Spiller på lesernes følelsesstrenger

Gulraiz Sharif vil at bøkene hans skal kicke. Uansett om han skriver om Mahmoud eller Preben.

– Når jeg leser hva folk skriver, så rører det meg selvfølgelig, sier forfatterdebutanten Gulraiz Sharif – Jeg blir takknemlig og ydmyk når jeg får høre hvordan folk har tolka denne boka. Hvordan den lever i hjertene til folk. Folk er fans og skriver fine ting til meg.

Det er ingen overdrivelse at ungdomsboka Hør her’a! har fått mye omtale og ros. Debutboka til Gulraiz Sharif kom i høst, og den er allerede anmeldt og bejublet i en rekke aviser og på NRK. I tillegg ble boka nettopp kjøpt av et dansk forlag. Sharif har fått tilbakemeldinger fra Frøydis og Bente på 65 som sier at de har lest Hør her’a! og digger den. Han har fått skryt i sosiale medier av kjente forfattere som krimdronningen Unni Lindell og far til Elling, selveste Ingvar Ambjørnsen. Bokhandlere og bokbloggere er over seg av begeistring, og lærerkollegaene hans og hans egne syvendeklassinger er heiagjeng.

Foreløpig er det bare Sid Mateo fra Åmot skole som har lest og anmeldt Sharifs bok på uprisen.no. Vår anmelder skriver at «Det er en original bok siden jeg ikke har lest noe i nærheten av, og jeg liker måten forfatteren skriver på» og han trekker fram at «forfatteren kommer med politiske budskap i boka som han forteller med humor.» Boka får terningkast fem, og uprisens eneste anmeldelse er dermed helt på linje med de profesjonelle kritikerne.

Snart kommer det  flere anmeldelser av Hør her’a! på uprisen.no

Et underholdningsprodukt
Hør her’a! er lagt i munnen på 15-årige Mahmoud. Han kjeder seg. Det er sommer i Groruddalen, familien har ikke råd til å reise noen steder og de får besøk av onkel Ji fra Pakistan. Når fortellingen åpner er det bare den bråkjekke fortellerstemmen til Mahmoud og hans skjeve blikk på «norske nordmenn» og «pakistanske tanter» som gjør at vi leser videre. Det tar tid før vi skjønner at det er dramatikk, og en mulig familietragedie, under overflaten.

Gulraiz Sharif forteller at han koste seg når han skrev boka. – Det er noe av det morsomste jeg har gjort. Jeg bare putta inn ALT på 174 sider, ler han og viser med store armbevegelser. – Dette er en bok som sparker i alle retninger. Humoren skal kicke, det må være morsomt. Så må det også være litt feel good, det må være hele pakkeløsningen: underholdning, latter, kanskje litt gråt, tårene må gjerne trille. Når jeg først pakka inn så pakka jeg inn alt. Som et godt underholdningsprodukt! Intensjonen har vært at folk skal få lættis og falle av stolen, og i neste øyeblikk gråte innsjøer av tårer.

«Han kan komme til å bli stående som en av bokhøstens fremste, frekkeste og mest underholdende nye stemmer,» skrev Aftenpostens anmelder om Hør her’a!, og det er mange av litteraturkritikerne som trekker fram hvordan Sharif tuller med alle mulige grupper og fordommer i det norske samfunnet. Sharif sier selv at boka slett ikke er politisk, selv om han gjør litt narr av majoritetsbefolkningen. – Det tar opp kulturforskjeller, men uten å kritisere. Det er bare satire og harselas.

Vi er alle mennesker!
Debutanten jobber som lærer på en barneskole i Lillestrøm, men bor i hovedstaden, og det har han gjort hele livet. – Det er en kjærlighetserklæring inni der også, til Oslo og det norske velferdssamfunnet. Der kommer samfunnsfagslæreren i meg fram. Det er jo fascinerende det Norge har klart, slår Sharif fast. I boka blir Mahmoud onkelens guide til alt det norske, og onkel Ji er et dypt fascinert publikum som stadig maser om å få bli boende i dette utopiske landet. Sharif forteller at han nettopp har vært i Trondheim og snakket om boka si, og han får generelt inntrykk av at folk overalt liker det han har skrevet. Du trenger ikke bo på Østkanten for å kjenne deg igjen. – Vestkantfolka og alle tantene som skal ha boksirkel kan også lese den, forstå den og like den, tuller Sharif.

– Det er ei bok om utenforskap, om fattigdom og dårlig råd, og det er klart det handler om den identitetskrisen som følger med å vokse opp som innvandrer i et fremmed land. Det er jo knapt en etnisk nordmann i hele boka, poengterer forfatteren. Hør her’a! tar opp mange ulike skillelinjer, mellom klasser, etnisiteter, kjønn og seksuelle legninger, og Sharif får meldinger fra ungdom som føler seg sett for den de er. Anmelderen i VG skriver at ungdomsromanen er «en sterk og bråkete bokdebut som tvinger både hovedkarakter og lesere til å møte sine fordommer i døra», og det er ikke så langt unna hva forfatteren har ønsket. – Det jeg prøver på med boka er å menneskeliggjøre forskjellighetene. Følelsesspråket er universelt, noe vi alle kan forstå. Boka setter punktum med «Vi er alle mennesker!»

Når Sharif skapte Mahmoud brukte han seg selv og sin egen pakistanske bakgrunn for å finne fram til 15-åringens stemme, men både hovedpersonen og miljøet er fiktivt. Da han selv var 15 leste Gulraiz Sharif krimbøkene om Harry Hole og han husker at han var ekstra glad for den pakistanske naboen til Jo Nesbøs privatdetektiv. Sharif håper at Mahmoud kan være et litterært forbilde for leserne hans. – Mahmoud er ikke et offer. Han er full av faenskap og vet hvordan han skal svare for seg. Jeg vil at ungdom skal være stolte av opphavet sitt, uansett hvor de er fra, sånn som Mahmoud er.

Skrev i sinne og frustrasjon
Klassekampens anmelder skriver at «Sharifs debut er en teknisk bragd» og hun sikter nok først og fremst til den gjennomførte multietnolekten boka er skrevet på. – Jeg snakka sånn da jeg var yngre. Hvis jeg møter kompiser fra ungdomstida så snakker jeg fortsatt sånn. Som lærer kan jeg ikke bruke de ordene. Selv om et par lærerkollegaer sier at de hører stemmen min når de leser boka, forteller Gulraiz Sharif. Det var ikke mange ordene han måtte oppdatere for å treffe dagens Oslo-språk. «Schpa» er ikke i bruk lenger, og når han skrev om penger måtte han endre «fluser» til «lægs» – Ellers er det min energi, og min måte å snakke på.

Sharif skrev egentlig en barnebok først. Magic Matias var en kjærlighetshistorie, skrevet til de syvendeklassingene han var lærer for på den tida. Drømmen var at den skulle havne i hyllene på skolens flotte bibliotek. Han hadde også lyst til å skrive krim, men tenkte at han ikke ville bli antatt. Når han begynte å skrive Hør her’a! var det i sinne og frustrasjon. – Ok, tenkte jeg, de vil ha en innvandrerroman. Jeg skal faen meg gi dem innvandrerroman! Så ba jeg kona mi om å legge ungene, for jeg skulle skrive bok. Da hadde jeg ikke kontrakt eller noe, men jeg tok fram Samsungen og begynte å skrive, smiler han. – Hele romanen ble skrevet på mobilen.

– Det sinnet var mitt eget, innrømmer Sharif. Han skryter av årets vinner av Uprisen, Neda Alaei, som slett ikke har skrevet en innvandrerroman. – En forfatter må jo ha frie tøyler. Om jeg vil skrive om Preben som fisker makrell i ei elv, eller om en drage som heter Bernhard, så hvorfor ikke? Jeg kommer sikkert til å skrive mye rart etter hvert. Jeg har ikke tenkt å binde meg til å skrive Hør her’a! nummer to, tre eller seks. Samtidig må jeg jo finne en karakter som fenger, og det må være smerte, det må være humor.

Forfattere har makt
Gulraiz Sharif likte å lese da han var ungdom selv, og han var fast gjest på Deichman på Grünerløkka. Han leste om drager, om Robinson Crusoe, alt som var spennende. – Jeg leser fortsatt som en gærning, understreker han. – I dagens samfunn hvor alle sitter med smartphonene hele tida, eller binger Netflix, da er det ekstra viktig å lese. Det er mitt råd til alle, voksne som barn: Les! Det øker ordforrådet ditt, du blir flinkere i alle fag, det aktiviserer hjernen, du lager dine egne bilder, du kjenner på ulike følelser: spenning, forelskelse, kjærlighetssorg – hele registeret!

Forfatteren kommer stadig tilbake til følelsene når han snakker, og Hør her’a! er skrevet med emosjonell kraft. – Jeg ville spille på følelsesstrengene når jeg først fikk sjansen, sier han og demonstrerer strengespillet i lufta. – Jeg ville at folk skulle le litt, grine litt, kjenne litt på ting og tang. Det er det kule med å være forfatter, du har makt, du kan spille pianostykket sånn som du vil. Det å skrive en bok er som å skrive musikk, teksten går opp og ned, den styrer følelsene.

De leserne han berører mest er alle jenter og damer. Han hører lite fra gutter og menn. – Da jeg skrev boka, tenkte jeg jo at gutta skulle kose seg, de også. Men det er tydelig at de heller spiller playstation. Det er jentene som leser, sier han oppgitt. De leserne han liker aller best er tjue pluss. – De står i et brytningspunkt. Det er ikke lenge siden de var som Mahmoud, og, tenk, nå står de klare til å erobre verden!

Skrevet av Petra J. Helgesen / Foreningen !les