Læreren som ville gi algoritmefrie reiser

 

Jan Tore Nordeng trivdes med å være lærer. Likevel endte han opp med å bli heltidsforfatter som nå reiser rundt på skoler landet rundt. Nordeng har klokkertro på at å fortelle historier aldri vil gå av moten.

Var det noe spesielt, en hendelse eller lignende, som gjorde at du begynte å skrive bøker, eller har du ”alltid” gått og båret på en drøm om å bli forfatter?
Bar nok på tanken om å bli forfatter fra et tidlig stadium. Skrev agentromaner på skrivemaskin da jeg var barn, inspirert av Ian Flemings bøker om James Bond, som pappa hadde liggende. I slutten av tenårene slo det meg – feilaktig – at det var naivt å fortsette å tro på denne drømmen, derfor lå den brakk i enda noen tiår, selv om jeg fortsatte å skrive dikt og korttekster. Jeg tok Forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø på slutten av nittitallet, og det ga meg kontakt med en del av det nordnorske forfattermiljøet, som nok var medvirkende til at jeg endelig begynte å tro på en skrivende karriere igjen.

Du har bakgrunn fra blant annet læreryrket. Tar jeg feil når jeg tror at dine erfaringer fra klasserommet har vært til stor hjelp når du skriver for barn og unge?
Det er nok ikke feil. I ungdomsromanene har jeg hatt stor hjelp av innsikt om hva ungdom er opptatt av, hvordan de oppfører seg og hvordan de snakker. Den innsikten har jeg ikke tilegnet meg bevisst, men tatt inn som en mer ubevisst erfaring.

Du har et stort spenn i forfatterskapet, fra fantasy og teknologikritikk, til kroppspress og parkour. Vil du likevel si at det finnes et gjennomgangstema eller en rød tråd i romanene dine – noe du er spesielt opptatt av å få frem til leseren?
Det er med vilje jeg gjør forskjellige ting. Jeg er nysgjerrig av natur, også på hva jeg kan klare å få til selv. Da jeg skrev #alfahann var det min første realistiske bok. Ante ikke om jeg kunne, men jeg ville forsøke. Da jeg skrev Kunsten å tryne, ville jeg skrive en kjærlighetsroman, for det så jeg for meg at ingen forventet av meg. Selv om det er stort spenn i temavalg, så må det alltid være spennende. Til og med i en kjærlighetsroman. En felles rød tråd som jeg nok kunne tenke meg å spinne videre på, er ung maskulinitet. Kanskje er det Skyggefødt som er begynnelsen, men spesielt i #alfahann ville jeg utforske dette. Kunsten å tryne skulle være det samme, bare med positivt fortegn. For meg henger i alle fall disse to bøkene sammen, på den måten at de handler om unge gutter som forsøker å takle motgang. En går under, en annen reiser seg igjen. Jeg tenker ikke så mye på «budskap», men er heller opptatt av å utforske og finne ut et eller annet. Så håper jeg liksom at det blir underholdende eller opplysende, eller begge deler, for leseren.

Er du av de forfatterne som har alt klart i hodet når du begynner å skrive, eller dukker ideene opp underveis i skrivingen?
Jeg klarer meg ikke uten en plan. Den kan være vag, med huller og usikkerheter. Faktisk er de usikre planene de beste. Så en blanding. Jeg har lært meg til å stole på meg selv i skrivingen. Nok til at jeg kan begynne å skrive uten å vite alle detaljer. Å stå fast kan være veldig fruktbart, for da tvinger man seg selv til å se fortellingen fra andre vinkler. Når selve historien er skrevet må den bearbeides. Det er en mulighet for å legge til flere «lag». Vanligvis har jeg for eksempel bipersoner som åpenbart bare er med for å tjene fortellingen. Ofte kan det være stilig å arbeide mer med dem.

I 2016 vant du Uprisen for årets beste ungdomsroman. Dette er jo en spesiell pris, da vinneren stemmes frem av ungdommen selv. Hadde du trodd at du skulle vinne, og hva betydde denne prisen for deg og forfatterskapet ditt?
Jeg var veldig glad for å være nominert, men hadde ingen forhåpninger om å stikke av med seieren. Alle jurymedlemmene hadde nevnt fantasy som favorittsjanger, og #alfahann var jo grim realisme. Dagen før utdelingen var det en av de frivillige på Litteraturfestivalen som påsto at boka mi var en outsider-favoritt, men det trodde jeg ingenting på. Jeg håper jo at en slik pris gjør at flere blir nysgjerrige på meg og bøkene mine. Den er i det minste den boka som flest har hørt om.

Les juryens begrunnelse her

Alt tyder på at gutter leser stadig mindre bøker. Nå skal ikke jeg påstå at du er en «gutteforfatter», all den tid du også leses av mange jenter (noe f.eks. Uprisen viser). Men tenker du underveis i skrivingen at du skal treffe guttene spesielt?
Nei, tenker ikke at jeg skriver for spesielt gutter, men aksepterer at det kan oppfattes sånn. Jenter bekymrer man seg jo ikke for like mye når det gjelder lesing, og jeg er klar over at de også leser bøkene mine. Faktisk tror jeg jentene setter pris på å lese også «guttete» bøker. Kanskje de er mer nysgjerrige på hvordan gutter oppfatter ting og tenker om verden. Jeg tror ikke gutter er like nysgjerrige på en jente-synsvinkel.

Hva gjør du når du blir lei av å skrive?
Det er artigere å finne på fortellinger og skissere karakterer enn å skrive. Spørsmålet er ikke hva jeg gjør når jeg blir lei av å skrive, heller hva jeg gjør for å få motivasjon til å sette meg ved tastaturet. Selve skrivingen er jobb. Eller egentlig er jobben å sette seg ned og begynne. For da går gjerne tiden. Når jeg sitter på kontoret og prokrastinerer, så gjør jeg det samme som alle andre, tenker jeg. Surfer på nettet. Ser videoer. Slike ting.

Du har vært mye rundt på forfatterbesøk med Den kulturelle skolesekken. Hva liker du aller best med disse besøkene?
Møtet med elevene. Spesielt at de ikke helt vet hva de får. Aller mest spesielt når de gutta som har satt seg bakerst og kanskje planlegger å ta seg en liten blund, er de som er aller mest engasjert. Jeg elsker å se på trynene deres når jeg lyver og tuller med dem. Den energien jeg ofte føler vi deler, er helt fabelaktig.

Vi forfattere er avhengig av å ha lesere. Hvorfor skal man lese bøker, egentlig – og mener du at det er spesielt viktig at de unge leser?
Det er viktig å lese bøker for å bearbeide sin egen fantasi. Jeg tror bøker gjør at leseren ser muligheter, får erfaringer som hun ellers aldri ville ha hatt. Bøker er algoritmefrie reiser, med uendelige, vidunderlige, forferdelige, uhyrlige, vakre opplevelelser. Det er verdifullt at ungdom leser, for de er i en spesielt påvirkelig alder, men samtidig synes jeg vi voksne – foreldre, lærere, andre – skal ha litt is i blodet. Vi skal fortsette å framsnakke bøker og lesing, men ikke fortvile hvis de ikke hører helt etter. Det kan komme senere. Min erfaring med egne barn er at det gjerne gjør det.

Les anmeldelsene Kunsten å tryne fikk av høstens anmeldere

For 15-20 år siden var det knapt noen som visste hva sosiale medier var, YouTube var ennå ikke kommet på lufta og ingen hadde smarttelefoner. Hvis vi titter i krystallkula, vil det fortsatt være folk som leser bøker om 15-20 år?
Om tjue år har vi nok fremdeles bøker. Boka er en så annerledes erfaring enn sosiale medier, til og med så forskjellig fra tv-serier og filmer, at det fremdeles i lang tid vil være folk som setter pris på bøker. Samtidig er boka bare et stykke teknologi, selv. Den ble oppfunnet på et punkt, og kommer til å være utdatert. Det som aldri blir borte, er den gode fortellingen. Jeg tror vi mennesker er fortellende vesener. Da betyr det egentlig mindre hvilket format fortellingen kommer i. Den muntlige fortellingen, godt gjennomført, fra en bestefar eller en lærer, eller en forteller-androide i år 2100, kommer aldri til å gå av moten.

Det er sikkert mange fans som sitter og lurer på hva du skriver på nå. Kan du røpe noe?
Jeg skriver for ungdom for tiden. Det handler om at ensomhet kan få en til å velge felleskap som ikke er helt sunne. Tror den beskrivelsen får holde.

Skrevet av Sigbjørn Mostue

---

Flere forfatterintervju:

Uprisvinner 2007: Ingelin Røssland

Uprisvinner 2008: Endre Lund Eriksen

Uprisvinner 2009 og 2012: Terje Torkildsen

Uprisvinner 2010: Lars Mæhle

Uprisvinnere 2011: Axel Hellstenius og Morten Skårdal

Uprisvinner 2013: Ellen Fjestad

Uprisvinner 2013: Marianne Kaurin

Uprisvinner 2014 og 2018: Thomas Enger

Uprisvinner 2015: Sigbjørn Mostue

Flere artikler om Uprisens historie:

Uprisen blir født (2007)

En voksen nominasjonsjury (2008)

Engasjerte voksne (2009 og 2012)

Storjurymedlem (2010)

Nominasjonsjuryen (2011)

Storjurymedlem (2013)