Dagdrømmeren som fikk mareritt

 

U-prisvinner Sigbjørn Mostue fikk mareritt da han fullførte sin trilogi I morgen er alt mørkt.

Sigbjørn, du er en mann med usedvanlig velutviklet fantasi. Har du alltid vært sånn?
– Jeg har nok alltid hatt god fantasi, ja. For eksempel har jeg så lenge jeg kan huske, likt å dagdrømme. Men det er likevel ikke slik når jeg skriver, at ideene bare raser på. De må vel så ofte hales ut av hjernevindingene med både makt og list og lempe.

Hvordan var ditt forhold til litteratur som barn og ungdom?
– Jeg hadde to eldre søsken som begge var svært beleste, og fikk klar beskjed fra disse om hvor lista lå. Problemet mitt var den gang som nå, at jeg ikke husker navn spesielt godt. Det var ganske plagsomt og krevende under lesingen av en lang roman, men jeg holdt likevel alltid på med en bok og fikk etterhvert min egen teknikk. I barndommen gikk det i Vestly og Lindgren, samt fatterns gamle guttebøker. I ungdomstiden ble det først Kjell Hallbing/Louis Mastersons westerserie «Morgan Kane», før det litterære interessefeltet utvidet seg ytterligere.

Du er utvilsomt en mangefasettert forfatter, som skriver om alt fra folke- og overtro til katastrofer med utrydningspotensial, og nå de siste årene har du begått både hardbarkede politiromaner og særdeles actionfylte spenningsbøker. I hvilken fiktiv verden trives du best?
 – Jeg må trives i dem alle, ellers klarer jeg ikke å skrive om dem. Det vil si, jeg kan godt synes det er forferdelig å være der, men likevel må det være noe, med personene og spenningen, mysteriet, som gjør at jeg for alt i verden ikke ønsker å forlate den verden jeg skildrer. Det er dette jeg håper skal smitte over på leseren – at de skal ønske å forbli i mitt litterære univers, uansett om det utspiller seg i en fortrollet gammelskog, i en herjet by med ekstremt voldelige forrykte eller i en kapret flykabin. 

Felles for mange av bøkene dine virker å ligge et brennende engasjement for temaene du tar opp: Hvor bevisst er du på dette?
– Lidenskap og engasjement er blant de viktigste drivkreftene i livet. Å skrive bare for underholdningens skyld, synes for meg både tomt og tungt. Derfor har romanene mine en tendens til å skli mot områder jeg engasjerer meg for, selv om jeg kanskje ikke er dette bevisst når jeg begynner å skrive en bok. I regelen liker jeg selv best de bøkene hvor forfatteren har noe å si, og en slik forfatter ønsker jeg å selv å være. Hva jeg ønsker å si, kan til tider være subtilt og kanskje vanskelig å få øye på, eller så kan det ligge helt oppe i dagen.

Finnes det en type tematikk eller en type mennesker du aldri i livet kunne tenke deg å skrive om? I så fall hvorfor?
– I utgangspunktet ser jeg ikke hva det skal være, men jeg foretrekker jo å skrive om noe jeg har litt peiling på. Dermed er det en rekke temaer og mennesketyper jeg mest sannsynlig ikke vil skrive om, rett og slett fordi det er et totalt ukjent felt for meg. Men man skal aldri si aldri. 

Du vant U-prisen for I morgen er alt mørkt. Hva betydde det for deg å vinne den prisen?
– Jeg har, i all beskjedenhet, vunnet tilsvarende priser før, og disse prisene hvor leserne selv har stemt fram vinneren, henger svært høyt hos oss forfattere. Noe som er veldig spesielt med U-prisen, er alle anmeldelsene som ungdommen sender inn. Altså, jeg ble så rørt av dem! Ikke bare fordi de likte boka så godt, men fordi de hadde sett akkurat det jeg håpte at de skulle se. Og juryens begrunnelse var så inni hampen god, at jeg nesten ble satt ut. Særlig det at ungdommene følte jeg beskrev dem, ja, det løftet meg høyt. Prisen var en skikkelig selvtillits-boost, og en vitamininnsprøyting av de sjeldne.

Les juryens begrunnelse her

I morgen er alt mørkt er den første boken i en trilogi hvor alle tre bøkene henger sammen. Som tittelen indikerer; dette er mørke saker, og du trengte naturlig nok noen år på å fullføre dette prosjektet. Kan du si litt om hvordan det var å leve med en såpass tung materie over så lang tid?
– Det var veldig, veldig spennende, men samtidig blytungt. Jeg hadde bestemt meg fra første dag av, at her skulle ikke noe legges imellom. Så det skjer mye vondt med personene, flere dør, det er skummelt og brutalt og nådeløst. Og da jeg under skrivingen av bok 3 begynte å få mareritt, noe jeg ellers svært sjelden har, må jeg si at det var godt å sette siste punktum. Men som det alltid er når man er ferdig med en bok eller serie: det er trist å ta farvel med personene, som du har fulgt over så lang tid. Veldig trist, faktisk …

Du ga ut en ny barnebok i 2020. Får vi se noen flere ungdomsbøker fra deg etter hvert også?
– Jeg skal vel kanskje ikke røpe dette, men jeg sysler med en ganske så kul/fæl greie for ungdommer, med arbeidstittel «Hex». Så får vi se … 

Hvis du kunne valgt deg et annet yrke enn å være forfatter – hvilket ville det vært, og hvorfor?
– Hvis det hadde vært et yrke hvor man kunne ha reist verden rundt og fisket med flue, hadde jeg umiddelbart kastet meg på! Det finnes knapt noe bedre enn å bedrive fluefiske. Ellers har jeg romantisert litt rundt det å være naturfotograf, men jeg har ikke den tålmodigheten som kreves. Jeg tror jeg kunne ha trivdes med å være lege, kroppen er fascinerende. Og lærer, kanskje helst på videregående eller universitet. Så det er mange yrker som har fristet, men jeg ble altså forfatter. Det angrer jeg så definitivt ikke på!

Sist, men ikke minst (og kanskje viktigst): Hvilket fotball-lag heier du på i England?
– Beklager å skuffe deg, Thomas, men et sted på veien skjedde det noe i forholdet mellom meg og fotball. Jeg elsker den sporten, og under oppveksten var Arsenal favorittlaget. Men så begynte pengene å ta mer og mer over, det føltes som om spillerne til slutt ikke hadde noen tilknytning til klubben sin, ikke noe hjerte annet enn til mer penger og fetere kontrakter. Jeg har alltid likt å følge med de norske spillerne der borte, men klarer ikke ha noe favorittlag. Nå har det samme skjedd med norsk fotball også. Men jeg kan selvsagt kose meg glugg ihjel med en topp CL-kamp, for ikke å snakke om VM og EM. Da sitter jeg klistret til skjermen! 

Skrevet av Thomas Enger

---

Flere forfatterintervju:

Uprisvinner 2007: Ingelin Røssland

Uprisvinner 2008: Endre Lund Eriksen

Uprisvinner 2009 og 2012: Terje Torkildsen

Uprisvinner 2010: Lars Mæhle

Uprisvinnere 2011: Axel Hellstenius og Morten Skårdal

Uprisvinner 2013: Ellen Fjestad

Uprisvinner 2013: Marianne Kaurin

Uprisvinner 2014 og 2018: Thomas Enger

Flere artikler om Uprisens historie:

Uprisen blir født (2007)

En voksen nominasjonsjury (2008)

Engasjerte voksne (2009 og 2012)

Storjurymedlem (2010)

Nominasjonsjuryen (2011)

Storjurymedlem (2013)