– Uprisen er den beste bokklubben!

Årets Uprisen-vinner, Neda Alaei, jobber på Vollebekk skole i Oslo. Elevene i 10A skryter av både henne og boka hennes, og nå skal de snart skrive anmeldelser til neste års Uprisen.

– Velkommen! Neda Alaei møter oss i inngangspartiet til Vollebekk skole, der hun både er miljøterapeut og jobber med litteratur. Skolen ligger i bydelen Bjerke, øst i Oslo, og her går det 800 elever fra 1. til 10. trinn. Vollebekk har et nytt og flott skolebibliotek som Uprisvinneren er medansvarlig for. Hun viser oss inn mellom koselige sittegrupper og bokhyller, og forteller om hvor gøy det er å boksnakke med elevene. – Ungdommer er kjappe til å bestemme om ei bok er bra eller ikke. De leser ikke langt før de vet om boka er dritt eller verdt å gi en sjanse.

Vi intervjuet forfatteren i UprisenUKA i fjor også: Intervju: Sanna må ta vare på faren

Lært av anmeldelsene på uprisen.no
Neda forteller at hun fulgte med på anmeldelsene på uprisen.no lenge før Dette er ikke oss var ferdig skrevet. – Mens jeg gikk på forfatterstudiet på Norsk barnebokinstitutt leste jeg ungdomsbøker som andre hadde skrevet og sjekket uprisen.no etterpå. Anmeldelsene der er ofte brutalt ærlige: Enten er det 1 på terningen eller så er det 6, og lite mellom. Når jeg hadde lest noe jeg likte, var jeg alltid nysgjerrig på hva ungdommene mente, forteller Neda. – Jeg tror det har gjort meg til en bedre ungdomsbokforfatter. Jeg har lært mye av å lese det elevene skriver. Hvor viktig det er med troverdige dialoger for eksempel. Leserne avslører fort om forfatteren ikke kjenner ungdomsspråket.

Det har selvfølgelig vært ekstra spennende å lese anmeldelsene av hennes egen bok. Dette er ikke oss, som handler om omsorgssvikt, og om hvordan hovedpersonen Sanna tar vare på faren sin, har fått både positive og negative anmeldelser. Neda husker særlig en anmelder som mente at boka hennes var latterlig kjedelig, men samtidig ikke kunne legge den fra seg. Nour fra Løkenåsen ungdomsskole skrev: «Når du leser boka så vil du bare legge den fra deg, fordi det ikke er så mye spenningstopper. Men det er ikke alltid du vil legge den fra deg, noen ganger så vil du bare lese videre.» – Det var fascinerende hvordan anmelderen beskrev at hun både ble berørt og kjedet seg samtidig, kommenterer Neda.

Uprisen-vinneren forteller også hvor rørt hun blir av de anmelderne som viser fram sine egne følelsesmessige reaksjoner. Det er sjelden elever kjenner seg igjen i hovedpersonens ekstreme situasjon, med de føler med henne og lever seg inn i henne. Den anmeldelsen som kanskje gjorde mest inntrykk var det Erling Dahl fra Smestad ungdomsskole som skrev. Han mente at familiehistorien til Sanna var lite troverdig: «Alt sammen rundt faren virker altfor urealistisk. Jeg vet at det er fordi moren er død og det fører til depresjon, men å lage middag osv, er noe du ikke trenger datteren din til å gjøre.» – Jeg husker jeg tenkte: «Wow, så fint du må ha det!», smiler Uprisen-vinneren. – Det er godt at de fleste norske ungdommer har det så godt at de ikke en gang kan forestille seg Sanna sin virkelighet, reflekterer hun videre. Neda Alaei er utdannet barnevernspedagog og kjenner mange historier som ligner på Sannas fra sin tidligere arbeidsplass.

Les flere anmeldelser av Dette er ikke oss.

Elever som heiagjeng
Vi skal være med Neda i norsktimen til klasse 10A. På vei opp trappa til klasserommet tikker det inn en melding på mobilen hennes. Neda leser høyt for oss: «Jeg hørte du vant Uprisen. Gratulerer!» Hun må innrømme at hun har snakket mye med elevene om prisen. – Det er så gøy at 10. trinn er anmelderklasser samtidig som jeg har vært nominert og til og med vunnet. Når norskteamet skulle presentere prosjektet for elevene, insisterte jeg på at jeg skulle ta den presentasjonen, ler Neda.

Hun er ofte inne i klassene og viser fram bøker i forbindelse med ulike prosjekter, men denne gangen ble det fort personlig. Når hun viste elevene de nominerte bøkene, var det mange som kjente igjen boka hennes blant de fem. – Én etter én rakk de opp hånda og spurte «Er du nominert?» og da kunne jeg fortelle dem hvor viktig den nominasjonen var for meg, og hvor viktig jobben med å anmelde bøker er, sier hun. – Jeg håper elevene skjønner hvilken betydning de kommer til å få for de forfatterne de selv anmelder.

Vanligvis blir Uprisen delt ut i mai, men i år, på grunn av pandemien, måtte Neda Alaei og de fire andre nominerte forfatterne vente helt til slutten av september. For Neda var det bare positivt: – Jeg fikk nyte å være nominert i mange flere måneder enn alle tidligere vinnere har fått. Da dagen kom, var jeg nesten litt trist. Hvis jeg ikke hadde vunnet, hadde det hele vært over. Uprisen er så variert, så gjennomført og fin. Spesielt liker jeg å tenke på de fjorten elevene som kommer til Lillehammer, fra hver sine klasser, fra hver sin kant av landet, for å sitte å diskutere fem bøker en hel dag, sier hun engasjert. – Det er som en svær bokklubb. Den aller beste bokklubben for ungdom!

I klasserommet til klasse 10A er det også bokklubbstemning. I norsktimene har klassen fire leseprosjekter gående parallelt. I tillegg til Uprisen, leser de dystopier, de skal fordype seg i et valgfritt forfatterskap, og de er inne i en temaperiode der de leser tekster om å være «god nok», om hvordan det er å være ung i dagens Norge. Norsklærer Jonas Bjørkå Hansen sørger for at elevene ikke mister oversikten. — Hva står på agendaen i dag? spør han klassen, og får svar fra flere: – Skrive! – Ja, sier Jonas, – Vi skal skrive videre på dystopiteksten eller på fordypningsemnet. Er det noen som trenger å gå ned på biblioteket?

Mens noen elever forlater klasserommet for å finne bøker, rigger de andre seg til med prosjektene sine. Den dystopiske romanen Darlah. 172 timer på månen (2008) av Johan Harstad ligger spredt på flere pulter, men det skrives også om zombie-forfatteren Max Brooks eller J.K. Rowlings Harry Potter. Noen elever diskuterer med Jonas og Neda, de fleste jobber konsentrert.

Lesing utvider verden
Neda ser seg rundt i klasserommet. Hun mener at ungdom er de viktigste leserne. – De voksne tar ansvar for seg selv, barna blir lest høyt for, enten de vil eller ei. Ungdom trenger å lese bøker som speiler den verden og det samfunnet de lever i. Ikke bare kjenne seg igjen, men også utvide sin verden! Det krever god ungdomslitteratur.

Neda Alaei har bidratt til en slik utvidelse av verden med sin egen bok. I juryens begrunnelse skriver de: «Vi får mulighet til å leve oss inn i hvordan det er å måtte ta ansvar både for seg selv og for sin egen far.» Uprisen-vinneren mener at ønsket om å vinne Uprisen har pushet henne i skriveprosssen. Hun tenker at Uprisen, med sine femten år, kan ha bidratt til å utvikle den norske ungdomsboka rent generelt. – Norsk ungdomslitteratur blir bedre og bedre, slår vinneren fast.

Dette er ikke oss var Neda Alaeis debutroman, men hun er allerede godt i gang med bok nummer to. Den kommer sannsynligvis neste høst. – Jeg har laget en ny ungdomsgjeng, fortsatt i Oslo, men ett år senere. De har akkurat begynt på videregående skole, forteller hun. Hun har ikke snakket mye om denne nye boka ennå, men håper at hun skal presentere begge bøker på Litteraturfestivalen på Lillehammer neste år, for det er mange felles tråder i de to romanene. Også den nye boka tar opp en form for omsorgssvikt. Denne gangen handler det om fraværet av far og om en krevende mor. – Hovedpersonen og moren har et intenst mor-datter-forhold. Moren brukte en sæddonor for å bli gravid, og det er klart fra start at det aldri har vært en far inne i bildet, avslører Neda. – Hovedpersonen vil være mer enn bare datter, det er ikke nok for henne at det bare er de to, slik moren ønsker. Så boka handler først og fremst om løsrivelse og identitet.

Uprisen var ikke den eneste prisen Neda vant i år. Hun har også vunnet Kulturdepartementets debutantpris og Bokbloggerprisen. Hun er ikke i tvil om at Uprisen betyr mest for henne. – At en litteraturprofessor mener jeg skriver godt, er fint, men det er mye viktigere at ungdommene liker det jeg skriver, slår hun fast. Fra scenen på Lillehammer sa hun at å vinne Uprisen var hennes «aller største drøm» og på Facebook har hun skrevet en takk til elevjuryen: «Dere kaller boken min for en «følelsesbombe» og sier at det er den beste ungdomsboken. Den beste! Herre-GUD! Jeg kommer aldri til å ta det for gitt. Aldri. Jeg lover. Tusen takk for den aller, aller største og viktigste prisen.»

Les mer her: Debutant vant Uprisen 2020

Ungdomsboka som naturlig habitat
Flere av elevene i klasse 10A har lest boka til Neda Alaei og likt den. Noen har til og med lånt den i dag. Neda blir synlig glad idet hun oppdager den på en av pultene. – Da jeg begynte på Barnebokinstituttet var jeg innstilt på at det var ungdom jeg skulle skrive for, sier Neda. – Jeg har vært opptatt av ungdomsbøker og ungdomslitteratur lenge. På forfatterstudiet skrev vi i alle sjangre: barnebok, billedbok, fabler, eventyr, men ungdomsboka er mitt naturlige habitat. Det er det eneste jeg virkelig vil skrive.

Hun har visst at det var dette hun ville, helt siden hun selv gikk på ungdomsskolen. – Jeg var en følelseslada tenåring. Norsklærerne mine oppmuntra meg, men de forsto meg ikke. Jeg leste mye Erlend Loe, var inspirert av måten han skrev på, og så fikk jeg tilbakemelding på at jeg ikke måtte bruke så mange komma. Det var frustrerende, husker Neda. Hun hadde lyst til å rope til læreren: – Skjønner du ikke at jeg prøver å uttrykke noe her! De var opptatt av kompetansemål, mens jeg ville utforske «forfatterskapet mitt».

Neda og norsklærer Jonas er skjønt enige om at lesing er viktig på ungdomsskolen. Alle på 10. trinn skal lese minst to bøker i høst, og klassene er godt i gang. – Vi er med på Uprisen fordi det er spennende å lese gode bøker, og særlig bøker som er ment for akkurat dem, sier Jonas. – Jeg har lest de første kapitlene av «Arvingen» høyt for dem og de elsket den. Neda supplerer: – Nå som jeg selv jobber i skolen, skjønner jeg at lesing er viktig. For ALT. Hvis man sliter i matte eller naturfag, er det lesing som hjelper. Det er en grunnleggende ferdighet. Vi har et mål her på Vollebekk om at alle elever skal ha en bok i sekken. Alltid, understreker hun. – Men det er klart, for elevene handler det om å bli berørt, om at historien fenger dem.

Neda Alaeis Dette er ikke oss har i alle fall fenget ungdommer i hele landet. Vi i Foreningen !les gratulerer igjen!

Her kan du lese hvorfor Neda Alaei vant: Uprisen 2020: Juryens begrunnelse

---

Vi gleder oss til å lese hva elevene på Vollebekk skriver. De første anmeldelsene fra skolen vil nok ikke dukke opp på uprisen.no før i uke 47. I mellomtiden får vi snakke med noen av elevene i klasse 10A. Selma, Eira og Solveig har alle lest Dette er ikke oss og de kjenner Neda fra alle de ulike bokprosjektene i norskundervisningen.

Selma Graff-Kallåg (15)

Hva likte du med «Dette er ikke oss»?

Den var bra. Jeg likte at det skjedde over så kort tid, og at det først og fremst handlet om tankene til Sanna. Det var lett å leve seg inn i henne.

Hvordan er det å ha Neda i klasserommet?

Hun er en fin person å ha med i bokprosjekter. Hun kan masse om ungdomsbøker og kommer med gode anbefalinger.

Hva har dere gjort med Uprisen så langt?

Vi har begynt å lese. Jeg har lest «Den forbudte kampen». Den var veldig bra, selv om det ikke er sånne bøker jeg pleier å lese. Jeg leser mer krim. Den neste jeg skal lese er «Arvingen». Det er gøy å lese bøker jeg ellers ikke ville verken plukket opp eller åpnet opp.

Nå er Uprisen 15 år. Hvordan feiret du 15 årsdagen din?

Jeg hadde noen venner på besøk. Vi spiste taco og så skrekkfilm.

 

Eira Selven Pettersen (15)

Hva likte du med «Dette er ikke oss»?

Den var en følelsesaktig berg- og dalbane. Noen ganger gråt jeg og andre ganger hadde jeg lyst til å rope til Sanna «Hva holder du på med!»

Hvordan er det å ha Neda i klasserommet?

Jeg begynte på skolen nå i høst, og da jeg fikk vite at Neda var nominert til Uprisen, fikk jeg så lyst til å lese boka. Hun er en fin person å spørre om lesetips, for hun har mange ideer, og da er det sikkert at jeg er med på i alle fall én av dem.

Hva har dere gjort med Uprisen så langt?

Først leste jeg «Arvingen», men jeg trodde ikke jeg ville like den. For det første så leser jeg egentlig ikke så mye norske bøker, og i tillegg hadde mamma kjøpt den og sa «Denne skal du lese!», og jeg liker IKKE å bli fortalt hva jeg skal lese. Og så kom jeg på skolen og der legger Neda den på pulten min og sier akkurat det samme: «Denne skal du lese!», så da tenkte jeg «javel» og jeg likte den faktisk skikkelig godt. Den andre jeg har lest er en diktsamling, «Jeg vil bare at det skal være oss», og nå ser jeg etter bok nummer tre.

Nå er Uprisen 15 år. Hvordan feiret du 15 årsdagen din?

Vi spiste pizza på Peppes, for vi kunne jo ikke være så mange hjemme på grunn av pandemien. Etterpå hang vi på en fotballbane her i nærheten.

Solveig Kvarsvik (14)

Hva likte du med «Dette er ikke oss»?

Den var realistisk. Jeg tenker at en person kan ha det akkurat sånn, her og nå. Og jeg kjente meg igen i følelsene til Sanna.

Hvordan er det å ha Neda i klasserommet?

Hun er en trygg og snill person som man kan spørre om alt.

Hva har dere gjort med Uprisen så langt?

Jeg har ikke hatt tid til å begynne å lese ennå. Vi har fordypningsoppgave og dystopiprosjekt og vi leser i engelsken også.

Nå er Uprisen 15 år. Hvordan skal du feire 15 årsdagen sin?

Det blir nok noen venner hjemme hos meg, og noe enkelt å spise, som pizza eller taco eller tapas. Og en film.

 

Skrevet av Petra J. Helgesen / Foreningen !les