Engasjerte voksne i sør og nord

Bibliotekar Marit Gautneb jobber ved Gulskogen barne- og ungdomsskole i Drammen. I 2012 var hun kontaktperson for en juryklasse i Uprisen. Norsklærer Ellen Merete Søvik fra Hammerfest var med på Uprisen med en niende klasse allerede i 2009. – Ja, dette er jo lenge siden, ler Søvik, – men det var så gøy at det er ikke vanskelig å huske hvordan vi jobbet!

Uforglemmelig
De to damene er enige om at Uprisen er et uforglemmelig prosjekt. Lesing og litteratur er noe de begge brenner for, og engasjement er nødvendig i Uprisens juryarbeid.  – Jeg tenkte nok ikke på hvor mye arbeid det skulle være for ungene, innrømmer Søvik. – Vi fikk bøkene så seint. Vi hadde bare seks uker på oss fra vi fikk dem til vi skulle levere fra oss dommen, men vi ryddet timeplanen og fikk det til. Elevene hadde ikke engelsk, norsk eller KRLE på seks uker – de bare leste!

Marit Gautneb husker også at det var et prosjekt som tok mye tid og plass. – Det var elever i biblioteket hele tiden. Vi hadde til og med en bokvake. Læreren og jeg overnattet på skolen, i biblioteket, sammen med elevene. Det var en opplevelse. Vi leste halve natten og spiste frokost sammen om morgenen. Sånt gjør jo noe med samholdet i klassen, og vi voksne ble mye bedre kjent med ungdommene.

Det var en engasjert lærer Gautneb samarbeidet med. Tom Eirik Ruud var interessert i ungdomslitteratur og interessert i å få elevene i tale. Gautneb mener at Uprisen er et læreravhengig prosjekt, for det er krevende, og mye av jobben er dugnad. Hun og læreren hadde en ansvarfordeling der læreren tok den daglige oppfølging i klassen, mens hun sto for den ekstra bokpraten. Elevene var oftere enn vanlig i biblioteket, og hun var oftere i klasserommet. – Uprisen er et prosjekt som krever en åpen og nysgjerrig lærer. En som kan frigjøre seg fra læreboka og være interessert i ny litteratur, nye tema og nye sjangre, mener bibliotekaren.

Alle skal med
Gautneb forteller hvordan klasse 9b fikk en helt egen status på skolen. Hele niende var et trinn med mange lesesterke elever, og leselysten spredte seg til hele Gulskogen. Rektor og de andre lærerne involverte seg i prosjektet, det ble snakket om og lagt merke til. – Elevene vokste virkelig med Uprisen, og det var stort for dem å få dra til Lillehammer og være med på utdelingen. Særlig var det mye læring for de elvene som var med i storjuryen. Selv om alle i klassen følte at de var med. Alle leste og lyttet til hverandres argumenter.

Søvik opplevde også at elevene overtok skolen for ei stund og at de andre klassene misunte elevene hennes. – Klart tiende og åttende også ville være med! Det lå jo lesende unger strødd på skolen i de ukene. I gangene, i vinduskarmen, på biblioteket, i klasserommet, overalt. Det var et sant lesekaos, men de fant seg sin egen leseposisjon og der lå de. Det hender jeg treffer noen av de elevene igjen – om det er en av gutta som drar på fiske, eller han som har blitt inspektør på en annen skole her i byen – og da er det det de snakker om: «Husker du, Ellen, det året da vi lå og leste?»

Ellen Søvik forteller at de diskuterte bøkene på lærerrommet også. Hun fikk engasjert flere av de andre voksne i lesingen, men det viktigste var at elevene tok ansvar for at alle i klassen var inkludert. – Jeg hadde et par tvillingbrødre på niende trinn det året. Den ene var multifunksjonshemma. Han kunne ikke lese bøkene selv, men de andre byttet på å lese høyt for ham. Uprisen var en felles opplevelse, noe alle skulle være med på, slår Søvik fast.

Gode hjelpere
Foreldrene var selvsagt også en del av prosjektet på begge skoler. – Elevene snakket mye om bøkene hjemme også. Foreldrene kunne ikke unngå å få med seg hva vi var med på, ler Gautneb. I 2009 når Søvik var med, dro hun først til Oslo og senere til Lillehammer med fire utvalgte elever. ­– Når du skal ta med deg to gutter til hovedstaden som aldri har vært der før, da må du ha foreldrene med på laget, slår hun fast.

­Gulskogen hadde kritiker Guri Fjeldberg som kritikerfadder i 2012.  – Hun var kjempegod. Hun skapte leselyst og hjalp elevene med å finne kriterier når de skulle vurdere bøkene. Det var motiverende både for oss voksne og ungdommene at det kom en ekstern person, minnes Gautneb.

På Fjordtun var det bibliotekaren Elisabeth Jæger fra Hammerfest bibliotek som var kritikerfadder. – Hun var engasjerende, forteller Ellen Søvik. – Og skolebibliotekaren vår gjorde også en formidabel jobb. Eli Holmberg hadde bygd opp et fantastisk bibliotek på skolen, hun fornyet hele boksamlingen, og flere av de bøkene som ble nominert var allerede bestilt inn av henne. Hun var levende opptatt av ungdomslitteratur.

Vinnerne
Både i 2009 og 2012 var årets beste ungdomsbok skrevet av Terje Torkildsen. Ellen Merete Søvik husker godt at mens lærerrommet heiet på Darlah av Johan Harstad, likte elevene Torkildsens Marki Marco. ­– Den handlet mye om sex, husker jeg, og var skrevet på en måte som fenget. Elevene merket ikke at den var skrevet på nynorsk før de var langt inne i boka. Da spurte de plutselig: «Ellen, hvorfor står det kjem her? Er boka på nynorsk?» Jeg anbefaler den fortsatt til elever, ler hun. – Vi gjorde avstemningen til en event, Grand prix-stil, og det var nok en diskusjon mellom Darlah og Marki Marco, men Torkildsen vant helt klart.

I 2012 vant Torkildsen igjen. Denne gangen med Dystopia III og Marit Gautneb husker at boka var en av mange dystopier på lista over de nominerte. – Det var jo en stor sjanger på det tidspunktet. Jeg husker jeg var litt overrasket at det var en nynorsk bok som gikk av med seieren, men det viser jo bare at målform ikke er en hindring, så lenge historien er spennende nok.

Litteraturen
Marit Gautneb snakker seg varm når hun skal svare på hvorfor lesing er viktig. Hun mener litteraturen er nøkkelen til alt fra livsmestring til demokratideltakelse. – Gjennom litteraturen kan du leve flere liv enn ditt eget, du kan få et annet blikk på verden, og komme inn i andre sitt hode. Jeg tenker at skolen svikter samfunnsoppdraget sitt om vi ikke prioriterer skolebibliotekene. Det er et viktig sted for skolens elever, både fordi litteraturen kan hjelpe dem med å sette ord på problemer de møter i sitt eget liv, men også fordi det setter dem i stand til å forstå andres perspektiv. Skolebiblioteket er spesielt viktig for barn som kommer fra hjem uten bøker.

Både Gautneb og Søvik er klare på at ikke alle elever lar seg fange av litteraturen. De mener likevel at alle bør få tilbudet, og de skryter av Uprisen og txt-aksjonen til Foreningen !les. Det er to etablerte prosjekter som har vist seg å virke. – Det er så viktig at ungdommene kan lese hva andre ungdommer anbefaler og hvorfor, slik de kan på uprisen.no, sier Gautneb. – Jeg bruker antologien til txt-aksjonen hvert år, forteller Søvik. – Den hjelper meg å holde meg oppdatert på ungdomslitteraturen.

Søvik er bekymret for at ungdommer leser mindre nå, enn de gjorde i 2009. Hun ser at elevene får så mye mer informasjon og underholdning kastet mot seg. – Lesing stimulerer fantasien, evnen til å skape egne bilder, men det krever jo en egeninnsats. Det er nok vanskeligere å motivere seg når det er så mye som krangler om oppmerksomheten deres, sukker hun. Samtidig har hun ikke tenkt å gi seg. – Uprisen ga meg mange fine verktøy som jeg har brukt videre i karrieren min, og jeg fikk troa på dybdelesing framfor mengdelesing. Det er så viktig at de får med seg helheten! Jeg er gjerne med på Uprisen en gang til og jeg anbefaler stadig kollegaer å hive seg på!

Skrevet av Petra J. Helgesen, Foreningen !les

Flere artikler om Uprisens historie:

Uprisen blir født (2007)

En voksen nominasjonsjury (2008)

Nominasjonsjuryen (2011)

Forfatterintervjuer:

Uprisvinner 2007: Ingelin Røssland

Uprisvinner 2008: Endre Lund Eriksen

Uprisvinner 2009 og 2012: Terje Torkildsen

Uprisvinner 2010: Lars Mæhle

Uprisvinnere 2011: Axel Hellstenius og Morten Skårdal