I kulissene siden 2014

Et sjeldent bilde av Anne-Thea Haavind. Hun er ansvarlig for alt som skjer av arrangementer for barn og unge på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer.
Foto: Øystein Nordås

Anne-Thea Haavind er Pegasusansvarlig under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer og har hatt ansvaret for prisutdelingen til årets ungdomsbok i snart åtte år. Likevel kan hun ikke komme på en eneste morsom tabbe fra alle disse årene. – Beklager, ler hun, – Uprisen er et så godt og vellykket prosjekt at det oppstår ikke uventede situasjoner. Det går som det skal. Det går på skinner.

 

At Uprisen er ryddig, betyr ikke at det er et kjedelig prosjekt å være med på. – De sterkeste og beste minnene er møtet med elever og lærere som forteller hvor viktig prosjektet har vært for dem, forteller Haavind. – Jeg kommer tett på ungdommer som har lest sin aller første bok på grunn av Uprisen. Hele skoleklasser som har det så gøy at klassemiljøet endrer seg etter å vært på Lillehammer. Uprisen er et prosjekt som skaper leseglede og utvikler elevenes empati. Vi vet jo at litteraturen gjør dette, men Uprisen viser oss det i praksis.

Ansvar for barn og unge
Anne-Thea Haavind er ansvarlig for alt som har med barn og unge å gjøre på hele Norsk Litteraturfestival, også festivalens helårsprogram på Litteraturhus Lillhammer. Hun booker inn over 100 forfattere hvert år og 20 000 publikummere er innom arrangementene hennes. Dette har hun gjort siden 2014 og likevel var det en utfordring å skulle spore opp et bilde av henne i aksjon under festivalen. Haavind trives rett og slett best i kulissene. – Jeg sniker meg unna når noen tar bilder, innrømmer hun.

Selv om hun er beskjeden på egne vegne, er hun ikke beskjeden på festivalen og litteraturens vegne. – Det skrives så utrolig mye bra litteratur for barn og unge i Norge. Vi har nok å ta av når vi skal booke arrangementene våre, og Norsk Litteraturfestival på Lillehammer skal være en breddefestival. Bredde er særlig viktig opp mot barn og unge, tenker jeg. De bestemmer jo ikke selv hva de skal se, men blir tatt med av foreldre eller lærere. At vi tilbyr ulike arrangementer og opplevelser, gjør at alle kan finne noe som treffer dem, fastslår hun.

Uprisen utgjør en stor og viktig del av programmet for ungdom under festivaldagene i mai. Haavind sørger for at hoveddelen av ungdomsarrangementene foregår på onsdag og torsdag når juryklasser fra hele landet ankommer festivalbyen. – Den onsdagen i mai, når 200 ungdommer inntar byen, gjør noe med hele stemningen i Lillehammer. Dette er engasjerte klasser og engasjerte lærere som går på mange arrangementer. Uprisen sørger ikke bare for at det blir stilt spørsmål på andre dialekter, juryklassene er i tillegg kompetente lesere som stiller interessante spørsmål. På den måten får Lillehammer-ungdommen virkelig føle at de er på noe annet enn en Lillehammer-festival. Pegasus er en nasjonal festival!

Ungdommer i alle ledd
Da Haavind startet som ansvarlig for Pegasus i 2014, kom hun fra musikkfeltet og var ny i litteraturbransjen generelt. Hun har alltid likt å lese og interessert seg for litteratur, men hun hadde liten kjennskap til de ulike litteraturprisene. – Det som slo meg som det viktigste ved Uprisen var at ungdommen fikk lov til å mene noe selv. At prosessen var godt gjennomarbeidet, var lett å se. Det var en pris som ikke trengte store endringer. Ansvarsfordelingen mellom Foreningen !les, Litteraturfestivalen og Den kulturelle skolesekken var etablert og velfungerende. Men det var ikke derfor prisen allerede var stor og viktig – både for forlag og forfattere. Grunnen til at Uprisen betyr noe, er at elevenes mening blir hørt, at ungdommene har hatt en høy grad av involvering helt fra start. Jeg har tenkt at det er den delen av prisen vi hele tiden må utvikle videre.

Uprisen er ungdommens egen pris, og Haavind har særlig styrket denne profilen gjennom å endre ungdommenes møte med forfatterne. Juryklassene får møte de fem nominerte forfatterne onsdag kveld, dagen før prisutdelingen, og stille dem spørsmål. – Tidligere var det slik at alle elevene kunne spørre forfatterne om hva de ville. De møttes i et rom og forfatterne ble bombardert med spørsmål fra salen. Det kunne fungere godt, men ofte var det den tøffeste i rommet som fikk spurt mest og mange spørsmål var kanskje ikke så godt gjennomtenkt, forteller Haavind. Fra 2017 innførte de derfor en ny ramme på arrangementet. – Jeg ønsket å vise at vi tar ungdommene på alvor, og derfor har vi nå to ungdommer som er samtaleledere på scenen. Disse to melder seg selv eller blir anbefalt av læreren sin. De er selvsagt ekstra motiverte, for det er jo skummelt å skulle gjennomføre sitt første forfatterintervju foran både egen klasse og seks fremmede klasser. Alle juryklassene sender inn ti spørsmål til hver av bøkene, og så er det en profesjonell samtaleleder som ser igjennom spørsmålene og lager en kjøreplan. De to ungdommene får tilsendt planen på forhånd, men de snakker ikke med forfatterne før samtalen. De bare kaster seg uti det når de kommer til Lillehammer. Ungdommene løser det like galant – hver gang, og det blir alltid spennende og interessante samtaler om litteraturen.

I 2014 ble årets vinner, Thomas Enger, bombardert med spørsmål fra et rom fullt av ungdommer.
Foto: Vibeke Røgler

 

I 2018, det året Thomas Enger vant prisen for andre gang, satt de nominerte på scenen med to elever som samtaleledere. Spørsmålene hadde hele salen vært med på å lage.
Foto: Vibeke Røgler

Uprisen er viktig
Hele administrasjonen på Norsk Litteraturfestival er innforstått med at Uprisen, og særlig Ushowet med prisutdelingen på torsdag, er blant det viktigste som skjer under festivaluka. – Jeg får mange henvendelser om Ushowet hvert eneste år om at det kræsjer med noe i voksenprogrammet, og om vi kan unngå parallellsesjoner på det tidspunktet. Sånn henvendelser får jeg ikke knyttet til resten av Pegasus-programmet. Ushowet er en prisutdeling store deler av litteraturbransjen, og også det generelle publikummet, vil ha med seg. Det blir stappfullt hvert eneste året, til tross for at arrangementet har vært avholdt i den store festsalen vår i Kulturhuset Banken. Så nå har vi innsett at festsalen er for liten. Vi må flytte Ushowet til Maihaugsalen, den største salen Lillehammer har, og som vi vanligvis bare bruker til litterær festaften og åpningsforestilling, fordi festivalpublikummet rett og slett krever det, smiler Haavind fornøyd.

Selv om det er stas å være populær, er det likevel det primære publikummet, ungdommene, Haavind er mest opptatt av. Det er dem hun lager festivalen for, og da er det godt med gode hjelpere. – Jeg er glad og takknemlig for de lærerne som tar med seg klasser år etter år, og at samarbeidet med dem er så godt. De juryklasselærerne som er gjengangere, er spesielt gode på å motivere elevene sine, og de gir elevene følelsen av at de er med på noe stort helt fra start. Uten en sånn lærer, er det mange ungdommer som ikke ordentlig forstår poenget med Uprisen før de har vært på Lillehammer og sett vinneren komme gråtende opp på scenen og si at «Dette er det største som har skjedd i mitt liv». Det er først da det går opp for dem hvilket viktig arbeid de har vært med på, forklarer Pegasus-sjefen.

De nominerte forfatterne er alltid like spente, og at det er som regel lett å se hvor mye prisen betyr for vinneren. Haavind holder likevel fram fjorårets vinner Neda Alaei som spesiell. – Reaksjonen hennes var veldig, veldig fin. Hun ble så glad! Det er jo det fineste – når det ikke er tvil om hva det betyr, konstaterer hun og forteller videre: – Før skulle de nominerte forfatterne opp på scenen før prisutdelingen, men vi fikk så mange tilbakemeldinger om at de opplevde det som skummelt, at vi måtte slutte med det. Forfatterne vil helst sitte i fred på første rad, vi kan ikke sette lyskasteren på dem en gang, så nervepirrende opplever de utdelingen. Året etter kommer vinneren tilbake, for å holde foredrag og delta på showet, og det er alltid hyggelig. Da har forfatteren en enda bedre forståelse for hva Uprisen har betydd for dem, og de mimrer ofte om hvor grusomt det var å vente på avgjørelsen, ler hun.

– Alle forfatterne blir glade for prisen, men reaksjonen til Neda Alaei var spesielt fin, smiler Anne-Thea Haavind.
Foto: Vibeke Røgler

Endringer i 2022
Nå ser Anne-Thea Haavind fram til den største endringen i Uprisens historie, i hvert fall så lenge hun har vært med. – Uprisen er en nasjonal pris, og ungdommer fra hele Norge kan anmelde årets bøker på uprisen.no, men de sju juryklassene har rullert mellom fylkene. Dermed har ikke det siste leddet i prisprosessen vært nasjonalt. Det endres neste år. Neste år blir Uprisen virkelig en pris for hele landet! Da får vi elleve juryklasser – én fra hvert fylke. Det mener jeg er et viktig steg for en pris som skal kåre Norges beste ungdomsbok!

Skrevet av Petra J. Helgesen, Foreningen !les


Flere artikler om Uprisens historie:

Uprisen blir født (2007)

En voksen nominasjonsjury (2008)

Engasjerte voksne (2009 og 2012)

Storjurymedlem (2010)

Nominasjonsjuryen (2011)

Storjurymedlem (2013)

Forfatterintervjuer:

Uprisvinner 2007: Ingelin Røssland

Uprisvinner 2008: Endre Lund Eriksen

Uprisvinner 2009 og 2012: Terje Torkildsen

Uprisvinner 2010: Lars Mæhle

Uprisvinnere 2011: Axel Hellstenius og Morten Skårdal

Uprisvinner 2013: Ellen Fjestad

Uprisvinner 2013: Marianne Kaurin

Uprisvinner 2014 og 2018: Thomas Enger

Uprisvinner 2015: Sigbjørn Mostue

Uprisvinner 2016: Jan Tore Nordeng