– Prestasjonsangsten har vært enorm

Uprisen var det største Neda Alaei kunne vinne. Samtidig har det ikke vært enkelt å skrive ny bok etter suksessen med Dette er ikke oss. Kanskje har den motstanden likevel vært nødvendig, for en forfatter som skriver best når hun har det vanskelig selv.

Du debuterte med et brak og rasket med deg nærmest rubbel og bit av priser, blant annet nettopp Uprisen. Men nå har det gått et snaut år snart siden du mottok Uprisen. Hvordan er livet ditt nå etter alt koket rundt Dette er ikke oss?

– Det har vært helt fantastisk, skal jeg innrømme. Det er over to år siden Dette er ikke oss ble lansert, og jeg oppdager stadig flere og flere lesere. Det ser liksom ikke ut til å ta slutt, dette eventyret, og det er jeg vanvittig takknemlig for. Uprisen er jeg fremdeles veldig, veldig stolt av å ha mottatt.

Jeg har hørt rykter om at du er i gang med, kanskje nesten ferdig til og med, med din andre bok. Som fersk forfatter hører man jo mye om den vanskelige andreboka. Hvordan har egentlig den prosessen vært? Har suksessen med førsteboka vært til hjelp eller har du fått prestasjonsangst?

– Presentasjonsangsten har vært enorm! Dette er ikke oss sin suksess har gjort det fryktelig vanskelig å våge å skrive mer, som om jeg plutselig mistet egen tillit til egne ord. Jeg trodde det skulle være en stor bekreftelse, å vinne alle tre priser jeg ble nominert til med Dette er ikke oss – men for hver suksess, har det blitt bittelitt mer krevende. Men jeg er nær målstreken nå, og håper og tror at den vil få like mange lesere. Selv om den er annerledes. Det er klart den er annerledes, liksom. Jeg kan jo ikke skrive samme bok to ganger! Det har jeg brukt litt tid på å tørre å stå i. Forhåpentligvis er ikke den vanskelige andreboka en skuffelse for de som ble glad i min første bok.

Dette er ikke oss skrev du i forbindelse med at du studerte ved NBI. Hvor viktig var den utdanningen for deg som forfatter?

– Jeg hadde veldig lav selvtillit da jeg startet på forfatterutdanningen ved Norsk Barnebokinstitutt. Jeg hadde ingen tro på egne ord og egne ferdigheter, visste bare at jeg måtte skrive. Hele det første året trodde jeg det var en feil at jeg ble ”sluppet inn”. Det var så enormt dyktige og erfarne klassekamerater rundt meg. Men det beste med utdanningen oppdaget jeg raskt. Her skulle vi dyrke hver våre stemmer, og på den måten følte jeg meg aldri sammenlignet med noen andre. Jeg turte å stole på at jeg var god nok, kanskje til og med at jeg hadde en fortelling eller tre i meg, som var verdt å formidle til unge lesere.

Jeg fikk gleden av å møte deg i forbindelse med utdelingen av Uprisen i 2020, og se deg ta imot den. Du virker å ha veldig mye energi, du er høyt og lavt, og mange ser kanskje på skriving som en ganske rolig øvelse. Hvordan er det for deg? Er det lett å sette seg ned og være konsentrert om skrivingen? Er skrivingen til og med en måte å kanalisere all den energien?

– For en vittig observasjon! Det er nok noe de fleste som kjenner meg kan bekrefte. Jeg er energisk og livsglad. Jeg ler høyt. Men jeg skriver om vanskelige ting, og jeg skriver best når jeg har det litt vanskelig selv. Kanskje det er litt omvendt for meg, at det er skrivingen som gir meg den energien du og andre observerer. Fordi jeg får ut ganske mye av det som jeg tenker og tror at verden ikke tåler av meg – ved å skrive, ved å forsøke å formidle. Det er forløsende! Og etterpå står det igjen en Neda som er ganske tilstede.

Du er særs aktiv i sosiale medier, og du bruker også instagram som et viktig verktøy i historiefortellingen din i boka. Men jeg har lagt merke til at du også bruker det veldig aktivt i å pushe boka til potensielle lesere og du har også fått mye oppmerksomhet blant norske “bokbloggere”. Hvor viktig er denne plattformen for å nå ut med litteratur, spesielt til ungdom, tror du?

– Jeg vet helt ærlig ikke hvor ”kjent” boka mi hadde vært, om det ikke hadde vært for sosiale medier, og særlig Instagram! Boka er rett og slett ganske ”insta-vennlig”, noe jeg ikke tar kreditering for. Det er det illustratør Sigbjørn Lilleeng som skal få æren for. Omslaget er nydelig, iøynefallende – noe man husker. Takket være det insta-vennlige omslaget har mange fått øynene opp for historien. På den måten har den også spredd seg til ungdommene selv. De finner boka på Instagram, sender meg kanskje en melding – og jeg svarer alltid. Responsen har vært enorm, og jeg syns det er den beste plattformen å nå ut til målgruppen på.

Din bok er et hederlig unntak med tanke på å få mye oppmerksomhet i media. Men stort sett hører vi først og fremst om hvordan litteraturen får mindre og mindre plass i spaltene, og ungdomslitteraturen er kanskje den som drukner aller mest. Hvilken betydning har Uprisen i en slik sammenheng?

– Uprisen er etter min mening den aller beste bokklubben, et fantastisk skoleprosjekt, der ungdommenes mening blir satt høyest. Uprisen gjør ungdommene til superstjernene, til de viktigste deltakerne. Til forfatternes viktigste lesere og anmeldere. Det setter rett og slett ungdomsbøker på dagsordenen – også for de voksne, de som skriver og omtaler bøker i mediene. Uprisen har en stor nyhetsverdi, og det samme har ungdommer som lesere!

Du jobber på en skole, og er en ivrig litteraturformidler der. Blant annet er jeg så heldig at du har pushet mine bøker til ungdommene du jobber med (Takk for det!), så du er tett på målgruppen din. På hvilken måte har dette vært viktig for deg i skrivingen?

– Det stemmer at jeg er tett på målgruppen min, og det har helt klart hatt stor betydning for skrivingen. Jeg ønsker jo å formidle realistiske ungdomshistorier, for eksempel med et ungdomsspråk som er ekte og gjenkjennelig. Der får jeg jo mye gratis ved å jobbe med ungdomsskoleelever. Den viktigste tilbakemeldingen jeg har fått fra ungdomsleserne, særlig Uprisen-juryen, er nettopp hvor troverdig Sanna sin fortellerstemme i Dette er ikke oss er. De har til og med sagt at det virker som om det er en ungdom som har skrevet boka! Det tar jeg som et stort kompliment.

Og når vi først er inne på ungdommene – er det egentlig noen vits i å skrive for ungdommer? Bryr de seg egentlig?

– Ungdommene våre har kanskje vært leseglade barn, fordi de har blitt lest for, fordi barnebøker er prioritert og synlig. For at de skal bli leseglade voksne også, syns jeg det er viktig å ikke miste dem underveis! Bibliotekene, både offentlige og på skolen, gjør en enormt viktig jobb med å formidle bøker til ungdommer – og med å gjøre dem tilgjengelige. Men da må vi også skrive de aller beste bøkene, til det jeg mener er den aller viktigste målgruppen. Jeg tror ungdommene bryr seg. Det er ikke alltid de vet at de gjør det, men de bryr seg masse. Vi som forfattere må bare vekke leselysten i dem. Vi må vekke engasjementet!

Du leser visst mest ungdomsbøker og barnebøker, og få voksenromaner, har jeg hørt – hvorfor er det slik?

– Det er et godt spørsmål. Jeg er ikke helt sikker. Jeg leser voksenbøker i ny og ne også, men de gir meg av en eller annen grunn ikke like mye. Ungdomsbøker syns jeg derimot har en spesiell evne til å vekke både følelser og tanker i meg. Jeg syns helt oppriktig at særlig norske ungdomsbøker bare blir bedre og bedre.

Dette er ikke oss har jo mange elementer. Det er brytningstid fra barndom til ungdom, vennskap, foto og ikke minst omsorgssvikt som et dominerende tema. Hvor kom egentlig ideen til historien om Sanna fra? Hva var startpunktet for historien inne i ditt eget hode? 

– Jeg visste lenge at jeg ønsket å skrive en ungdomsroman om en jente som bodde med faren sin, etter at moren døde. Jenta skulle ta vare på faren sin, og det skulle til slutt gå veldig dårlig. Det var det eneste jeg visste helt sikkert. Jeg ville skrive om en form for omsorgssvikt som var vanskelig å oppdage, og som også var vanskelig å gjenkjenne selv. Jeg ville ellers skrive om sorg og smerte og kjærlighet og ensomhet. Jeg ville skrive en bok med masse følelser, som jeg selv savnet veldig å lese da jeg var ungdom.

Du er jo utdannet barnevernspedagog, og det finnes jo et visst stigma knyttet til barnevernet. Mange assosierer det med ganske kjipe ting og de færreste tenker på det som en positiv institusjon i samfunnet, rent instinktivt. Dette er noe også Sannas umiddelbare reaksjon tyder på. Er historien også et forsøk på å vise barnevernet fra en litt mer positiv side?

– Det var helt klart intensjonen. Som barnevernspedagog tenkte jeg jo at det var en viktig oppgave å skulle fremstille barnevernet som noe realistisk og ekte. Det betyr ikke at det var enkelt å skrive om det, eller at det kom helt sånn naturlig. Likevel håper jeg at jeg klarte å fremstille det norske barnevernet som et viktig hjelpeapparat – likevel er det jo lærerinnen Trine som er den ordentlige hjelpen, hvis jeg skal være veldig pirkete. Det er hennes relasjon til Sanna som er den viktigste. Derfor er også Sannas umiddelbare reaksjon på at barnevernet tilbyr sin hjelp så negativ som den er i boka. Det hadde ikke vært realistisk om Sanna takket barnevernet for hjelpen idet de kom inn i livet hennes.

Det er interessant hvordan du løfter fram læreren til Sanna, og det du skriver om er egentlig «den ene» voksenpersonen, som vi ofte hører om. Fra min tid i skoleverket var det mye snakk om at barn som hadde «én trygg voksenrelasjon og en god og trygg vennerelasjon» hadde gode forutsetninger for å takle livet. Vi hører jo ofte historier om ensomme barn og ungdommer som sier at de fant selskap i bøkene de leste. På hvilken måte tror du boka, og det å ha en annen verden å forsvinne i, det å knytte relasjoner til litterære karakterer, har noe for seg for barn og ungdom? Er det bare tullprat?

– Vi mennesker er avhengige av å speile oss i hverandre, for å bli til, for å utvikle oss. Jeg tror helt klart det er stor trøst i å finne seg selv i litterære karakterer, ved å knytte relasjoner også til mennesker og historier som ikke egentlig finnes – men som likevel har en rot i sannheten og realiteten. Å lese om Trine i Dette er ikke oss, kan forhåpentligvis hjelpe andre barn og ungdommer med å kunne løfte blikket fra det litterære, og kanskje våge å stole på noen som kan være deres Trine, deres trygge voksenrelasjon. Om det er en lærer, en fotballtrener, eller en forelder.

 

Skrevet av Michael Stilson

 

---

 

Neda Alaei var tidlig ute og gratulerte Uprisen med 15-årsdagen:

 

 

---

 

Flere artikler om Uprisens historie:

Uprisen blir født (2007)

En voksen nominasjonsjury (2008)

Engasjerte voksne (2009 og 2012)

Storjurymedlem (2010)

Nominasjonsjuryen (2011)

Storjurymedlem (2013)

I kulissene siden 2014

Tidenes minste juryklasse (2015)

Prosjektleder (2016)

Forfatterintervjuer:

Uprisvinner 2007: Ingelin Røssland

Uprisvinner 2008: Endre Lund Eriksen

Uprisvinner 2009 og 2012: Terje Torkildsen

Uprisvinner 2010: Lars Mæhle

Uprisvinnere 2011: Axel Hellstenius og Morten Skårdal

Uprisvinner 2013: Ellen Fjestad

Uprisvinner 2013: Marianne Kaurin

Uprisvinner 2014 og 2018: Thomas Enger

Uprisvinner 2015: Sigbjørn Mostue

Uprisvinner 2016: Jan Tore Nordeng 

Uprisvinner 2017: Asbjørn Rydland

Uprisvinner 2019: Michael Stilson