«Rett og slett stort!»

Intervju med Uprisen-vinner Sigbjørn Mostue

Det er mai 2015 og Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Kulturhuset Banken er fylt til randen og utdelingen av Uprisen er i gang. Nadia Rømo og Ingvild Røstad fra storjuryen leser opp juryens begrunnelse: «Vinnerboka oppfyller alle kriterier for det vi mener er en god bok. Da vi leste den ble vi revet med, det var spennende fra første til siste side.»

På første rad sitter fem forfattere med hjertet i halsen. Bak dem er salen full av ungdommer. Ungdommene som fyller salen er ingen ringere enn selveste Uprisen-juryen. Syv niendeklasser fra syv forskjellige fylker har i løpet av vinteren lest og diskutert de fem nominerte bøkene. To representanter fra hver klasse har møttes til et storjurymøte kvelden i forveien. Etter grundig diskusjon kom de fram til en vinner. Foreløpig er det bare de fjorten ungdommene som vet hvem vinneren av Uprisen 2015 er. Det er ikke rart spenningen dirrer i salen. Både publikum og vinner bryter ut i jubel da de to representantene kunngjør at «vinneren av Uprisen 2015 er Sigbjørn Mostue med boka I morgen er alt mørkt – Brages historie

-Dette er rett og slett stort! Uprisen er en pris som henger meget høyt oss forfattere, fordi det er leserne selv som avgjør. Og det er jo dem vi skriver til, sier Sigbjørn Mostue til oss da oppstyret rundt vinneren er i ferd med å roe seg.

Mostue er vant til å skrive for ungdom. Han står bak de fire bøkene i fantasy-serien Alvetegnet, og til høsten kommer oppfølgeren til vinnerboka, I morgen er alt mørkt – Marlens historie.

-Hvilke kvaliteter har I morgen er alt mørkt som gjør den så populær?

-Ut i fra anmeldelsene på uprisen.no, juryens begrunnelse og tilbakemeldinger jeg har fått, er dette en historie som berører leseren. Den er spennende, helt klart, til tider på grensen til en grøsser. Samtidig er den ganske realistisk, og nær, ikke minst – handlingen foregår i Norge, i vår egen tid. Like viktig som de ytre rammene, er det at folk identifiserer seg med Brage. De gjennomlever hendelsene gjennom hans øyne, og det er relativt opprivende det han må igjennom. Noe som gleder meg, er at mange leser boka som en kommentar til verdens grusomheter, men som vi i det daglige ikke greier å ta inn over oss. Og så har nok slutten filleristet mang en leser.

-Uprisen-juryen sier i sin begrunnelse at de likte boka blant annet fordi den var spennende fra første til siste side. Bruker du noen spesielle grep for å skrive så spennende?

-Ja og nei. Jeg er ikke bevisst på at «nå skal det jaggu skje noe spennende her», men klart – jeg ville jo skrive en spennende bok. Det som imidlertid skjer under skriveprosessen, er at når premissene for historien er lagt, så ruller handlingen fremover nesten av seg selv. Jeg er i situasjonen, i dette tilfellet som Brage, og opplever det han opplever, ser det han ser. Så har jeg selvsagt noen «triks» for å spisse spenningen, men noen yrkeshemmeligheter må man jo få ha .

-Hva er det viktigste som må med i en spenningshistorie?

-At noe viktig står på spill, innlevelse, uforutsigbarhet og troverdighet.

-I juryens begrunnelse sier juryen at de ble glade i flere av karakterene i boka. Hva har du gjort for å få til det?

-Jeg vet sannelig ikke. Det høres kanskje rart ut, men vi forfattere opplever gang på gang at karakterene nesten begynner å leve sitt eget liv når du først har blåst liv i dem. Og i denne boka blir karakterene satt i så ekstreme situasjoner, at det dagligdagse skallet vi omgir oss med blir revet av dem. De står ærlige og hudløse tilbake, og viser hvem de innerst inne er. Brage ser det kanskje ikke selv, men de rundt ham oppdager i alle fall at gutten er hel ved. Det tiltaler de fleste av oss.

-Hvor henter du inspirasjon til å skrive?

-Inspirasjon er et vanskelig ord, for det er ikke slik at inspirasjon kommer til en. Å skrive en roman er hardt, målrettet arbeid, ikke noe man påkaller antikkens muser for å klare. Ideene, derimot, kommer fra mange hold: igangsatt av kunnskaper (gamle som nye), erfaringer og fantasien, selvsagt. Av og til dukker de opp som lyn fra klar himmel, mens andre ganger må man konstruere og bygge reisverket bit for bit.