– Niendeklassinger er de beste folka!

– Det er få ting jeg lærer mer av enn å være kritikerfadder, sier Karen Frøsland Nystøyl. Hun har vært kritiker i Uprisen i åtte år og besøkt langt flere klasser. I år har hun blitt kjent med hele fire av de sju klassene som skal samles på Lillehammer om to uker og bestemme årets vinnerbok.

– Alt en lærer i Uprisen er anvendelig i livet også, mener kritikerfadder Karen Frøsland Nystøyl. Hun er ikke redd for å snakke om havet, døden og kjærligheten med niendeklassinger. Som her, med 9. klasse ved Ener ungdomsskole i 2019.
Foto: Remi Laakso

– Uprisen har lært meg å være mer åpen overfor ungdomslitteraturen, forteller den erfarne kritikerfadderen. – Da jeg begynte i 2013, var jeg mer på skjema. Jeg hadde et opplegg jeg skulle gjennom i de tre klassebesøkene mine. Nå har jeg mer troa på samtalen, at det som oppstår er det som er viktig. Der det brenner – det er dit vi skal. Jeg får nye a-ha-opplevelser med hver eneste klasse, hvert eneste år. Jeg får nye perspektiver både på litteraturen og hvordan den kan brukes. Så håper jeg jo også at jeg kan inspirere dem til å tenke nytt om litteraturen tilbake.

– Det er en dannelsesreise å være med på Uprisen, sier Karen Frøsland Nystøyl. Hun er fagredaktør for litteratur og scenekunst i Periskop. Hun er teater- og litteraturkritiker og anmelder blant annet for NRK P2 og avisen Vårt Land. – Elevene får en øyeblikksopplevelse gjennom Uprisen, som gir varig effekt.
Foto: Periskop.no

På liv og død
– Jeg hadde en sinnsyk a-ha-opplevelse det året Sigbjørn Mostue vant med første bok i trilogien I morgen er alt mørkt. Den var en klar favoritt i mange klasser og vi diskuterte hva som gjorde den så god, forteller Frøsland Nystøyl. – Elevene svarte at de kjente seg igjen. Og jeg bare: «Jaha? Så dere lever i en pandemi, dere dreper foreldrene deres og det er zoombier overalt? Dette er en utrolig fjern verden – hvordan kan dere kjenne dere igjen her?» Personlig var jeg nok ikke spesielt begeistret for den boka akkurat da, innrømmer hun og ler.

I 2015 sa Karen Frøsland Nystøyl til de andre kritikerfadderne at hun skulle spise strømpebuksa si hvis Sigbjørn Mostue ikke gikk av med seieren. Hun tror det er en trilogi som vil leses på en helt annen måte nå, seks år etter, og midt i en virkelighetens pandemi.

– Men elevene fikk meg til å se romanen på en ny måte, forteller hun. – Ungdommene snakket om hvordan de opplevede å hele tiden ha så mye press på seg, så mange forventninger fra voksenverden. De opplevde at de hele tiden måtte ta de riktige valgene, aldri nøle, være smarte, være pene, være flinke, være tilgjengelige, være ALT – perfekt. Og når de leste I morgen er alt mørkt opplevde de at alle de valgene hovedpersonen Brage sto i, på liv og død, var en parallell til det samme presset de selv opplevde. Den forklaringen hadde jeg ikke sett komme. Det gjorde utrolig sterkt inntrykk på meg å tenke på boka sånn. Det utvidet min oppfatning av hvordan det går an å lese.

Ungdomslitteratur = risiko
For Karen Frøsland Nystøyl handler det mye om å bli minnet på at man ikke er i målgruppa for bøkene. – Den ekspertisen du sitter med på niende trinn, den har du bare da. Jeg kan aldri få den igjen, men niende trinn kan lære meg noe ved å hjelpe meg å se med deres blikk, og det er faglig sett utrolig inspirerende for meg. Niendeklassinger er de beste folka, slår hun fast. Verken hun eller forfatterne kan vite hvordan det er å være ung akkurat i dag. – Å skrive ungdomslitteratur er å ta en råsjans! For du skriver for en plastisk, bevegelig målgruppe som du ikke helt vet hvor du har. Det skjer forskyvninger hele tiden. Det språket du bruker kan bli utdatert fra manuset blir antatt til boka ligger i bokhandelen.

Alt jeg skylder deg er juling ble ikke nominert i 2020. Det burde den ha blitt, ifølge kritikerfadder Frøsland Nystøyl. I kritikerklassene det året var det mange begeistrede unge menn som elsket den boka.

At ungdomslitteraturen er risikabel, gjør den bare viktigere. – Alle trenger litteratur å gå inn i og konsentrere seg om, fortellinger vi kan speile våre egne liv i. Det trenger selvfølgelig ungdom også. Ungdomslitteraturen er en havn, et sted å være, i den suppa som ungdomstida er. Leseren kan flykte til litteraturen, eller få en ny tanke, få troa på et eller annet, eller tenke at ting er mulig. Ungdom trenger noe som er skrevet for dem, akkurat der og da, og litteraturen kan godt gå ut på dato, for det er øyeblikket som gjelder når man er ung. Det fins omtrent ikke fortid eller fremtid.

Argumentets makt
I 2017 var det knyttet mye spenning til om Sigbjørn Mostue skulle stikke av med Uprisen for andre gang, med siste bok i samme trilogi som sist. To storjurymedlemmer på Løten ungdomsskole ville det annerledes. – Løten er en skole som alltid leverer. Hele klassen der var engasjert. De var flere som drev kampanje i friminuttet før avstemningen for at folk skulle stemme på den boka de selv likte best, husker Frøsland Nystøyl.

To av Løten-guttene hadde bestemt seg for Galderstjerna, og de argumenterte så godt for Asbjørn Rydland sin bok at de overbeviste klassen. Neste trinn var storjurymøtet, og guttene meldte seg som representanter. – Mostue var favoritt i mange andre klasser. Men jeg er blitt fortalt at guttene satte seg ned, tenkte ut og skrev ned ikke bare argumenter, men motargumenter til eventuelle motargumenter mot boka. De kom så godt forberedt, og var så engasjerte, at de snudde hele storjuryen.

– Det forteller noe om hvor viktig argumentasjon er, slår hun fast. – Jeg jobber mye med det i klassene mine, og jeg oppmuntrer læreren til å fortsette med det etterpå også. Uprisen er god trening i argumenasjon. Målet er at alle kan bidra med sine meninger og storjuryrepresentantene skal oppleve at de har klassen i ryggen. De to skal jo stå stødig og argumentere på vegne av hele kollektivet.

Tre dager før Norge stengte ned i fjor leste Karen Frøsland Nystøyl juryens begrunnelse for Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok, og ga prisen til Tyra Teodora Tronstad for Flaggermusmusikk. Heller ikke den ble nominert til Uprisen, men den fortjener lesere, særlig i lys av pandemien som rammet verden kort tid etter at romanen kom ut.

Konsentrasjon
Karen Frøsland Nystøyl er spent på hvordan det skal gå på storjurymøtet i år. – Det er en tapper gjeng som kommer til Lillehammer. Som kritikerfadder skal jeg jo heie dem fram og utfordre dem. Det er ikke så lett via Teams, og i år har det blitt mange digitale møter. Det skjer mye i den levende samtalen med elevene. Når jeg møter dem i mindre grupper eller en til en – det er da de åpner seg. Alt blir annerledes gjennom skjerm. Det virker likevel som elevene har hatt glede av å være med på et prosjekt som dette, midt i alt som aldri blir noe av. Jeg er imponert over hvordan klassene diskuterer og jobber.

Hun har en vill teori om at skjønnlitteraturen oppleves sterkere midt i alt det digitale. I alle fall tilbyr Uprisen noe utenom det vanlige. – Jeg tror Uprisen er viktig fordi den tvinger ungdommene til å lese. Lesing er en opplæring i konsentrasjon, i en hverdag der de stadig blir avbrutt, av mobilen spesielt. I Uprisen må de lese fem bøker som de skal sammenligne, som de må gå inn i. De kan ikke slippe bøkene med en gang, for Uprisen er et langvarig prosjekt der bøkene kan forandre seg underveis. Det pleier jeg å snakke mye om: Det er bare bra om ditt inntrykk av noe forandrer seg! Det betyr at du har jobba, at du har tenkt, at du har kommet andre i møte og hørt på andre, og gjort deg dine refleksjoner. Da kan du se at førsteinntrykket kanskje ikke er det samme som andreinntrykket.

Uprisen forandrer verden
Både kritikerklasser og juryklasser føler seg mer utvalgte enn tidligere ifølge kritikerfadderen. – Det er mer stas å være med på Uprisen nå enn i starten. Elevene forstår at de gjør en viktig jobb. På en skole brukte de anledningen til å pusse opp skolebiblioteket når en av klassene skulle sitte i juryen. De hadde gjort biblioteket til et godt rom der vi kunne sitte sammen og lese i hver vår bok en hel time. Opplevelsen av kollektiv konsentrasjon i det fine biblioteket husker jeg som vakker, forteller hun. Frøsland Nystøyl tror at lærerseminaret har vært avgjørende i denne endringen. Fordi de overleverte erfaringene har vokst år for år, blir lærerne tryggere på prosjektet. – Seminaret er inspirerende, særlig for nye juryklasselærere. Det leverer en ramme som gjør at arbeidet sklir godt. Dessuten tror jeg at ungdommene selv legger premissene i større grad nå enn i starten. Det er de som setter standarden, og det gir gode diskusjoner.

Etter femten år har Uprisen blitt en pris man regner med. – Dette er den prisen som i størst grad kan endre litteraturen, tror jeg. I alle fall har jeg hørt det blir sagt at Uprisen har endret måten forfattere skriver ungdomsromaner på. Når ungdom, skriveføre eller ikke, jobber så hardt de kan for å levere en kort eller lang anmeldelse av en bok, og gjør seg flid med å være respektfulle og ærlige når de skriver den meningen, så gjør det inntrykk på en forfatter. Når du får 30 slike tilbakemeldinger fra hele landet på det du har skapt, så er det klart at det endrer litteraturen! Det er dette som gjør prisen kul: At den faktisk kan forandre noe. Det gjør ikke engang fredsprisen!

– Det er bare Uprisen som forandrer verden!

Skrevet av Petra J. Helgesen, Foreningen !les

Flere artikler om Uprisens historie:

Uprisen blir født (2007)

En voksen nominasjonsjury (2008)

Engasjerte voksne (2009 og 2012)

Storjurymedlem (2010)

Nominasjonsjuryen (2011)

Storjurymedlem (2013)

I kulissene siden 2014

Tidenes minste juryklasse (2015)

Prosjektleder i 12 år (2016)