Sterk skildring av et sort kapittel
– Jeg vil si at dette temaet er evig aktuelt. Nye generasjoner trenger å forholde seg til og vite noe om denne delen av historien vår.
Marianne Kaurin gjorde en best mulig debut som forfatter da boken Nærmere høst kom ut i 2012. Hennes gripende ungdomsbok om deportasjonen av over fem hundre norske jøder til Auschwitch i 1942 fikk strålende kritikker og ble tildelt Kulturdepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2012. Uprisen for årets ungdomsbok, fikk hun sammen med Ellen Fjestad i 2013. Den velskrevne romanen belyser et sort kapittel i norsk krigshistorie som har blitt lite omtalt.
Marianne Kaurin vant Uprisen i 2013 for debutromanen Nærmere høst. Hun delte prisen med Ellen Fjestad.
Foto: Vibeke Røgler
Det er 1942 og Norge er okkupert av tyskerne. Okkupasjonsmaktens systematiske jødeforfølgelse har begynt å prege livet til den jødiske jenta Ilse og hennes familie på Grünerløkka i Oslo. I en stadig vanskeligere hverdag prøver foreldrene så godt de kan å skjule faresignaler og sin voksende frustrasjon og usikkerhet for døtrene. Men da faren uten forvarsel en dag blir pågrepet og ført bort av Statspolitiet, går alvoret også opp for Ilse og hennes eldste søster Sonja. Men ingen av dem kunne forestille seg det fryktelige som skulle komme…
Vinnerboka
Hva fikk deg til å velge deportasjonen av de norske jødene under krigen som tema for en ungdomsbok?
Da jeg var 15 år leste jeg en av tidsvitnefortellingene fra det norske holocaust og den leseopplevelsen satte seg i ryggmargen min. Jeg har siden vært over snittet interessert i andre verdenskrig og har lest utrolig mange bøker om krigen. I tillegg har jeg vokst opp med nærhet til besteforeldre som fortalte om opplevelser de hadde under krigen. Bestefaren min satt i konsentrasjonsleir i Japan i tre år. Jeg kan huske at jeg satt med fangemerket hans i hånda da jeg var liten – det han hadde på fangedrakten sin og som inneholdt fire tall – og prøvde å forestille meg hva han hadde opplevd. Han hadde klart å skjule en notatbok under oppholdet. Jeg husker de stive og møkkete sidene og at boka inneholdt kakeoppskrifter, av alle ting!
Da jeg mange år senere gikk på forfatterutdannigen på NBI og skulle gå i gang med en hovedoppgave, dukket ideen opp om å prøve å skrive en fiksjonsfortelling fra krigen. Vi hadde lest Boktyven av Markus Zasak og jeg ble fascinert av måten han skildret krigshistoren på. En nær fortelling der avstanden i tid til hendelsene var visket ut, det var som om det skjedde her og nå. Historien om deportasjonen av de norske jødene inneholder så mye smerte, drama, urettferdighet, tilfeldigheter og overlegg, og dette ble rammen for fortellingen. Plasserer man en karakter med gjenkjennelige «ungdomsproblemer» inn i de rammene, håpet jeg at historien kunne oppleves som nær og relevant også i dag, selv om de historiske hendelsene den er basert på ligger 75 år tilbake i tid.
Var det vanskelig å tilpasse et så dystert og alvorlig tema til en bok rettet mot ungdom?
Det var en krevende øvelse å balansere stoffet slik at det aldri skulle bikke over i det sentimentale eller det groteske. Jeg ville ikke fråtse i grusomhetene, male det ut og mate leseren med fæle beskrivelser. Jeg forsøkte å holde språket nede og bare nøkternt beskrive situasjoner og hva karakterene opplever. Her gjaldt virkelig «less is more» og «show don’t tell» for å ikke gå i fella og bli patetisk. Jeg tror at ungdom kan ta imot et alvorlig og dystert tema, men det er viktig å vite hva man gjør og sørge for at det ikke blir spekulativt og utmalende.
En slik historie krever at man gjør en del undersøkelser, ikke bare for å være historisk korrekt men også for å kunne skildre tidsriktige karakterer. Hvilke kilder brukte du for å få til dette?
Jeg brukte ekstremt mye tid på research og var veldig oppsatt på å være grundig og flink og etterrettelig. Det er absolutt viktig, men jeg måtte underveis i prosessen stoppe opp og minne meg selv på at det ikke var en fagbok jeg skulle skrive. I arbeidet med research er det lett å fortape seg, og etter hvert oppdaget jeg at det historiske jeg forsøkte å dytte inn i historien faktisk hemmet mer enn det tilføyde. Jeg skulle jo ikke skrive for krigshistorikere, men for unge lesere og måtte derfor begynne å lete etter det som tross alt er er likt nå som i 1942. Det å være sulten for eksempel. Å være sint på mora si. Å være forelska. Det var jo opplevelsen av krigen jeg skulle skildre, ikke selve faktastoffet. Jeg ville også at karakterene skulle oppleves som noen som kunne levd i nåtid slik at det er lettere for leseren å leve seg inn i det de står oppi.
Det er ikke vanskelig å finne stoff om krigen og om jødeforfølgelsen. Men underveis i skrivingen dukket det opp utrolig mange spørsmål rundt praktiske og konkrete ting. Var det ringeklokke på bygårdene i 1942? Hadde bilene kun dører foran? Hvor oppbevarte de smøret? Små ting som faktisk ble viktige for plot og handling.
Det er skrevet mange sterke, personlige skildringer fra jødeforfølgelsene under krigen. En av de mest kjente er Anne Franks dagbok, et gripende vitnemål om hvordan jødeforfølgelsene preget en ung jente i Nederland. I hvilken grad inspirert biografier deg til å skildre det samme fra Norge?
Marianne Kaurin har ikke skrevet flere ungdomsbøker. Deres majestet er skrevet for småtrinnet.
Jeg har lest flere av tidsvitnefortellingene fra jødeforfølgelsen i Norge, og selvfølgelig Anne Franks dagbok og romanen Boktyven, som jeg nevnte. Biografien og romanen spiller på mange av de samme mekanismene, man kommer nærmere en person eller karakters opplevelse av en hendelse. Jeg ønsket at Nærmere høst skulle oppleves som en personlig fortelling, selv om det er oppdiktede karakterer og fiksjon, og lot meg helt klart inspirere av andres skildringer av disse hendelsene.
Syden er en mellomtrinnsbok.
Boken illustrerer blant annet godt hvordan mennesker ofte i det lengste fortrenger og bortforklarer åpenbare faresignaler for å unngå konfrontasjon, store endringer eller ubehagelige valg. Er det noe du bevisst ønsket å formidle, viktigheten av å erkjenne at handling kreves?
Jeg forsøkte å sette meg inn i hvordan det måtte ha vært å leve i en så kaotisk tid og hvor vanskelig det er å treffe riktige beslutninger midt i kaoset. I etterpåklokskapens lys er det jo lett å peke ut hva som var riktig å gjøre og hva som var feil. Men der og da, skulle man bare slippe det man hadde i hendene og kaste seg ut i noe helt ukjent, kun basert på noen rykter man hadde hørt? Var det ikke bedre å vente og se an situasjonen litt? Det er veldig menneskelig å søke det trygge og kjente og å vente i det lengste med å kaste seg ut i fare og usikkerhet. Ikke kan man vite at det plutselig er for sent å foreta seg noe heller. Eller som drosjesjåføren som har fått ordre om å møte opp i grålysningen til et oppdrag han ikke vet hva innebærer. Han vet bare at det er godt betalt og han trenger pengene, for snart kommer barn nummer tre. Hva han skal være med på og hvor mye det vil endre livet hans, vet han selvsagt ikke der han setter seg inn i drosja en tidlig torsdag i november 1942.
Jeg ønsket å formidle usikkerheten man står overfor i en svært tilspissa situasjon, at det er lett å trå feil, gjøre noe dumt, noe man kommer til å angre på. Hva hadde man gjort selv?
Boken din gir oss et innblikk i det kanskje største massemordet i verdenshistorien der Nazi-Tyskland systematisk drepte rundt 6 millioner jøder. Fortell om noen av reaksjonene du har fått fra unge lesere.
Jeg har vært mye rundt omkring og snakket om boken og om holocaust og det er alltid dørgende stille når jeg viser lista over passasjerene som faktisk var med på Donau i november 1942. Å se navnene på de som var med, fødselsdato og dødsdato og det lille som er av personlige opplysninger (det er kun hva slags yrke de hadde), er veldig overveldende. Jeg har også fått mange tilbakemeldinger fra lesere som sier at de etter å ha lest boka har en mye større forståelse for hva som hendte og at ingenting er svart-hvitt.
Tror du det var mulig for Ilse og Hermann å kunne leve et normalt liv etter det de hadde gjennomgått?
Et helt normalt liv ville nok ikke vært mulig, men folk kom seg jo videre også etter krigen, selv etter at de hadde opplevd de grusomste ting. Jeg hadde aldri noen tanke om å dra historien i boken videre, men valgte å stoppe med en nokså åpen scene mot slutten. De møtes igjen etter alt som har skjedd, men leseren får ikke vite mer enn at Hermann kommer ut av bygården, ut i sollyset, til bakgården der Ilse står og venter.
Det sies kunnskap om historien vår er nødvendig for å forstå vår egen samtid. Burde for eksempel skolen i større grad formidle historiekunnskap på denne måten?
Jeg tror at det å knytte historiske hendelser til personlige fortellinger skaper en annen tilnærming til stoffet enn å kun forholde seg til faktastoff i en lærebok. Vi kan lese om at 773 jøder ble deportert fra Norge under krigen, men det er bare et tall som er altfor stort til å fatte. At en av de 773 menneskene het Arvid Claes og at han hadde bursdag på 17. mai og var syv år da han ble deportert med Donau i november 1942, skaper en større nærhet til hendelsen.
Bøker – enten det er fiksjon eller tidsvitnefortellinger gir en helt annen dimensjon av historien. Det er disse fortellingene du tar med deg videre.
Er bokens tema like aktuelt i dag?
Jeg vil si at dette temaet er evig aktuelt. Nye generasjoner trenger å forholde seg til og vite noe om denne delen av historien vår. Da jeg vokste opp, hadde jeg mange gamle i familien som fortalte egenopplevde historier fra krigen. Nå er den generasjonen borte, det er færre igjen til å fortelle disse historiene. Avstanden i tid kan også skape avstand i forståelse for hendelsene. Jøde blir igjen brukt som skjellsord, høyreekstreme miljøer vokser. Skjønnlitterære fortellinger kan bidra til å minske avstanden i tid til hendelsene og forhåpentligvis skape større forståelse slik at historien ikke gjentar seg.
– Jeg ønsket å formidle usikkerheten man står overfor i en svært tilspissa situasjon, at det er lett å trå feil, gjøre noe dumt, noe man kommer til å angre på, sier Kaurin om debutboka si.
Hvilken av bokens karakterer kjenner du deg mest igjen i? Den pertentlige og flittige Sonja eller den mer spontane, temperamentsfulle og utålmodige Ilse? Eller kanskje en helt annen?
Jeg må (nesten dessverre) si at storesøster Sonja er meg, mens Ilse er løselig basert på min mere spontane lillesøster. Jeg er nok ikke like pertentlig og flittig som Sonja, men kjenner igjen ansvarsfølelsen og det å være eldst i en søskenflokk. I beste fall er jeg en blanding av de to søstrene, litt avhengig av hvilken situasjon jeg befinner meg i.
Men den jeg likte aller best å skrive, var drosjesjåfør Odd Rustad. Han bare dukket opp og trengte ikke så mye karakterjobbing før han dura i vei i historien.
Du fikk både Kulturdepartementets debutpris for barne og ungdomsbøker og UPrisen for din debutbok. Hvordan har det påvirket deg som forfatter?
Det var en veldig god start som både ga mestringsfølelse og en opplevelse av at jeg hadde funnet «min greie». Som debutant er man jo rykende fersk og usikker på hva slags mottakelse som venter der ute på noe man har sittet og ruga lenge på. Å få en slik bekreftelse på første bok, var helt storveis.
Har du alltid visst at det var litteratur du ville jobbe med?
Nei, jeg har jobbet med veldig mye forskjellig. Men noe klikket bra på plass da jeg begynte å skrive og jeg merket at dette var et sted det var fint å være. I tillegg har jeg jobbet i forlag i mange år og alltid vært tett på bøkenes verden.
Går mye av fritiden din med til å lese bøker?
Jeg jobber som redaktør for barne- og ungdomsbøker og leser derfor veldig mye i jobben min. Hvis jeg er i aktiv skriveprosess er jeg helt avhengig av å lese bøker, hvis ikke er det tørt i hodet og ingen flyt i mitt eget språk. Det kan være all slags litteratur, ikke nødvendigvis barne- og ungdomsbøker.
Er det noen ny bok på gang?
Jeg jobber med et manus nå og håper selvsagt at det skal bli en bok av det. Akkurat når vet jeg ikke helt. Men det er for en yngre aldersgruppe enn Nærmere høst og og om noe helt, helt annet enn andre verdenskrig.
Skrevet av Morten Skårdal
Flere forfatterintervju:
Uprisvinner 2007: Ingelin Røssland
Uprisvinner 2008: Endre Lund Eriksen
Uprisvinner 2009 og 2012: Terje Torkildsen
Uprisvinnere 2011: Axel Hellstenius og Morten Skårdal
Uprisvinner 2013: Ellen Fjestad
Flere artikler om Uprisens historie:
En voksen nominasjonsjury (2008)
Engasjerte voksne (2009 og 2012)