Bare skrive bøker

 

Forfattar Michael Stilson ville ikkje bli vaksen, og rømte inn i fotball og seinare skriving for å ta vare på leik og kreativitet. No har han tre bøker om fotball og ungdomsliv under beltet.

Ein ting forfattarar og fotballproffar har felles er at dei gjerne har drøymt om ei slik karriere sidan dei var små. Korleis var det for deg? Hadde du lyst til begge deler, eller kom forfattardraumen seinare? Er det plass til begge deler i oppveksten?

– Jeg drømte på et vis om begge deler ganske tidlig. Fotballdrømmen var det sterkeste, en besettelse for meg. Forfatterdrømmen lå for det meste og ulmet inni meg, uten at jeg hadde noen særlig sterk drivkraft annet enn at jeg elsket å fortelle historier. Men de to tingene henger likevel ganske tett sammen, for noe av det jeg fryktet aller mest da jeg var ung var å bli voksen, og det å jobbe i en kjedelig jobb på et eller annet kontor. Fotballen var frihet og lek, en kreativ øvelse, der alt var lov, og det var også skrivingen.

– Da jeg ikke fikk sove som barn på grunn av denne frykten for å bli voksen, sa min mor alltid at: «Hvis du kan klare deg med færre ting, ikke så dyrt hus og dyr bil, så kan du jo bli forfatter. Sitte på en benk, se på folk og finne på historier». Så hun plantet egentlig den lysten i meg, jeg innså at det var en måte å bevare lekenheten, kreativiteten, i det voksne liv. Den store forskjellen var at fotballdrømmen var så konkret, så levende, mens forfatteryrket var vanskelig å se for seg, og dermed visste man kanskje ikke helt hva den drømmen egentlig innebar.

Eg reknar med du hentar mykje inspirasjon frå dine eigne opplevingar på fotballbana, men kva synest du er det vanskelegaste å skildra og formidla frå dei situasjonane?

– Jeg hadde egentlig en aversjon mot å skrive om fotball så lenge jeg selv var aktiv. Skrivingen var et annet rom for meg, som jeg ville fylle med andre ting. Det var ikke før jeg ga meg med fotball selv, at jeg kjente at fotballuniverset inneholdt så mye spennende å ta tak i. Den skitne fotballverdenen, med penger, makt og unge mennesker som må ta store valg var på mange måter enkel å skrive om, for det handler om mennesker og det var spennende.

– Den største utfordringen var å skrive fotballscener. Jeg følte at det ble flate, krampaktige, kampreferat som var kjedelige å skrive og kjedelige å lese. Men så diskuterte jeg dette med redaktøren på Bare spille ball, Nicolai Houm, og han hadde erfart det samme da han skrev om surfing. At det ble veldig mekanisk og kjipt. Men så hadde han sett en danseoppsetning og der innså han hvordan det handler om alt det sanselige i disse situasjonen. Det ble nøkkelen for meg. Siden den praten hadde jeg som mål å ta leseren ned på matta, inn i hodet til en spiller, ta inn alt det rundt og vise fotballen som noe mer enn bare situasjoner. Jeg ville at leseren skulle omtrent kjenne pulsen til Fredrik nede på banen, kjenne sparket på ballen, kjenne følelsen av å skli langs gresset, blokkere et skudd, knotter som graver seg ned i gresset og hvordan alle disse sanselige opplevelsene oversettes på innsiden av fotballspilleren. Og plutselig ble det som jeg hadde aversjon mot, noe av det artigste jeg gjorde.

Det du seier her passar godt med mine eigne tankar om actionscener generelt: Vi konkurrerer jo på ein måte med spel, film og seriar, og for å halda trøkket oppe trur eg vi må fokusera på kjensler og sanseinntrykk framfor det mekaniske. Påverkar denne ‘konkurransen’ måten du skriv på? Kva tenkjer du om boka sin posisjon satt opp mot andre media ungdom er opptekne av?

– Jeg tror nok konkurransen med mobilen, gaming og andre ting som har høyt tempo, påvirker skrivingen min. Tempoet, pulsen, følelsen av å være «i» historien er et slags lokkemiddel så du skal gidde å bla videre. Samtidig er det ikke fullt så enkelt at man skriver slik bare for å få ungdom til å gidde å lese. Jeg er også veldig opptatt av at i det høye tempoet eksisterer også dette kaoset og de kjappe vekslingene som ligger nært det veldig dynamiske i å være ungdom. Usikkerheten som ofte gjør at man endrer ståsted, valg, fortløpende. På den måten er tempoet også et litterært grep for å få en innsikt i dette kaoset. At ting kan snu fort, at jeg er lett påvirkelig, sårbar, men også at man tester valg for å finne ut hvem man helst vil være.

For meg begynner eit bokprosjekt som regel med ein enkelt, grunnleggjande idé for historia, og så kjem resten etter kvart. Kva var utgangspunktet ditt, og korleis jobba du vidare med det for å koma heilt i mål?

– Utgangspunktet mitt var at jeg ønsket å skrive om den verdenen som møter unge fotballspillere i dag, i mye større grad enn det som var tilfelle da jeg var unggutt i fotballen. Og i hodet mitt så jeg derfor for meg en historie som tok for seg denne overgangen fra at fotball kun er lek og moro, og proffdrømmen en drøm, til at den drømmen plutselig er en mye mer konkret problemstilling. Der fotballen like mye handler om hvilken verdi du har for laget ditt, for treneren din, for klubben, og at denne verdien kan fastsettes i kroner og ører. Og når man først har gått inn i den verdenen, så finnes det ingen vei tilbake til det som var, uskylden går tapt.

– Det var utgangspunktet for det jeg ville skrive om, og jeg så tidlig for meg den løypa Fredrik skulle gå, der forholdene ganske kjapt blir større og konsekvensen oppleves mer alvorlige. Dermed ble den første jobben i stor grad å koke den store ideen, det som nå har blitt til tre bøker, ned til en historie. Hvor starter ferden hans? Og da fikk jeg denne ideen om én uke der alt endrer seg, der Fredrik gå over den dørterskelen til et liv der fotball handler om å maksimere sin egen verdi, der det finnes et spill utenfor banen. Og når jeg fant ut at jeg ville at det skulle sentrere rundt en forholdsvis uskyldig finale, der konsekvensene for Fredrik blir skrudd til inn mot denne kampen, var det bare å bygge historien dag for dag, legge på flere lag og så satt man igjen med Bare spille ball til slutt.

Kva betyr Uprisen for deg?

– Den betyr utrolig mye. Det er den gjengen du skriver til som gir deg tilbakemeldingen, og derfor er det en veldig viktig tilbakemelding. Treffer jeg med det jeg skriver? Dessuten er det slik at det er mange bøker som kommer ut, men nåløyet for å få oppmerksomhet er veldig trangt. Det er få bøker som får anmeldelser og oppslag i aviser og øvrig media. Dette gjelder spesielt ungdomsbøker, fordi ungdom leser mindre, det kjøpes færre bøker til ungdom og sånn blir det ikke bra business av. Det gjør at ungdomslitteraturen fort kan drukne litt, men samtidig vet vi at det er utrolig viktig at det finnes bøker for ungdomsleseren også.

– Vi vet at ungdom er en svært mangfoldig gjeng, som er krevende å nå med litteratur, da det er mye annet som foregår inne i hodet og i kroppen og i livet, store endringer. Da er det ikke alltid like kjekt å sette seg ned med ei bok. Derfor er det så utrolig viktig at man finner den riktige boka til den riktige leseren, og der er Uprisen helt genial. Fordi det er ikke en voksen anmelder eller ekspert som sier hva som funker, det er ungdommen selv som kan gi et innblikk i hva slags litteratur som treffer. Og derfor setter jeg Uprisen så utrolig høyt, fordi den gir ungdommene en stemme til å si hva som funker for dem av litteratur. Skal vi skape mer leselyst er det helt avgjørende. Og rent personlig har det jo betydd mye for meg at Bare spille ball fikk Uprisen. Den har åpnet dører og bidratt til at bøkene mine har nådd flere lesere. Det er jeg veldig takknemlig for.

Fleire meldarar på Uprisen.no skriv at dei synest bøkene dine er spennande sjølv om dei ikkje eigentleg er interesserte i fotball. Skriv du mest for fotballfans, eller tenkjer du mykje på opplevinga til andre lesarar? Gjer du noko bestemt for å unngå at det blir for mykje fotballnerding?

– Selv om jeg opplagt skriver «fotballbøker» handler bøkene for meg aller mest om det å være et ungt menneske i endring, i en verden som endrer seg fort. Den handler om valgene vi tar, hvorfor vi tar dem, og hvordan valg endrer oss. Den handler om å finne sin egen stemme oppe i et kaos av folk som vil noe med deg, som har ambisjoner eller ønsker på dine vegne, og der mange av disse strider mot hverandre. Jeg har helt klart en ambisjon om å nå fotballguttene som hater å lese med disse bøkene, derfor er det ekstremt viktig for meg å skildre en troverdig og ekte fotballhverdag. Men fotballmiljøet er bare et miljø som unge mennesker kan eksistere i, og mange av de problemstillingene Fredrik opplever kan virke ekstreme og spesielle fordi det er mye penger og mange aktører, men det koker jo ned til det de aller fleste ungdommer tenker på: Hva vil jeg med livet mitt? Hvilken verdi har jeg for andre?

– Det fineste jeg opplever med bøkene mine er når han fotballgutten som hater å lese pløyer gjennom en 250 sider lang roman, og hun jenta som hater fotball, men elsker å lese, leser den samme boka. Plutselig har de en felles litterær opplevelse, de kan snakke om noe de før ikke har kunnet snakke om. Jeg har ingen bevisst tanke om å ha mer eller mindre fotballnerding, jeg vil bare skrive om de situasjonene som Fredrik havner i, enten det er av eller på banen, og så må jeg skrive sånn at miljøet blir troverdig. Og det tror jeg en leser, enten man kjenner fotballmiljøet eller ikke, ser. Men det er klart, noen ganger må jeg diskutere med redaktøren min om hvorvidt noe blir for internt, for teknisk, så det er klart noen hensyn tar man kanskje.

Dette med å ha ei felles leseoppleving er noko av det aller finaste med Uprisen  – særleg for dei klassane som er med i juryen. Fleire elevar og lærarar eg har snakka med peikar på nettopp det å kunna diskutera dei nominerte bøkene som veldig lærerikt. Du er jo lærar sjølv. Bruker du mykje tid på bøker og bokprat i timane dine?

– Jeg har ikke jobbet som lærer etter at jeg debuterte som forfatter, men dersom jeg finner veien tilbake til klasserommet etter hvert vil jeg definitivt bruke litteraturen mye mer aktivt og bevisst. Disse leseopplevelsene de har til felles åpner opp døren til et språk, både til å diskutere selve boken, men så blir boken til et refleksivt verktøy. For hva blir boken til i møtet med leseren? Og når du erfarer at klassekamerater kan oppleve en scene helt ulikt fra det du opplevde, er det også en empatisk øvelse. Vi får nye perspektiver, både på oss selv og på omgivelsene. Men alt dette skjer uten at du egentlig merker det, for du diskuterer jo bare en bok som du kanskje likte eller ikke likte. Og det er en ganske magisk opplevelse, vil jeg si.

Så langt har du skrive tre bøker om Fredrik. Bare spille ball vann Uprisen i 2019, og Alene gjennom er nominert i år. Kvifor trur du dei har slått så godt an?

– Jeg tror en av grunnene er at det er ganske bra trøkk i historiene. Plottet er viktig, det drar leseren videre, og for unge lesere kan det være viktig for å gidde å lese. Det er nok viktig for mange voksne lesere også. Så tror jeg fotball har en veldig sterk rolle i kulturen vår, enten du liker det eller ikke, så tar fotballen mye plass. Jeg tror historiene i begge bøkene ikke nødvendigvis hyller fotballen som bransje, men gir et ganske ærlig innblikk i mekanismene som unge gutter må forholde seg til i oppstarten av en fotballkarriere. Det er en verden som mange kjenner til fra utsiden, men som få har tilgang til fra innsiden. Det tror jeg også er noe som appellerer.

Kampfikseren er den siste boka om Fredrik, står det på nettsida til forlaget. Korleis er det å skilja lag med denne figuren? Har du sagt det som er å seia om han, eller har han ei framtid du kunne tenkja deg å utforska?

– Det føles egentlig ganske bra. Jeg har kompiser som mener jeg bare kan skrive en bok for hvert år i karrieren til Fredrik, og holde det gående lenge. Men jeg har lyst til å utvikle meg som forfatter, jeg vil skrive om andre ting, med andre stemmer. Det har vært utrolig fint, spennende og morsomt å skrive om Fredrik, jeg er utrolig glad for at bøkene har truffet så mange, men det passer fint å stoppe der det stopper. Kanskje oppsøker jeg Fredrik igjen om noen år og ser hvordan det har gått med ham, men enn så lenge er jeg veldig glad for at jeg klarte å skrive disse tre bøkene om ham.

Kva blir neste bokprosjekt?

– Farlig spørsmål, for hva hvis jeg ikke får det til? Men jeg skriver akkurat nå på en bok for litt yngre lesere, mellomtrinnet, som er litt annerledes enn bøkene om Fredrik. Jeg tror det kan bli bra, men det gjenstår mye jobb.

Skrive av Asbjørn Rydland

 

---

 

Fleire forfattarintervju:

Uprisvinnar 2007: Ingelin Røssland

Uprisvinnar 2008: Endre Lund Eriksen

Uprisvinnar 2009 og 2012: Terje Torkildsen

Uprisvinnar 2010: Lars Mæhle

Uprisvinnare 2011: Axel Hellstenius og Morten Skårdal

Uprisvinnar 2013: Ellen Fjestad

Uprisvinnar 2013: Marianne Kaurin

Uprisvinnar 2014 og 2018: Thomas Enger

Uprisvinnar 2015: Sigbjørn Mostue

Uprisvinnar 2016: Jan Tore Nordeng

Uprisvinnar 2017: Asbjørn Rydland

Fleire artiklar frå Uprisen si historie:

Uprisen blir født (2007)

En voksen nominasjonsjury (2008)

Engasjerte voksne (2009 og 2012)

Storjurymedlem (2010)

Nominasjonsjuryen (2011)

Storjurymedlem (2013)

Festivalsjef (2014)

Juryklasse (2015)