En hollywoodsk suksessoppskrift

Blant årets bøker seiler Arvingen opp som en favoritt på uprisen.no. Forfatterne Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehaug har allerede planlagt bok nummer tre i serien.

– Vi redigerer på bok nummer to nå. Den kommer i februar, kan Randi Fuglehaug røpe. Det er det nok mange lesere som vil rope hurra for. Eva Charlotte ved Hommelvik ungdomsskole skriver på uprisen.no at «jeg kan nesten ikke vente med å lese neste bok i serien», og hun er ikke alene. Arvingen har foreløpig ti begeistrede anmeldelser og lovordene fortsetter å komme. De to forfatterne er lykkelige hver gang de får en ny tilbakemelding. – Det er jo dem vi har skrevet for, sier Anne Gunn Halvorsen. – Vi har brukt en del krefter på at språk og referanser skal passe, og da er det fantastisk når målgruppa liker det vi har gjort.

Samtidig innrømmer Halvorsen at uprisen.no er det skumleste stedet på Internett. – De unge er så sykt ærlige, ler hun, og Fuglehaug er enig – De legger ingenting imellom, samtykker hun. – Hvis det er noe de ikke liker, da er det tydelig. Vi var så glade når den første anmeldelsen kom. Det er en seier at de kjenner seg igjen i det vi har skrevet.

Både hun og Halvorsen er enige om at det ville vært mye verre å bli slaktet på uprisen.no, enn av en 55 år gammel litteraturkritiker. ­– Målgruppa bryr seg jo om hva venninnene mener, ikke om hva som står i avisen, slår Fuglehaug fast. De er begge journalister, redaktører og forfattere. Halvorsen har vært ansatt i Dagens Næringsliv og Dagbladet, i tillegg har hun fast spalte i Aftenposten og har gitt ut sakprosa for voksne. Fuglehaug har jobbet i VG og Dagbladet, og gitt ut bøker i flere sjangre for både voksne og barn. Som journalister har de skrevet for ungdom, men ingen av dem har skrevet ungdomsroman før. – Vi er takknemlige for at det ser ut til å gå bra, sier Fuglehaug. – Så langt, legger hun til med en latter.

Les anmeldelsene av Arvingen.

Bak den kongelige døra
Arvingen handler om Lena på 17 år som kommer flyttende fra Horten til Oslo. I denne fiktive versjonen av Norge, går de kongelige tvillingene Kalle og Margrethe i første klasse på Elisenberg videregående, og Lena begynner i samme klasse som dem. Hun forelsker seg hodestups i prinsen, og det er selvsagt et problem i seg selv, men det stopper ikke der, for Lena har også sine egne problemer fra ungdomsskolen som hun helst ikke vil dele.

Halvorsen og Fuglehaug har skrevet ei bok som blir mye morsommere å lese når du ikke vet hvilke hemmeligheter Lena har med seg. Anmelderne på uprisen.no er flinke til å unngå spoilere, i motsetning til anmelderne i Norges største aviser som har en tendens til å røpe litt for mye. Forfatterne, på sin side, har kjent Lena sine hemmeligheter lenge. – Vi hadde lenge hatt lyst til å skrive noe sammen, forteller Fuglehaug, og så kom bokideen til dem over kjøkkenbordet hjemme hos henne i august 2019. – Plottet til den første boka ble ferdig allerede den første dagen.

I bok nummer to er det prinsesse Margrethe som er hovedpersonen, avslører forfatterne. Både Halvorsen og Fuglehaug har en nerdete interesse for kongefamilier. De har latt seg inspirere av kongelige skandaler i både inn- og utland, og det fins paralleller til virkeligheten i det de har skrevet. – Det som er spennende med de kongelige er jo at vi aldri får vite alt, sier Halvorsen. – De skandinaviske kongebarna skal jo leve helt vanlige liv, samtidig som de slett ikke er vanlige, tilføyer Fuglehaug. De var enige om at de trengte sin egen fiktive kongefamilie, for å kunne dikte opp det som befant seg bak den private døra.

Tør å følge hollywood-oppskriften
De to forfatterne har skrevet mye kjendisstoff gjennom karrieren. De jobbet sammen i Dagbladet FREDAG, et popkulturelt ungdomsmagasin, og før det var Halvorsen redaktør for ungdomsmagasinet Spirit. – Ungdomskulturen er viktig for oss, sier Halvorsen. – Det er så mye i ungdomslivet som er kjempespennende. Det er en intens og dramatisk periode, der du har tusen kjærester og slår opp tusen ganger. Det gøyeste og verste skjer i de årene, og derfor er det helt perfekt å skrive bok om.

– Det er første gang jeg er så trygg på et prosjekt, sier Fuglehaug. – Jeg vet at jeg ville elsket disse bøkene når jeg selv var seksten, ler hun. De har solgt bøkene til Danmark, og den danske forleggeren mente at serien fylte et hull i den skandinaviske ungdomslitteraturen. – Det er mange gode ungdomsbøker der ute, men vi savnet romantikk og glamour, sier Halvorsen. – Vi ville gjerne følge hollywood-oppskriften, istemmer Fuglehaug – Det er jo en grunn til at den funker så godt!

 

«Det er et veldig ungdommelig språk som er brukt, det blir for eksempel snakket mye om Instagram, Snapchat, VSCO, og Tik Tok. Det er også noen kjendiser som er nevnt, som Brandon, Kendall og Kylie Jenner og Kim Kardashian.»

Fra anmeldelsen til Eva Charlotte

 

Samtidig er de enige om at bøkene trenger alvor også. – Livet er jo fullt av problemer og alvor, uten problemer og alvor kan jo ikke leserne kjenne seg igjen, slår Halvorsen fast. Det er mye som er gjenkjennelig i Arvingen. Det er ikke bare kongebarna og Lena som lever et dobbeltliv. De fleste unge i dag vet hvordan det er å skape seg en fasade på digitale plattformer, mens det faktiske livet er et annet. – Ungdomstida er en viktig fase å ha bøker i, mener Halvorsen. – Du vet ikke hvem du er og hvor du skal, da er bøkene en fin måte å leve seg inn i andre verdener på: du kan dra til ukjente plasser, du kan drikke deg full og ha sex.

De to forfatterne har også vært opptatt av å skrive noe som er lettlest og fritt for moralsk pekefinger. Bøkene deres skal være lette og underholdende å lese – Vi har respekt for at ungdommene har fulle liv allerede. De opplever arbeidspress på skolen, har masse fritidsaktiviteter og kjenner på støyen fra sosiale medier, da trenger de ikke at ALL ungdomslitteraturen er alvorlig og seriøs, sier Fuglehaug. – Hovedpersonene våre kan godt ta litt dop, og så går livet videre, sier Halvorsen. – Det er jo sånn det er i virkeligheten. Alt trenger ikke å problematiseres.

Framdrift framfor alt
Nå som de er i gang med bok nummer tre, har de utviklet en metode. – Først skriver vi en grov disposisjon, og så skriver vi gjennom hele teksten kronologisk, som en stafett, forklarer Halvorsen – Vi vet jo hvor vi skal, men det er alltid like gøy å åpne dokumentet fra Randi, ler hun. De opplever begge at de blir mer engasjert og rørt av hva den andre skriver, enn sitt eget. – Det hender at Randi har komponert noe romantisk eller trist, og at jeg får skikkelig vondt av karakterene våre. Da kjenner jeg at «Huffa meg, nå må jeg sette i gang å ordne opp her!» Andre ganger er det jeg som kjører dem i grøfta, og lar Randi ordne opp.

­Fuglehaug mener at de balanserer hverandre, at når den ene har skrevet noe alvorlig, blir det naturlig å lette litt på stemningen med tull og fjas. – Det beste er endorfinene vi får hver gang vi sender tekst til hverandre. Vi girer hverandre opp med positive tilbakemeldinger. Det er utrolig motiverende å være to, sier hun. Halvorsen stemmer i. Hun ville aldri skrevet noe skjønnlitterært alene. – Når vi er to, må jeg levere. Jeg kan ikke vente på inspirasjonen.

De forteller at førsteutkastet er en ja-fase. Da er det ingenting som skal strykes, alt er lov. – Det har hjulpet meg mye, tilstår Halvorsen. – Det er trygt å vite at vi skal redigere etterpå, at det vi gjør nå ikke er skrevet i stein. Da kan jeg leke meg fram, ta noen sjanser på corny historiefortelling og være tabloid, sier hun. Akkurat som de kongelige har de et motto: «Fremdrift framfor alt». – Det hjelper at ingen av oss kjører «my way or the highway». Vi har respekt for den andre, sier Fuglehaug.

En tredje personlighet på bokmål
Ingen av dem likte gruppearbeid på skolen. Likevel sier begge at arbeidet med denne serien har vært tidenes gøyeste bokprosjekt. De forteller hvordan mennene deres kommenterer fnisinga og den høylytte latteren gjennom kontordøra. De kjent hverandre i femten år, og siden de begge er vestlendinger – Fuglehaug er fra Voss, Halvorsen fra Vikedal – og bosatt øst i Oslo, har de på sett og vis levd parallelle liv. De har mange av de samme preferansene. – Nå ser jeg endelig poenget, sier Halvorsen. – Samarbeid kan faktisk være både gøy og energigivende.

Flere av de som har lest teksten, kommenterer at det ikke er mulig å se at det er to forfattere som står bak. – Jeg husker nesten ikke hvem som har skrevet hva lenger, jeg heller, sier Halvorsen. De fant den felles fortellerstemmen uten å anstrenge seg. Fuglehaug kaller det en «freak accident», men Halvorsen har en teori. – Selv om vi har skrevet på bokmål begge to, både som journalister og i bokform, så er vi jo egentlig nynorskbrukere. Jeg tror bokmålet gir oss muligheten til å være en annen, spekulerer hun. Fuglehaug henger seg entusiastisk på: – Ja, vi lekte jo alltid på bokmål når vi var små!

– Vi er på en måte i karakter når vi skriver, reflekterer Fuglehaug videre. – Når vi skrev om Lena, var vi henne. Teksten føles helt annerledes i bok to, når vi skriver om Margrethe. De er to helt forskjellige personer, understreker hun. Halvorsen trekker fram en annen stor fordel med å være to forfattere. – Sexscener. De er forferdelig pinlig å skrive. Vi har en avtale om at vi ikke skal røpe hvem av oss som har skrevet hva. På den måten føler jeg at vi kommer unna med mye.

Hva skjer videre?
Stine på Siljan ungdomsskole skriver at «slutten er uforutsigbar, uventet og litt irriterende om jeg får si det selv», og hun er ikke den eneste eleven som har kritisert forfatterne for å avslutte første bok med en cliffhanger. – Vi vil jo at de skal trykke på neste episode, som om det var en serie på Netflix, sier Halvorsen. – Eneste forskjellen er at det tar litt lenger tid til neste bok, legger Fuglehaug til. I utgangspunktet hadde de tenkt å skrive en tv-serie, og dermed har forfatterne brukt noen av tv-seriens triks. Boka egner seg med andre ord for filming, og fire ulike produsenter har allerede spurt om å få kjøpe rettighetene.

Fansen har mye å glede seg til!

Skrevet av Petra J. Helgesen / Foreningen !les