er like bra er bokens stadige hopp fra person til person, sted til sted og kapittel til kapittel, som etter min mening spolerer mye av flyten som kunne ha grepet leseren. Samlet er det en ujevn fortelling, men med en del god humor og gode hovedpersoner.

Susanne Agerholm har tidligere utgitt bøker beregnet på barn og på voksne, og debuterer med denne boken som ungdomsforfatter. Kanskje ligger noe av svakheten ved boken i det at forfatteren ikke helt har fått grep på hvordan skrive ungdomslitteratur.

Jeg syntes boka var greii, mange gode beskrivelser. Jeg syntes det var litt rart skrevet og litt kjedelig til tider. Boka handler om pelle og søsteren Pernille. Pelle er gjør ikke så mye av seg, mens Pernille er kjempesmart. Boka får en ordentlig twist når de møter naboen litt lenger nede i gata.

Bikkjefaen får fram eit bodskap om at det faktisk er folk som er alkoholikarar og at det er verkelegheita.

Boka handlar om at Pelle og Pernille, som er tvillingar, går nedover ei gata, så ser dei ein alkoholikar med ein hund, som bur i det gule huset. Dei ser at hunden ikkje har det så godt. Så dei prøver så godt dei kan for å få hunden vekk ifrå han. To forskjellege verdenar møtes, og kva skjer då?

Pernille er ei superflink, super fairtrade og politisk bevisst jente. Pelle er ein lat gut som trives best på sofaen der han kan få mora til å servere han ting han vil ha. Men til tross at dei er så forskjellige, så er dei mykje saman. I alle fall når dei tenker på å redde denne hunden.
Det var tittelen og framsida som fekk meg til å lesa denne boka. Fordi tittelen høyres interessant ut, og framsida får ho til å sjå spennande ut på grunn av tittelen. Og tittelen seier litt om at det blir litt banning i språket. Spesielt i frå alkoholikaren si side. Men elles er det heilt vanlig og greitt språk.

Boka passer best for ungdom med tanke på banninga som er med. Eg synest eigentleg boka var ganske keisam. Det er ein del dialog. Ho får terningkast 3.

Fakta om boken:
Tittel: Bikkjefaen
Forfatter: Susanne Agerholm
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2013
Sjanger: Spenning
Antall sider: 152
Ikke en del av en serie
Boka har tre hovedpersoner, Freddy, Pelle og Pernille. Pernille er veldig opptatt av miljøet, politikk og hva hun spiser. Pelle er helt motsatt av henne. Han ligger for det meste i sofaen, spiser chips og surfer kanalene. Men en dag da Pernille og Pelle er ute på tur, finner de et hus der en alkoholiker bor, Freddy.

Boka var ganske lett å lese, med godt språk. Det var ikke superenkelt, men språket var ikke så tungt at det var umulig å komme seg gjennom. Det var litt banning i boken siden Freddy er en alkoholiker som går på trygd, men resten av hovedpersonene banner nesten ikke. Det var ganske spennende, i hvert fall på slutten siden boken tar en vending. Men hvis du ikke klarer å få med deg mye på en gang kan den være vanskelig å lese.

Jeg synes boken var original, jeg har ikke hørt om en bok som er sånn som denne. Den er ganske kreativ med nesten ingen klisjeer. Boken kan også få deg til å se på alkoholikere på en ny måte etter at du har lest boken.

Starten på boken er litt treg, men etter hvert tar det seg opp, og mer begynner å skje. Den var også ganske overraskende på grunn av vendingen på slutten, og at uforutsette ting skjer. Boken slutter ganske brått, og det skal ikke komme en oppfølger.
Jeg anbefaler boka. Terningkast 5

Pernille og plagsom lillebror

Bikkjefaen av Susanne Agerholm
Boka handler om Pernille, lillebroren og bikkja. De blir beskrevet med at Pernille er super flink og gjør alle leksene, mens lillebroren Pelle er lat og vil bare sitte foran pcen eller tv-en. En da blir de kjent med en mann i gata og ting forandrer seg.

Jeg syntes boka var bra for at den var spennende og artig.
Boka kunne ha litt beskrivelser og litt mer action.

Jeg gir terningkast: 4