Bare en time til

BOKOMTALE AV ÅRETS UNGDOMSBØKER. Navn: Andrea Kallum
Tittel: En time til
Forfatter: Sanne Mathiassen
Boken handler om en jente på 16 år som har en far som ligger på sofaen dagen lang, moren har tatt livet sitt og søsteren Veslemøy bor hos tante Else. Alt hun har igjen av moren sin er fotavtrykk som hun har oppbevart i fryseren. Hovedpersonen har et godt øye til Jonas. Det viser seg etter hvert at Jonas også har sine problemer. En dag møtes de i trappen til psykologen Karl med potteplanta mellom døra og sofaen.

Språket er lett å lese, det er ikke mye skrift på hver side. Jeg syntes boka passer for ungdommer som liker en tynn og lettlest bok.
Det jeg liker best med boken er historien om jenta som snakker med moren sin som er død. Hun snakker med moren hver dag og sier ting hun ikke sier til noen andre.

Det jeg ikke liker ved boken er at handlingen dessverre hopper frem og tilbake ganske mange ganger. Det kan være vanskelig i starten å forstå hvem jenta snakker til. Hun sier «du» mye, da snakker hun med moren sin som er død.

Terningkast: Jeg gir en 5-er fordi den hopper frem og tilbake mellom stedene.

Boka "Bare en time til" er en veldig dyptgripende nok, med mye forskjellige følelser. Boka handler om en jente på 16 år. Moren har tatt sitt liv, faren ligger bare på sofaen og er deppa og lillesøsteren har flyttet inn hos sin tante. Tanten vil at hun skal gå til psykolog, og etter en lang tid med mye "Nei", fikk hun overtalt jenta til å gå til psykologen Karl. Noe denne jenta legger merke til hver gang hun er det, er en spesiell potteplante. Den er alltid på nye steder.

En annen ting hun merker er på vei ut, så møter hun Jonas. Hun beskriver Jonas som om han var verdens kjekkeste. Jenta er helt vill etter han. Men problemet mellom de to er at Jonas har en gjeng som mobber jenta. Og for ikke å bli mobbet selv, er han med på å mobbe jenta. Når hun kommer hjem fra skolen, ligger faren på sofaen med gardinene trukket for, og hun hører lyden av TV en. Hver dag ligger faren på sofaen, og jenta, hun må klare seg selv. I fryseren har hun noe som ikke er så vanlig å ha i en vanlig fryser. Hun har nemlig morens fotspor, fryst ned i fryseren. En dag Jonas ringer, klarer hun å fortelle om morens fotspor i fryseren.

Etter et par møter med Jonas, har jenta fått mer og mer følelser for Jonas. Og plutselig en dag, kysser han henne. Jenta blir helt sjokkert, og tror at "Nå er vi kjærester". men når hun kommer på skolen, mobber den gjengen henne igjen. Til og med Jonas. Men jenta har like sterke følelser for Jonas. Hun har ingen venner, og hun vil bare ha noen til å legge merke til henne.

Forfatteren Sanne Mathiassen skriver boka fra jentas synspunkt. han beskriver det veldig bra, og det er lett å leve seg inn i rollen. For min del, klarer jeg å kjenne meg igjen i boka. All den depprisjonen, er så lett å ta tak i. Jeg DIGGER denne boka, fordi den er så bra skrevet! Mye bra detaljer, mye følelser og rett og slett en fantastisk bok!

Terningkast: 6!! Jeg elsker deg:)

Å gi slipp

«Bare en time til», er ikke en bok som lever opp til tittelen. Jeg fikk ikke lyst til å bla videre i boken, og den har ingen spenningstopp. Forfatteren passer kanskje til å skrive bøker for en litt eldre aldersgruppe, for boken har en tendens til å bli litt «voksen» og filosofisk.
Terningkast 3, fordi det er ikke en direkte ungdomsbok. Den er litt mer for de eldre, og man forstår ikke helt boken før den er slutt.

Bare en time til – Sanne Mathiasssen

I boken “Bare en time til” leser vi historien gjennom fortellerstemmen til jegpersonen, som ikke navngis. Jegpersonen er seksten år og bor i en bygd i Nord-Norge. Boken handler om morens død og at jegpersonen sitter igjen med en ødelagt far. Tanten har overtatt omsorgen for søsteren. Hun har ingenting igjen, annet enn morens frosne fotspor av snø som ligger i fryseren. Vi får litt etter litt vite hva som har skjedd med moren ved at jegpersonen snakker med sin døde mor. Jegpersonen møter etterhvert Jonas som også har problemer. De går til samme psykolog. Jegpersonen har alltid vært forelsket i Jonas, og Jonas liker henne også. Men han tør ikke vise det, da alle ser på jegpersonen som gal og rar. Jegpersonen er et mobbeoffer og har ingen venner. Boken slutter med at Jonas aviser henne foran alle sine venner. Alt hun har igjen å støtte seg til er moren, selv om hun er død.

Hun sier at hun ikke trenger å gå til psykolog, men det er åpenbart for leseren at hun trenger nettopp det. Hun stiller midt ute i gaten og venter på en bil. Mannen som kommer kjørende stopper og spør om det går bra. Men jegpersonen svarer “Nei. Du bommet”. Akkurat den setningen er det jeg husker best fra boken. Det viser også at hun ikke ser seg selv spesielt godt. Jegpersonen snakker også om å dra til syden hele tiden. Jeg tror det er fordi at hun ønsker å dra til et sted som bare er bra, hvor ingenting er trist. Syden er liksom det stedet for henne.

Hun er veldig opptatt av fakta, for eksempel at de fleste vegetarianere finner du i India. Det viser at hun har mye fritid og at hun ikke er så dum. Men de rare faktaene viser også at hun er opptatt av rare ting og det gjør at jeg synes hun er enda galere. Hun går alltid med en lommelykt i lommen. Den hadde hun fått av moren. Faren sitter alltid i mørket når hun ikke er der, når hun kommer hjem skrur hun på alle lysene. Det kan vise at hun prøver å få vekk alt det som er vondt eller at hun prøver å få de bedre dagene og minnene tilbake gjennom lyset.

Jeg synes boken var godt skrevet, men bortsett fra det likte jeg den ikke så godt. Jeg syntes den var veldig spesiell, ganske trist og absolutt ingenting går bra til slutt. Boken har heller ingen spenningstopper, derfor opplever jeg historien som litt flat og kjedelig.

Det jeg likte best var at hun sammenlignet veldig mange ting med frukt eller grønnsaker. Det var litt morsomt. Potteplanten på psykologens kontor var også litt morsom. Potteplanten ble brukt til å vise avstanden mellom de to og beskrive psykologen som person.

Jeg gir boken terningkast 3

Maia Spange

En grå og kald verden

I boken møter man en 16 år gammel jente og om hvordan hun håndterer livet etter at moren hennes begår selvmord. Hun må på egen hånd ta seg av faren, mens hun klynger seg fast til moren og fortiden, samtidig som hun prøver å gi slipp og gi livet en ny mening ved å finne kjærligheten.

Temaet i boken er kjærlighet og identitet.

Starten var godt skrevet og gjorde det enkelt å leve seg inn i fortellingen og få et godt overblikk på hva det var som foregikk. Men handlingen var veldig mye det samme gjennom hele boka og var for det meste tankene. Konflikten eller spenningsnivået lå på samme nivå stort ett gjennom hele boken og var for det meste bare tankene, meningene og følelsene til hovedpersonen, som til tider kunne bli noe merkelig. Spenningskurven begynner ikke å stige før på slutten av boken, og får en brå ending på slutten som kan få deg til å dra egne assosiasjoner til hvordan historien vil ende.

Den er skrevet fra jentas synspunkt og hun tenker og snakker ofte til moren inne i tankene sine noe som noen ganger var vanskelig å forstå og kunne bli litt rotete. I tillegg var det en tendens til at det hoppet mye frem og tilbake og det ble vanskelig og henge med. Boken inneholder mange metaforer og filosofier som henger sammen med tankene til hovedpersonen og var skrevet på en måte som fikk helheten til å virke en smule “grå”, og var stort sett treg, ensformig og deprimerende.

Forfatteren har derimot lykkes svært godt med å illustrere det kalde nord og midnattssola, som hun hadde til hensikt.

Personlig hadde jeg problemer med å leve meg inn i boka. For meg er en god hovedperson noe som kjennetegner en god bok. Jeg greide verken å bli glad i eller få noen sympati for denne hovedpersonen på grunn av hennes sta og bitre personlighet, som noen ganger kunne bli ganske irriterende.

Kort oppsummert gir jeg terningkast 3 og syntes ikke at den bør nomineres til Uprisen. Jeg syntes selv at den er i overkant, tendens til å bli litt for “voksen” og filosofisk.