– Ungdomsromaner bør flytte grenser

Redaktør-suksess: Steffen Sørum er redaktør for tre av de fem nominerte bøkene til Uprisen. Nå gleder han seg til utdelingen torsdag. Foto: John Erik Riley.

Torsdag denne uken deles Uprisen ut under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Vi har snakket med en som gleder seg skikkelig.

Steffen R.M. Sørum er forfatter og forlagsredaktør for barne- og ungdomslitteratur hos Cappelen Damm. Han liker historier, noe som kanskje ikke er så rart siden han er utdannet innen historie, kunsthistorie og religionshistorie. På Skrivekunstakademiet i Bergen lærte han enda mer om historier og hvordan skrive sine egne. Blant årets fem nominerte til Uprisen har Steffen vært redaktør for tre av bøkene. Det er Fangarmer av Tore Aurstad, Jakten av Tom Kristensen og I morgen er alt mørkt – når historien slutter av Sigbjørn Mostue.

Men hva er det som kjennetegner en god ungdomsbok?
– Hvis du blar opp på s. 277 i Stephen Kings ”How to write” … Neida. Kanskje det finnes en oppskrift, men i så fall har jeg ikke funnet den. Det er vrient å finne en stødig definisjon av en god ungdomsroman. Generelt syns jeg romanen bør skape bevegelse. At den forflytter leseren inn i et nytt tankesett, ser verden på en ny måte, finner en retning eller beveger deg, rett og slett. Samtidig bør den flytte på grenser av hva vi tror en ungdomsroman er.

Hvilken bok er du mest stolt av, som forfatter og som redaktør?
– Jeg syns det er vanskelig å plukke ut ungdomsromaner som jeg er mest stolt over som redaktør. Det er som å velge hvem av barna mine jeg liker best. Med et slikt svar slipper man jo lett unna, og det skal man ikke. Flere av bøkene jeg har jobbet med har vært så heldige å vinne priser. Slik som Taran Bjørnstads DBY, Annette Münchs Jenteloven, Sigbjørn Mostues I morgen er alt mørkt, Jon Ewos 1957 og Arne Svingens Svart elfenben. Dette er alle bøker som skapte bevegelser.

– Det er natuligvis mange flere som burde ha vunnet priser og blitt trukket frem. Jeg er derfor ekstra glad for at både Tore Aurstad og Tom Kristensen er nominert til Uprisen.

– Egne bøker er enda vanskeligere. Jeg er veldig glad for at jeg og Eldrid (Johansen, red.anm.) skrev Skriv genialt, en bok om å skrive. Det er noe eget å jobbe i team, det krever noe annet av en som forfatter.

Hva er forskjeller og likheter mellom å være forfatter og redaktør?
– Det finnes flere forfattere og redaktører der ute. John Erik Riley, Geir Gulliksen, Ragnfrid Trohaug og Sverre Henmo for å nevne noen. Jeg var forfatter før jeg ble redaktør. Jeg studerte på skrivekunstakademiet før jeg i det hele tatt tenkte tanken på å jobbe i et forlag. Likevel ser jeg at vi som er forfattere nok er sterkere på å se potensial i det uferdige. At en uferdig tekst nettopp er uferdig og at den må knas og formes. Noen redaktører som bare har jobbet med død, ferdig tekst på litteraturvitenskap, har ikke dette samme utgangspunktet.

– Som forfatter må man ha en redaktør man stoler på. Noen som er gode lesere, ikke bare noen som stryker deg medhårs. Det er jævlig tøft å skrive ungdomsbøker. Det er beinhard konkurranse fra andre gode norske og ikke minst en flom av utenlandske titler. Når jeg tar på meg forfatterhatten påminnes jeg hvor ufattelig sårbar man er som forfatter. At man jobber med et prosjekt i flere måneder uten å vite om det blir noe av det. Dette står det respekt av.

Hva er ditt inntrykk av ungdom som kritikere av bøker de leser?
– Ærlig lesning. Forsøke å beskrive hvordan man opplevde boken. Finne ord, tanker. Jeg elsker å lese de virkelig gode anmeldelsene på Uprisen.no. Da mener jeg ikke de flinke-flinke, de som lærerne liker. De opplever jeg nok ikke alltid som ærlige nok. De forsøker å please, men der ungdommen utrykker seg uavhengig. Gåsehud. Noen ganger treffer de så solid at jeg må ta meg en runde rundt på kontoret.

– Dette er bøker skrevet for ungdom. Gjerne av mennesker som må se seg 20 år tilbake for å finne sin egen ungdomstid. Det skaper en barriere av tid, men den er ikke nødvendigvis umulig å forsere. Vi lever i en tid der man tror at alt er så fordømt annerledes. Kanskje det ikke er det? Jeg leser dagboka til en 17 år gammel tysk soldat i Norge under krigen, og jeg leser selvmordsbrevet til en ung jente fra Hordaland fra 2016. Jeg tenker: De skriver så likt. De frykter det samme. Drømmer om det samme. Blir knust av det samme.

– Bøker bygger broer. Mellom lesere og forfattere, tid og skjebner.

Hvorfor er det viktig å gi ungdom en arena til å uttrykke sine meninger om litteraturen?
– Det er alt for mange voksne som taler skråsikkert om hva ungdom liker, eller hva de bør like. Jeg hatet det da jeg var ungdom selv, og nå er jeg nok en av disse rævva voksne jeg og.

Hvilken styrke kan ligge i ungdoms blikk på bøkene?
– Ungdom må skjønne selv at ungdom som leser er det beste som finnes i hele verden. Det er å ha verden foran seg, men å ta et skritt om gangen når det passer deg. Stikke hodet ned i en roman når du trenger å utvide horisonten eller dekke horisonten med skyer av ulike slag. Det beste som finnes. Tror du meg ikke? Kjør eksperiment: Se på et barn som løfter blikket opp fra en iPad etter å ha spilt. Se så på et barn som løfter blikket etter å ha hatt en god leseropplevelse. Sammenlign de to blikkene.

– Jeg har vært to uker på turné i videregående skole. Jeg møtte elever som ikke hadde pennal eller i det minste en penn eller blyant. Jeg traff lærere som sa at de ikke kan forvente at elevene leser en hel bok i løpet av de tre årene de går på skolen. Dette er å svikte ungdom. Vi bør ikke huskes som de som tok fra en generasjon lesegleden.

Hvordan jobber du for å få tak i forfattere? Få has på det neste store manuset?
– Forlagsredaktører er alltid på jobb. Dette er ikke en 9-16-jobb, selv om arbeidsgiver nok syns det ville vært enklere. Forlaget får inn ekstreme mengder manus, dessverre er det ytterst få som blir bøker. Så finnes det en verden utenfor forlaget som man bør besøke innimellom. Jeg har vært så heldig at jeg i perioder har hatt forfatterturneer. Der møter jeg skoleelevene. Leserne av våre utgivelser og jeg er alltid spent på hva de syns.

– Jeg har jobbet som forlegger i snart 15 år. For meg er det viktig å unngå følelsen av å jobbe på fabrikk. Jeg produserer i så fall prototyper. Hver og en utgivelse er håndlaget. Heldigvis er ingen bøker like, heller ikke forfattere. Jeg lærer noe nytt for hver utgivelse og etter 15 år er jeg like entusiastisk når jeg leser noe som funker.

– Det er som i boken Tenke, fort og langsomt av Daniel Kahneman. Jeg leser noen sider, og uten at jeg kan begrunne det på en saklig måte, så ser jeg at noe der funker. Det skal bli bok.

Hvor tilfeldig er det at man kommer over gull?
– Jeg tror ikke på flaks og tilfeldigheter. En redaktør bygger sammen med en forfatter opp forfatterskap. Det kan ta tid og mange tunge stunder før man kanskje slår igjennom. Jeg bestemmer ikke hva anmelderen skal vise frem, eller hva bokhandlerkjedene burde fronte denne høsten, dessverre. Det hadde naturligvis vært gull for alle parter.

Mostue har vært nominert for alle tre bøkene i serien I morgen er alt mørkt, og vunnet en gang. Hva er forklaringen på det?
– Sigbjørn er helt klart en norsk forfatter som burde ha fått større oppmerksomhet internasjonalt, men også her til lands. Alle hans tre trilogier holder en høy kvalitet og er populære hos leserne. I morgen er alt mørkt, som er nominert til Uprisen tre ganger, er pageturnere. Ikke bare gir Sigbjørn leseren en god opplevelse, men det stilles moralske og etiske dilemma som appellerer til unge lesere.

Hvor ligger den største utfordringen i å formidle denne, men også andre Upris-nominerte og vinnere, og andre ungdomsbøker?
– Når jeg tenker på Sigbjørns tilfelle: Synd at ikke denne lesergruppen hadde hatt større kjøpekraft. Da ville bokhandlerne vært tapetsert med bøkene hans. Det er ikke lett å markedsføre ungdomsbøker når kunden som betaler ofte ikke har snøring selv. Norske foreldre er generelt mer opptatt av å gi ungene sine dyre boblejakker enn god litteratur. Det er selvfølgelig enklere å kjøpe en boblejakke enn å sette seg inn i hverdagen til barna sine.

Hvordan synes du ståa på barne- og ungdomsbokfeltet i Norge er?
– Norge har en sterk og voksende ungdomslitteratur på tross av dårlige betingelser på kjøp og salg. Når den jevne ungdomsromanen selger 300 eksemplarer, er ikke dette i utgangspunktet noe lukrativt for noen parter. Ser man på bestselgerlistene er de overrepresentert av utenlandske titler. Her ligger pengene og mange forlag gir knappest ut norsk litteratur.

– At det skal finnes bøker for norsk ungdom med norsk synsvinkel og problematikk, mener jeg er viktig. Jeg leser av og til oversatte bøker for barna mine der lærerne heter miss ett-eller- annet og går på junior high. Det er eksotisk, men fremmedgjør også leserne. Man bør i det minste ha tilgang til begge deler. Dessuten er vi så himla mye tøffere her enn i USA.

Hva leser du – utenom manus?
– Jeg leser alt mulig. Fra krigshistorie på 600 sider til en bok om mutasjoner og DNA til en syltynn diktsamling om ting på S. Så leser jeg høyt for barna og finner glede i å dele leseropplevelser med dem. De kveldene vi skynder oss å pusse tenner for å lese ett (blir alltid tre) kapitler videre i en bok, er noen av de lykkeligste stundene i mitt liv. Jeg husker jeg leste min egen serie, Korsfarerne, for min yngste sønn for noen år siden. Jeg sa ikke at jeg hadde skrevet dem, men ville se hva han syntes. Han sitret sånn av spenning at han ikke klarte å sitte stille, og ville aldri slutte. Det er i slike stunder jobb og liv forenes.

Hvordan jobber du som redaktør? Kan du beskrive en arbeidsdag?
– Jeg har alltid for mye som skal gjøres. Manus som skal leses. Møter og søknader og masse sånn kontor-dritt som stjeler tid. Ufattelig mye tid som går med på å taste inn skjema. Ideelt sett skulle jeg ha lest og pratet. Lest manus og bøker og pratet med forfatterne, og vært skjermet for alt det andre.

Du skrev selv først voksenbok, så ungdomsbok.
– Ja, jeg debuterte med en roman som het Du elsker meg i 2000. Jeg mente selv at det var en ungdomsroman, men Geir Gulliksen som jobbet i Tiden forlag den gang, mente det var en god roman og ga den ut. Jeg husker jeg egentlig ville utgi den som en samling spillkort, men det var nok ikke forlagene modne for den gang. Som du skjønner handler min egen skriving alltid om å finne noe nytt. Skape prototyper.

Hvordan vil du rangere sakprosa og skjønnlitteratur? Du skriver jo og jobber med begge sjangre.
– Barna mine!

Hva er din Upris-favoritt gjennom tidende?
– Igjen. Barna mine. Men, det er vel bare Sigbjørn Mostue som har vært nominert tre ganger på rad?

Er det noen du mener som burde ha vunnet prisen, men ikke gjort det?
– Absolutt, men det holder jeg for meg selv. Dette er ikke min pris å vurdere.

Hva tenker du om Uprisen før og slik prisen har utviklet seg til formen den har nå?
– Dette er høydepunktet på Lillehammer litteraturfestival for min del. Det er show og jeg blir rørt hvert år.

NB! Uprisen deles ut torsdag 1. juni klokken 1300 i Festsalen i Kulturhuset Banken.
Les om de nominerte her.