Nerdete opptatt av titler

Ellen Fjestad vant Uprisen i 2013 for Sammen skal vi holde himmelen. Storjuryen klarte ikke å velge mellom denne romanen og Marianne Kaurins Nærmere høst, og derfor ble prisen for første og eneste gang delt mellom to vinnerromaner. Ellen Fjestad var debutant i 2013, Sammen skal vi holde himmelen er den første av tre ungdomsromaner i en serie hun avsluttet i 2019.

Oppvarmingsspørsmål: Når jeg sier hjerte, hva tenker du da?
Jeg tenker på to ting; et organ vi er avhengig av for å leve, og et symbol på kjærlighet. Jeg ville skrive om den helt konkrete kombinasjonen av disse to; noen som fysisk bytter hjerter for å bevise hvor mye de elsker hverandre.

Det er skrevet mye litteratur og laget endel filmen og tv-serier om unge i kunstneriske miljøer. Hvilke er dine favoritter og hvorfor?
Akkurat nå ser jeg den finske tv-serien Baby, Baby! Den handler om et ungt par på slutten av tida si på vgs. De vil flytte til Barcelona; hun prøver å komme inn på en kunstskole, han vil leve av å skate. Så blir hun gravid, og han må mot sin vilje i militæret. Serien viser hvordan denne perioden i livet er den med flest og vanskeligst valg. Den definerer resten av livet. Likevel skal du ta disse valgene når du har ganske lite livserfaring å lene deg på. Det er en skikkelig catch-22.

Luka i Sammen skal vi holde himmelen klatrer ut av vinduet i stedet for å ta trappa. Det er en shout-out til den unge forfatteren Benedikte i boka Drager i hodet av Elin Brodin. Denne boka gjorde stort inntrykk på meg da jeg leste den som tenåring. Klatringa er også en hyllest til Punky Brewster, som var ei kul jente på barne-tv da jeg var liten. Hu brukte vinduet i stedet for døra.

Så til selve boka. Sammen skal vi holde himmelen og Nærmere høst av Marianne Kaurin var de to bøkene ungdommen syntes var de aller beste av alle norske ungdomsbøker utgitt i 2013. Kan du kort fortelle hva boken din handler om og om de to hovedkarakterene?
Den handler om ei jente og en gutt på 17 og 19 år, som begge lever på sida av samfunnet. De passer ikke riktig inn. Som det står i bok 2: «Det var ikke gitt. At det skulle gå slik. Det var større sjanse for at det skulle gå bra. Det gjør som regel det. For de som skjærer pent av osten, og har regningene i en perm. Men vi er Gard og Luka.»

Når de møter hverandre er det første gang de føler at de hører hjemme et sted.

Hva var viktig å få frem i historien? Eller for å være mer konkret, med første bok. For du visste hele tiden at det skulle bli tre?
Jeg ville vise hvor heftig ung kjærlighet kan være. Hvor langt noen er villige til å gå for en de elsker. Kjærlighetssorg er en underkommunisert sorg, en blir ofte «trøstet» med at det går over, det er andre fisker i havet osv. Legevakta i Oslo forteller at kjærlighetssorg kan utvikle seg til alvorlig depresjon. At endel unge med kjærlighetssorg har selvmordstanker. En avvisning av den du setter høyest av alt, er det største slaget du kan få. Dette er en tung måte å starte voksenlivet på.

Ved siden av å skrive, jobber jeg med unge som er pårørende. Man tror kanskje at sykdom bringer folk sammen, og det kan det gjøre. Men endel ganger, f.eks. ved alvorlig sykdom eller traumatiske dødsfall, kan det bli for vanskelig, og familien løses opp. Faren til Gard tok livet sitt da Gard var liten. Dette preger han sterkt, selv om han ikke vil snakke om det. Luka er den eneste han åpner seg for. Lukas foreldre er skilt, og lillebroren hennes bruker anabole steroider. Mange unge opplever oppløste familier, og da blir venner og kjæreste en erstatning for familien. Når disse også blir borte, har man ingen ting igjen. Å stå så alene når en er ung kan være farlig.

Jeg skjønte at det måtte bli tre bøker mens jeg skrev den første boka. Det var mer der, som jeg måtte undersøke.

Hadde du andre tittelforslag enn Sammen skal vi holde himmelen?
Først het den Kims lek. Gard var ei jente i de tidligste versjonene av manus, og het Kim. Så oppdaget jeg at Endre Ruset hadde en diktsamling som het Kims lek, og jeg måtte finne en ny tittel. Senere gikk Kim over til å bli Gard, så jeg måtte ha bytta tittel uansett. Nå kommer Gards navn igjen i tittelen på tredje bok; Den som vokter lyset. Ser du hvordan?

Hvor viktig er det med en god tittel egentlig?
Jeg er nerdete opptatt av titler. Jeg snakker mye med elevene om titler når jeg er på skolebesøk. De sier stort sett at det som har mest å si for om de velger å lese ei bok, er fire ting: om andre har anbefalt den, forsida, baksideteksten, og tittelen. Så jeg legger mye arbeid i tittelen. Det er viktigere med de få orda som er i tittelen, enn kanskje ett helt kapittel inne i boka. Jeg elsker å lage titler. Jeg har titler på lager til sikkert femti bøker haha! Én måte å lage litt gåtefulle titler på, slik jeg har gjort i Den som vokter lyset, er å se på hva navn betyr. Navnet Gard f.eks., betyr gjerde, eller vern. Så jeg tenker at det er Gard som passer på Luka, selv om (eller nettopp fordi?) han er død. Å leke med ord i forhold til den etymologiske betydningen til ordet (etymologi = ords historie og opprinnelse) kan være en fin måte å lage titler på, hvis man står litt fast.

Hvorfor tror du boken ble så populær hos ungdom?
Jeg har kanskje lyktes med å gjøre det både spennende og gjenkjennelig, det er jo to viktige ting som må til for at folk skal like å lese noe. Jeg brukte endel av mine egne opplevelser fra tida rett etter jeg flyttet hjemmefra. Da jeg skrev boka var jeg i 20-åra, og hadde nettopp levd det livet Luka og Gard lever, i nedlagte fabrikker, store drømmer om framtida og mye på farten. Samtidig med en stor ensomhet, og med vissheten om at de valgene jeg gjorde nå ville avgjøre resten av livet mitt.

Det Luka og Gard bestemmer seg for å gjøre er mildt sagt utypisk og ekstremt – og vil nok av de fleste voksne leses mer som en metaforisk handling enn konkret. Hvor opptatt var du av å gjøre hjertetransplantasjonen realistisk? Du har med en kontrakt med det sveitsiske sykehuset for eksempel?
Det var viktig for meg at det skulle være realistisk. Det de voksne reagerer på er ikke om det er fysisk mulig, for det er det. De reagerer på at Gard og Luka faktisk gjorde dette, helt frivillig. Jeg har ikke hatt én ung leser som har hatt innvendinger mot dette. Mange voksne har kanskje glemt hvor sterke følelser en har når en er ung. Man har en helt annen oppbygning av hjernen før man er ca 25 år. Dette fører til mange bra ting et samfunn trenger, som f.eks. at unge tør å finne nye måter å leve på, når et samfunn står på randen av sammenbrudd. Dette har skjedd mange ganger opp gjennom historien, og det vil skje igjen. Heldigvis. Da trenger vi at de unge er fryktløse, og villige til å ofre nesten alt for det de tror på. For prinsippene sine og for hverandre.

Jeg er selv sjukepleier, og har erfaring fra hjerteavdeling på sykehus. Jeg gjorde mye research i tillegg, og kontrakta, som du nevner, tok jeg med for å gjøre det spennende. Jeg syntes det var så skummelt når det sto «If the silence is broken, we will silence you.» Hehe. Jeg blir faktisk litt skremt av det jeg sjøl sitter og skriver noen ganger.

2013 var til nå eneste året da U-prisen gikk til to bøker, din og Nærmere høst av Marianne Kaurin. Har du lest Nærmere høst og tenkt noe på hvorfor det ble deres bøker som vant?
Jeg leste Nærmere høst sammen med de andre nominerte da nominasjonene ble offentliggjort. Både Sammen skal vi holde himmelen og Nærmere høst er debutbøker, og disse er ofte jobbet lenge med. Mange forfattere har nok den erfaringen; at debutboka deres gjorde det godt. En jobber gjerne lengre med den første boka en skriver, rett og slett fordi det tar lang tid å bli antatt første gang. Pluss at den historien en velger å skrive først, ofte er en historie som er ekstra viktig for den som skriver. Dette tror jeg kan synes i teksten. At det virkelig står noe på spill.

Her kan dere lese juryens begrunnelse i 2013

Er det noen likheter mellom Nærmere høst og Sammen skal vi holde himmelen?
Begge handler om ung kjærlighet som møter store hindringer. Begge er satt i Oslo.

Du har gått NBIs forfatterutdanning for barne- og ungdomslitteratur. Fortell litt om det.
Det var en viktig arena for meg for å komme inn i et skrivende miljø. Det ga meg konkrete verktøy i skrivinga, men også motivasjon, og jeg så at det var mulig å få publisert noe. Jeg kom nærmere drømmen min, både fysisk og mentalt. Dette var første gang jeg gikk på en skole hvor jeg faktisk likte meg. Første gang jeg møtte medstudenter som jeg følte meg på bølgelengde med. Noen av mine beste venner, nå ti år senere, fikk jeg der.

Hva var det beste skrivetipset du plukket opp der?
At alle scener skal ha minst to ting som skjer/minst to hensikter. Feks hvis noen skal bryte seg inn et sted, så må det skje noe anna, samtidig, for å gjøre det vanskelig for karakteren. Feks at telefonen dens ringer, eller at noen kommer. Dette gjør også historiefortellinga effektiv, du får inn mer info i hver scene, og en unngår at det blir kjedelig. På denne måten er det også lettere å kamuflere info som du må ha med for historiens skyld, men som du ikke vil at leseren skal bli for oppmerksom på enda.

Anbefaler du unge, lese-og skrivelystne mennesker til å søke NBIs forfatterutdanning?
Ja! Eller en hvilken som helst annen skriveskole eller -kurs. Det er viktig å komme inn i et skrivende miljø for å møte likesinnete, og å bli pressa litt, feks med innleveringer. Hvis en vil gjøre noe ut av skrivinga si, bør en ta det like seriøst som en hvilken som helst annen jobb; det er et håndverk som må læres. Jeg pleide (og gjør det fortsatt) å regne ut hvor mye penger jeg tapte på å bruke tid på å skrive, kontra hvis jeg skulle ha jobbet vakter som sjukepleier. Da så jeg hvor mye tida mi var verdt, og dette ga motivasjon til å faktisk få produsert noe på dagene jeg hadde satt av til skriving.

Hvilken betydning hadde det for deg å bli tildelt U-prisen?
Det var kjempestort. Først der og da; den utdelinga kommer jeg aldri til å glemme. Konsert og opplesning og taler og greier, ungdommene hadde masse bra de viste på scena. Men også i etterkant; det har åpna dører for meg, feks at jeg har fått endel oppdrag fordi folk har hørt om boka pga Uprisen.

Hvorfor er U-prisen viktig i dag?
Unge hører oftere på hverandres anbefalinger enn på voksnes. Da er det lettere å finne noe en faktisk kan like. Det er ikke bare-bare å lese ei bok, så minimumskrav er at det er ei god bok som passer for ungdom. Ifølge dem selv.

Skrevet av Axel Hellstenius

Se Ellen lese høyt fra Døgnfluedans:

Film: @drewmoyomusic og @stangekommune

Flere forfatterintervju:

Uprisvinner 2007: Ingelin Røssland

Uprisvinner 2008: Endre Lund Eriksen

Uprisvinner 2009 og 2012: Terje Torkildsen

Uprisvinner 2010: Lars Mæhle

Uprisvinnere 2011: Axel Hellstenius og Morten Skårdal

Flere artikler om Uprisens historie:

Uprisen blir født (2007)

En voksen nominasjonsjury (2008)

Nominasjonsjuryen (2011)

Engasjerte voksne (2009 og 2012)